Fra Bergens Tidende 24. Februar 2007

Den siste hvalfangeren

Durban var Sør-Afrikas norske hovedstad og sentrum for et hvalfangsteventyr som varte frem til 1975. Rolf Larsen (77) er byens norske hvalskytter.

            - RETT UT FORBI DER, så er det strake veien til Antarktis. Dønningene fra det Indiske hav velter inn over stranden ved den gamle hvalfangststasjonen på halvøyen The Bluff utenfor Durban. Rolf Larsen peker mot det åpne havet, kommenterer den uvanlige vindretningen og spoler tilbake til 1947:
            Det er iskaldt, sjøen er tung, og han er uendelig langt hjemmefra. Han er på sin første tur ut fra Durban, som messegutt på hvalfangstbåt i Antarktis. Han sjangler ned i byssa mens han holder i de forgylte Iøvehandtakene på en stor porselensbolle fylt med skvalpende ertesuppe. Latteren runger. Det er hvalskytter og skipper,«Oslo-Karlsen», som står bak.
            - Han var svær som en gorilla og likte å ta seg en dram. «Hvor gammel er du a'?» spurte han meg. «18 år i da'» svarte jeg. «Sett deg ned. Du kommer ikke ut før du har drekki opp det der», sa han. På bordet sto et glass fylt til randen med whisky.

HARDT LIV: Hvert eneste år fra 1947 til 1975 var hvalskytter Rolf Larsen på fangst i Antarktis oq på kysten utenfor Durban. - Det var et slit, mange harde tak, minnes Rolf Larsen. Toppåret var 1965. Da ble 3640 hvalskrotter halt i land og sendt til slaktehallene på hvalfangststasjonen

            EGENTLIG skal Rolf Larsen jobbe på bilverksted i fødebyen Sandefjord, ha et vanlig liv, en vanlig jobb. Men det er gode penger å tjene, og det er mye hyggeligere å komme i land til subtropisk sol og varme på Sør-Afrikas østkyst enn til norsk vinter. Året etter er han tilbake på båten. Han er dyktig, tøff og ambisiøs. Han stiger i gradene, blir kaptein, hvalskytter.
Nå har Rolf Larsen vært norsk sør-afrikaner i snart 60 år.
            -Jeg var på fangst hvert år frem til 1975, forteller han. 1975 var året da hvalfangsteventyret tok slutt etter å ha vart i en mannsalder. Fangsten foregikk i Antarktis om sommeren, når vinteren kom, fulgte hvalfangerne hvalen mot Afrika-kysten og fortsatte på ny sesong der. Hele tiden har Larsen bodd i Durban sammen med konen Freda, som han traff kort tid etter han slo seg ned i byen.

-VED NORSKEHALLEN:  Første og andre generasjon av immigranter dør ut. Men fortsatt finnes mange norske navn i telefonkatalogen, norske hus og gatenavn. Utenfor Norwegian Hall står en norsk hvalkanon og minner om det som var

            I ÅR ER DET 100 ÅR SIDEN de første stegene ble tatt for å etablere den norske hvalfangstindustrien i Sør-Afrika. Den norske konsulen i Durban, Jacob Egeland, dro til Norge for å reise kapital til å starte fangst ut fra byen, og sammen med skipsrederen Johan Bryde fra Sandefjord tok de to hvalbåter med fra Sandefjord til Durban. I 1907 grunnla de South African Whaling Company. Året etter startet fangsten som ble starten på den norske hvalboomen i Afrika.
Snart ble harpunene avfyrt i rask rekkefølge, fra kysten av Mosambik i øst til Kongo i vest. 26 selskaper var involvert, de fleste norske. Pengene rant inn frem til utbruddet av 1.verdenskrig, som satte en stopper for store deler av virksomheten. Da var også hvalbestandene nær sammenbrudd.

