Hvalfangst i Durban.                                         Den siste hvalfanger
Av Allan Jackson - Januar 2005                            Fra Bergens Tidende 24. Februar 2007
See in English:
 http://www.fad.co.za/Resources/whaling/whaling.htm
 http://www.whaleworld.org/

         Mange yngre mennesker som bor i Durban vet ikke at det engang var et travelt senter i hval industrien. Tusener av trekkende hvaler ble fanget i de nære havområder og ble tauet tilbake til Durban for videre foredling i et uttall av produkter som ble høyt priset av kundene, lokalt og utenlands.
         Hvalfangsten i Durban var slutt i 1975, men eldre innbyggere vil ikke ha problemer med å huske disse dager og, spesielt, den vonde lukten som spredde seg fra hvalstasjonen i sjøkanten på the Bluff (Bluff'n) og gjorde livet til dem som bodde i nærheten ulevelig.
         Industrien i Durban startet i 1907 da den norske konsulen i Durban, Jacob Egeland, reiste tilbake til Norge og, ifølge med en annen nordmann, Johan Bryde, reiste penger for å starte hvalfangst ut fra Durban. De to grunnla South African Whaling Company i 1907 og tok med seg to hvalbåter fra Sandefjord til Durban. De startet å fange hval i 1908 og klarte å fange og drepe 106 av dette store dyret dette året (Bryde fikk senere sitt navn tilknyttet en hvalart (Bryde-hvalen)).
         Fangst sesongen i Durban var fra mars til september grunnet hvalens vandring nordover med passering Durban med start i Antarktis med den antarktiske vinter, og passerte igjen på sin vei sydover igjen. Under disse måneder, kunne fangst fartøyene gjøre en rik fangst av hval uten å bevege seg mer enn omtrent 150 miles fra Durban.
         Hvalbåtene drepte hval ved bruk av en 165-pund metall harpun lastet med eksplosiver. De pumpet så den døde hvalen full av luft så den ville holde seg flytende, og så snart hvalbåten var ferdig med sin daglige fangst, ble hvalen tauet tilbake til Durban. Hvalene ville bli brakt rett inn i bukten og dratt opp på land via opphalingsslippen ved hvalstasjonen på Bluff.
         De ble videre tatt inn til hvalstasjonen i nærheten hvor hvalskrotten gikk gjennom en prosess kalt for flensing, hvilket er en annen måte å si at spekk, kjøtt og ben ble separert fra skrotten. Spekket ble omgjort til olje, som var det viktigste produktet fra hvalen under hvalfangsten i Durban, og ble brukt til såpe, margarin og kokeoljer.
         Andre produkter produsert fra spermhvalen, inkludert spermolje, ble benyttet som en spesial olje for ømfintlig utstyr. Spermacet voks, ble brukt i vokslys samt i kosmetikk og apotekervarer. Ben og protein mel ble benyttet til dyrefor. Kjøttekstrakt som tilsetning i supper. I senere år ble hvalkjøtt en populær vare, spesielt i det Japanske marked. En av de mest sjeldne og verdifulle deler av hvalen var ambra, som i realiteten er en innvendig utvekst funnet i en liten prosent av spermhvalene. Ambra mister ikke sin lukt på mange tiår, og ble benyttet som ingrediens i de dyreste parfymene.
         Stedet hvor opphalingsslippen og hvalstasjonen ble bygd hadde vært et veldig populært sted blant Durbans innbyggere, som likte å gå dit for å få seg et bad og en pikniktur. Men med hvalskrotter flytende rundt i vannet tiltrakk det så mange haier at ingen torde svømme der mer.
         Lukten fra den første hvalstasjonen var meget ubehagelig og det var så mange klager fra innbyggerne at etter den første hvalsesongen, ble det avgjort at hvalstasjonen skulle flyttes til sjøsiden på Bluff, hvor det ikke var så mange mennesker som kunne klage. Hvalene ble fremdeles tauet inn i havnen og dratt opp opphalingsslippen. Herfra ble de lastet på spesielle tog, som var enestående i verden, og fraktet til hvalstasjonen.
