Forfattet av: Oddvar Larsen

                             1967 Jasaka

Historien begynner i 1975 i Sandefjord og etter at jeg var i ” kjeller`n ” og hadde pratet med Johnsen, så var avtalen den at jeg skulle gå om bord på MS Jasaka som smører. Men det var selvførgelig mye som måtte ordnes før den lange reisen til New Orleans, første stopp var den Amerikanske Ambasade for visum, dette ble et problem pga. en av mine brødre hadde ” banka ” opp en i fra politiet i en av havnene der. Men tilslutt så ordnet dette seg.
Endelig så kom turen til mønstringskontoret i Sandefjord, jeg husker jeg kom inn og der satt selveste Fru Lindstrøm som hadde ord på seg for å være en meget bestemt dame. Jeg var ikke særlig høy i hatten der jeg stod, for det første så var skranken alt for høy og jeg rakk ikke over den så når Fru Lindstrøm kom frem til skranken så lurte hun på hva jeg ville, husker ennå at jeg kun sa ” mønstre ” og hvor hun sa at jeg var alt for liten til å reise ut. Men når jeg endelig fikk frem alle papirene så ble vi faktisk gode venner, og jeg kan huske henne som et varmt menneske som både var real og ikke redd for å ordne opp.
Nok om det – reisedagen var kommet og jeg tok toget innover til Lysaker for deretter å ta taxie inn til Fornebu.

Her har nok mange gått å ventet.
Traff også fire andre som skulle om bord på Jasaka og vi fikk endelig komme om bord på flyet. Reisen over gikk greit, det eneste jeg egentlig husker var at styrmannen klaget på gulfargen som overbygget skulle males i, og at de diskuterte hvilke byer de så på filmen som ble vist om bord. Omsider så landet vi i New Orleans og derfra reiste vi om bord i skipet. Dette var en Lørdagskveld og gutta var selvførgelig på land og ettersom timene gikk så kom de tuslene om bord, noen med kjempestore pokaler for at de hadde drukket et antall pils og andre hadde handlet med seg stereoanlegg som kunne blåse ut ørene på oss andre.
Klokken var rundt midnatt og jeg ville gå til sengs, da jeg fikk høre at vi allerede neste dag skulle gå over til Novorossiysk i Russland
.
                                         

Min første natt om bord kommer jeg nok aldrig til å glemme, hadde vel sovet i noen timer da jeg ble våknet av et formidabel plask og inn ventil kommer hele Mexico gulfen inn i min lugar. Jeg ble så redd at jeg hviste nesten ikke hva jeg skulle gjøre. Der på min lugar lå alt å fløt og selvførgelig i alle de andres lugarer så fløt det som lå i skuffer og på dørken, husker at jeg kikket inn til rep. ass. Og han satt på ryggen til sin sofa og sang og lo. Og på den andre siden kom motormannen ut i sinne og ba meg om å få det j…vannet ut av hans lugar. Heldigvis så lå toalettene og dusjene rett over for min lugar og jeg satt i gang med å øse ut vann – noe jeg holdt på med til langt ut på Søndag.

Mitt møte med maskinrommet ble ikke slik som jeg hadde ventet det, men det gjør det nok ikke for noen ved å komme ned i et rom som det bråker så mye i, 1. Maskinisten og de andre som kom til de forskjellige vaktene hilste jeg på og det virket som en flott gjeng.
Per Sundfær på vakt                    
Mine arbeidsoppgaver bestod i å vaske hvitmaling og selvførgelig male, jeg husker at jeg satt på traverskrana i maskinrommet og holdt på med å vaske oppunder dekk, da plutselig sotrøyk og et fryktelig spetakkel nedenfra nådde meg der oppe og jeg må si at jeg skvatt skikkelig. 1 mask. åpnet indikatorkranen på hovedmotoren for å blåse den ren. Jeg så bare et stort glis og han kan prise seg lykkelig på at jeg ikke gjorde det jeg tenkte inni meg – nemlig helle hele bøtta over han….

Motormennene gikk sine vante sjøvakter og jeg husker at jeg lurte fælt på hvorfor alle de pocketbøkene som lå bak i en svær haug med tvist og filler, men jeg ser i dag at det var godt at jeg ikke ryddet og kastet disse. Og Per husker jeg holdt på med å lage en reol med mange små bokser, der ble det mye bronsje tråd som gikk til det prosjektet. Det var her på denne båten jeg ble kjent med Per og etter mange mange år arbeider vi nå sammen med å skrive om skipene og deres historie.
Endelig Novorossiysk havn, det var stadig diskusjon om ar vi skulle ha krigstillegg for å gå dit, noe vi ikke fikk. Vel i havn snek jeg meg opp nødutgangen i fra ” tunellen ”, vi hadde jo alle sammen fått beskjed om at her tolererte de ikke pornoblader etc. så dette ville bli spennende. Møkkete og fæl åpnet jeg luken og hvem andre enn en vakt med gevær stod rett ved siden av og det samme gjorde det på de andre dekkene oppover. En kan vel si at den luken ble fort lukket igjen.
Om vi hadde stempelsjau husker jeg ikke, men vet at det var en diskusjon om dette da de fikk beskjed om mulig forhaling. Det jeg i hvertfall husker var mitt møte med spylebelte og rengjøring, der var det bare å grave og vaske det rent som mulig. Selv ble jeg ikke ren på mange uker etterpå. En artig opplevelse var at noen dager før jeg reiste om bord så møtte jeg en kamerat som akkurat hadde mønstret av i Novorossiysk og han hadde snakket med min mor etter at jeg reiste og hun fortalte at vi var på vei til Novorossiysk. Mens vi var på land en kvelding så hørte jeg en som kom og ropte, hvem andre enn Jan Erik stod der, han hadde mønstret igjen på Klaveness båten.
Vi solgte olabukser og mye annet til sjauerne, jeg husker vi satt på en lugar å pratet med en av disse sjauerne og vi spurte han om KGB og deres agenter, mulig at han misforstod – mannen forsvant som en kanonkule, trodde vel at vi sa at det var KGB agenter om bord. Ellers så var det mye rart og oppleve der borte, enorme gamle hus og bygninger som fortalte om dårlig vedlikehold. Vi tok en taxi en kveld da vi skulle opp til vår faste plass for kvelden, vi greide å få seks stykker i en liten Lada som også punkterte. Sjåføren byttet dekke mens vi alle satt inne i bilen, han måtte også fylle bensin på bilen sin og når vi fikk se bensinpumpa ” stumpa ” alle sammen røyken. Hele bensinpumpa var demontert og vi så alt driverk en slange som var teipet etc. En annen ting som vi la merke til var de enorme aleene, her var det virkelig mulig for fly og lande.
Så var båten ferdig losset, det skulle bli godt å komme i sjøen igjen, men den gang ei, et formidabelt uvær fikk vi, jeg husker motormann Pedersen ? i fra Nordland tok meg i hånden og sa at nå skulle vi ut å se på uværet, messa vår lå helt akterut så dette ble spennende. Og hjelpe meg her stod vi to stykker helt lammslått av de enorme bølgende, det opplevdes som en stor vegg som kom mot oss og jeg husker motormann Pedersen ? reiv meg løs og vi sprang inn igjen – aldri mer skulle jeg ut der i dette været.

Dette var min første båt og sjøreise i en lang rekke av andre opplevelser og skip.