         I 1909 var 155 hval tatt inn til Durban, men etter da avsluttet Jacob Egeland sitt partnerskap med Johan Bryde og startet Union Whaling and Fishery Company med sin fetter Abraham Larsen. Hvalhandelen måtte ha vært veldig profitabel da det var registrert 13 hvalselskaper i Natal i 1912, men bare seks stykker har vært operative.
         De fleste hvalfangstselskaper gikk konkurs på grunn av den første verdenskrigen, men Premier Whaling Company startet opp igjen i 1919, og i 1922 startet Egeland og Larsen Union Whaling Company. Disse to selskapene opererte 9 hvalbåter hver, delte opphalingsslippen i havnen, og hadde hvalstasjoner nær hverandre på den andre siden av Bluffe'n.
         Det var omtrent 1½ miles med tog fra opphalingsslippen til Union hvalstasjonen, og enda en mile til hvalstasjonen til Premier Whaling Company. Det spesial bygde toget hadde to flatsengvogner og som kunne ta en stor hval, eller to små, og det brakte hval til hver av stasjonene etter tur.
         I 1931, Lever Brothers, eierne av Premier Whaling Company, solgte til Union Whaling Company som etter dette opererte begge stasjonene frem til 1953, da den gamle Union stasjonen ble nedlagt. Selskapet fortsatte å bruke Premier stasjonen inntil hvalfangsten på Durban ble avsluttet i 1975.
         Hvalfangst fra Durban var hovedsakelig basert på landstasjoner, men Union Whaling Company var også involvert i pelagisk hvalfangst, som betyr at de fanget og produserte hvalen ute til havs hvor produksjonen ble tatt hånd om av et flytende hvalkokeri. Hvalbåtene kunne fange og drepe hval og tauet dem til kokeriet hvor de ble tatt hånd om og produktene ble oppbevart inntil de kom til havn.
         I 1937 kjøpte selskapet et flytende kokeri og døpte det for UNIWALCO, som skulle gjøre reiser til Antarktis med et kobbel hvalbåter for å fange under sommer sesongen. Utenom sesongen i Antarktis, skulle hun og hvalbåtene operere i farvannet rundt Madagaskar, og fange knølhval.
         UNIWALCO ble beordret til tjeneste i den syd-afrikanske marine ved den andre verdenskrigs utbrudd, og ble senere senket av en torpedo. Krigen reduserte fangst aktiviteten i Durban da mange av hvalbåtene ble satt inn i tjeneste som minesveipere så lenge krigen varte.
         Selskapet kjøpte etter krigen et tidligere hvalkokeri ved navnet EMPIRE VICTORY i 1949. Hun ble omdøpt ABRAHAM LARSEN, og kokeriet og hvalbåtene seilte til iskanten vært år med et stort antall durbanitter med som mannskap.
         Avisen Natal Mercury fra 17 mars 1952 kunne melde at ABRAHAM LARSEN hadde ankommet Durban dagen før, en søndag, etter en fire og en halv måneds tur til Antaktis. Avisen kunne rapportere at selskapet hadde med overlegg kun utbetalt den 250 manns store Durban besetningen noen få pund hver i kontanter, så de ikke skulle gå på land og sette pengene over styr hos byens gledespiker og tyver. Mannskapet kunne regne med en avmønstring på ca £300 etter deres tur til Antarktis, og omtrent £480 for den som hadde minst tre års fartstid om bord.
         Ett avis utklipp fra 16 november 1955 rapporterte at ABRAHAM LARSEN og hennes hvalbåter var klar til avgang til isen. Knutsen som var stuert om bord, fortalte at provianten for de fire og en halv månedenes tur til isen inkluderte 1,9 millioner sigaretter, 2.000 pund tobakk, 1015 flasker brennvin, 80 gallons rum og ca 267.000 pund smør.
         Turen til Antarktis ble en suksess, da ekspedisjonen som returnerte i 1954 hadde fanget 2.200 hval. Ukontrollert hvalfangst av mange nasjoner i Antarktis resulterte i en nedgang i hvalbestanden og Union Whaling Company bestemte, etter syv års fangst, og avslutte hvalfangsten ved iskanten i Antarktis og selge ABRAHAM LARSEN til Japanske kjøpere.
         Hvalfangsten fortsatte med landbase i Durban, og erfaringene hadde gjort dem veldig gode i å finne hval. Avgjørelsen om å bruke fly i jakten i 1954 var en suksess. Aircraft Operating Company ordnet med besetning og fly. Første turen ble foretatt fra Stamford Hill lufthavn i Durban med flyger Ken Pinkerton og observatør Abraham Larsen (ikke grunnleggeren av selskapet) i en to-motors de Havilland DH89A Dragon Rapide.
         En avis rapporterte i 1963 at flygningen hadde startet som et 10-dagers eksperiment, men at det hadde vært så effektivt at flyet siden den gang hadde fløyet nær en million miles og funnet 11.874 hval, og at omtrent halvparten var blitt fanget av hvalbåtene.
         Flygningene fortsatte til avslutningen av hvalfangsten fra Durban. Min informant John McDonald, som var sjefskjemiker for Union Whaling, sa at han hadde vært med på en flytur en dag på slutten av hvalfangsten. Flygeren, en forhenværende RAF flyger var ute for å imponere, eller rettere sagt, skremme mannen fra hovedkontoret. John McDonald husker at en av hans opplevelser av den ni og en halv times lange fly turen, var at flyet fløy rakt imot utsiktstønna på en hvalbåt, og som svingte unna i siste sekund. Han ble også fortalt at han ikke måtte innta for mye væske før flyturen, da det ikke var toalett om bord i flyet.
         Lukten som var forårsaket av hvalstasjonen var et problem fra tidligere tider i Durban, men klagene økte etter hvert som folk begynte å bosette seg nær Bluff'n. I 1965 påkostet Union Whaling R65.000 på skum skrubbings utstyr for å forsøke og fjerne lukten fra kjøtt tørkene. 23 april 1974 rapporterte the Daily News at det hadde vært mange klager fra nærmiljøet. Hr.Les Surmon, direktør for Union Whaling sa at varmt vær og lite vind var årsaken til at lukten ikke forsvant. Han uttalte også at en av problemene var at mange hus på Bluff'n var i høyde med pipene på fabrikken. Selskapet hadde greid å fjerne omtrent 95% av lukten, men han var i tvil om lukten kunne elimineres helt.
         John McDonald har fortalt meg om en opplevelse da en meget irritert person fra det lokale miljøet hadde ringt og klaget på lukten, så hadde han fleipet med at han skulle stoppe driften for henne. Ved en ren tilfeldighet så forandret vinden retning, og blåste lukten rett til havs, og ved dette så ble damen tilfreds. I et annet tilfelle, klaget hun til selskapets direktør og spurte ham hvorfor han ikke gjorde noe med lukten, som denne unge forståelsesfulle herren hun hadde snakket med tidligere hadde gjort?!
         Noen av hvalbåtene var utstyrt med ASDIC (også kjent som Sonar) som de kunne benytte for å lokalisere og spore opp hvalen med under havflaten. Dette var under den Kalde Krigens tid, og hvalbåtene kunne oppdage undervannsbåter i deres stille tjeneste under overflaten. John McDonald fortalte meg at kontakten alltid ble rapportert til den Syd-Afrikanske marine, og at en del av dem ikke tilhørte den Syd-Afrikanske marine. De kanskje til og med var russiske!
         I et tilfelle, i allefall ifølge en avis artikkel i 1972, tok hvalene nesten revansje på en av hvalbåtene. Hvalbåten EDWIN COOK hadde akkurat jaktet utenfor Margate, og tauet sin fangst av fire hvaler i tung sjø utenfor Bluff'n, da en sjø rullet en hval opp på siden av skipet. Harpunen som stod i hvalen gikk gjennom skutesiden og var i ferd med å synke da mannskapet fikk midlertidig tettet hullet og pumpet ut vannet. På et tidspunkt vurderte kapteinen å sette henne på grunn på Bluff'n, men hun klarte å klore seg velberget i havn.
         Union Whaling opplevde en stor nedgang i antall hval fanget, og i 1967 tapte de R400.000. Selskapet reduserte bemanningen og hvalbåt antall til det halve og greide å komme ut av neste sesong med et overskudd på R80.000.
         Det var skrevet på veggen at hvalfangsten i Syd-Afrika var på siste vers, blant annet var fangst motstanden økende, spesielt i USA hvor det var stort påtrykk for å forby hvalfangst. Union Whaling var bestemt på å overleve og startet et program for å finne andre kilder for rå materialene de trengte til produksjonen.
         Påtrykk på selskapet økte i 1974 når drivstoff prisene gikk gjennom taket, som et resultat av en Midt-Østen embargo. Selskapets hvalbåter brukte mellom 8 og 16 tonn brennolje i døgnet, og hvalstasjonen brukte store mengder brennolje til damp vinsjer og drift av flenseplan og tørker for hvalkjøtt og benmel.
         Peter Froude, selskapets siste fabrikksjef, sa til meg at han husket at brennoljen kostet rundt R8 for tonnet i 1970 og at det steg til rundt R60 i 1974. Det meget suksessfulle firma Fuel Firing Systems ble grunnlagt i denne tiden av Tony Hurter, Les Surmons svoger, for å prøve å redusere selskapets brennolje regninger ved å lage brennolje av brukt smøreolje (de driver fremdeles med dette i 2005 og har akkurat utviklet et anlegg som omgjør brukt olje til "jomfruelig" rett-ut-av-grunnen-kondisjon).
         Skrittet til å finne alternative kilder av rå materialer og brennolje endte opp i ingenting, fordi selskapet ble solgt. Abraham Larsen hadde hatt den kontrollerende interesse i selskapet inntil han solgte det i 1950 til Unit Securities. De solgte det senere til Weil & Asheim som bestemte å hente ut en rask profitt ved å stenge driften i 1975 sesongen og selge ut det de kunne.
         I tiden etterpå ble det spekulert i pressen om å etablere et hvalfangst museum i byen. Simon van der Stel Foundation hadde til og med kommet så langt som å kjøpe to av de gjenværende hvalbåtene, C.G.HOVELMEIER og PIETER MOLENAAR for R9.000 per stykk. I et forsøk på å bevare dem.
         Kampen om å få til et museum ble det ikke noe av, og de to hvalbåtene ble solgt og ombygget i Durban. Det ble annonsert at de skulle benyttes til fiskebåter, men faktum var at intensjonen var at de skulle benyttes til pirat hvalfangst. Fartøyene ble utstyrt med fryseanlegg og skulle så finne tilfeldige hval, fange dem, hale dem på dekk og partere dem. Et av skipene sank senere på kysten av Vest-Afrika da, ifølge Peter Froude, en hval med feste i hvalbåten gled over bord og fikk båten til å kantre.
         I det minste en av de andre hvalbåtene, F.H.HUGHES ble senket 8 km utenfor Durban i en skyteøvelse. Fartøyet hadde da vært i drift i 25 år og ble senket 19 desember 1975, samme skjebne som mangt et annet fartøy utenfor Durban.
         Jeg kan huske jeg ble tatt med på en rundtur i havnen da jeg gikk i grunnskolen og ble vist hvalfangstflåten på vannet nær Bluff'n nær opphalingsslippen . Jeg synes å huske at far til en av de andre barna var kaptein på en av hvalbåtene. Noe som jo gjorde turen mer interessant for oss andre.