            I LØPET AV disse årene hadde Egeland avsluttet samarbeidet med Bryde og gått sammen med fetteren Abraham Larsen om å starte Union Whaling Company, som ble mer eller mindre enerådende frem til 1975. Etter 1. verdenskrig ble hvalfangststasjonen bygget opp, fangsten intensivert, og fra 1937 kom også den pelagiske fangsten med store flytende hvalkokerier i Antarktis i gang.
            - Abraham, ja. Han husker jeg meget godt.
Rolf Larsens gamle sandefjordsdialekt får et innslag av ærefrykt. Abraham Larsen kom fra Farsund til Durban i 1897 med tomme lommer, men full av sørlandsk nøysomhet og pietisme. Noen år seinere hadde han bygd seg opp til å bli en velstående forretningsmann, plantasjeeier og altså hvalfangstdirektør.
            - Han var en mektig og streng farsfigur som alle hvalfangerne hadde et forhold til.
            ABRAHAM LARSEN og Jacob Egeland - sistnevnte ble som 16-åring reddet fra et skipsforlis utenfor Durban en augustnatt i 1880-fremstår som nesten mytologiske figurer for hele det norske miljøet utover på 1900-tallet. Mens nordmenns emigrasjon til Amerika er veldokumentert, er historiene om de som reiste sørover mindre kjente. De første gruppene av emigranter kom på 1800-tallet.
En av disse kom seilende med «Debora» fra Bergen i 1880. Egentlig var målet for ekspedisjonen Aldabrene, en øygruppe utenfor Seychellene. De skulle dyrke jorden og drive misjon. Men det viste seg at øyene var ubeboelige. 30 mennesker reiste videre til Durban. To år seinere gikk 34 settlerfamilier, hovedsakelig sunnmøringer, i land litt lenger sør på kysten.
Da hadde allerede de norske misjonærene operert i Zululand, landområdene nord for Durban, siden 1840-tallet. Den første misjonæren i Zululand var norsk, sogndølen Hans Schreuder.

            TIDLIG PÅ 1900-TALLET hadde nordmennene alt etablert norsk skole, norsk luthersk kirke og norske aviser i Durban. I takt med den ekspanderende hvalfangsten og den voksende norske handelsflåten, nådde det norske Sør-Afrika høydepunktet utover mot midten av 1900-tallet. Hovedstaden var Durban. Og Durbans store norske stamfedre het Abraham Larsen og Jacob Egeland.

På det meste håndterte vi 20-30 hvaler i døgnet. Da gikk det både dag- og nattskift her

            Det var sterkt samhold blant de norske. Misjon og kristen moral var limet. Men hvalfangstlivet var ingen søndagsskole. Og slitne hvalfangere som kom fra Antarktis med sprit og jenter i blikket, fremsto ikke alltid som «en pryd for vår norske sjømannsstand», slik sjømannsprest Ernst Hallen omtalte dem i 1930.
            - Utskeielser skulle Abraham ikke ha noe av. Han likte ikke at folk brukte penger. Jeg husker han ble kjørt rundt om kveldene av privatsjåføren for å passe på at folk, hvalfangerne, ikke var på steder de ikke skulle være, forteller Rolf Larsen. Abraham Larsen døde i 1960.

            TOPPÅRET for hvalfangsten ble nådd i 1965. Da ble 3640 hvalskrotter halt i land i slippen på The Bluff og sendt langs en liten jernbanelinje til slaktehallene på hvalfangststasjonen. Dyrene ble flenset og partert og spekket kokt til 80.000 tønner olje, som i sin tur ble brukt i et utall produkter, fra såpe til margarin og iskrem. Bein ble malt og kokt til mel og solgt som dyrefor og som ekstrakt til Nestles supper. Først fra 1967 ble kjøttet brukt til menneskemat, da japanerne fikk sin egen avdeling for pakking og frysing på stasjonen.
            - På det meste håndterte vi 20-30 hvaler i døgnet. Da gikk det både dag- og nattskift her, sier tidligere sjefkjemiker John McDonald. Han husker fortsatt de norske høflighetsfrasene han lærte fra de norske arbeiderne på stasjonen, som hovedsakelig var bemannet med sør-afrikanere. Han husker også frasene som ikke egner seg på trykk.
MCDONALD hadde sin arbeidsplass i de en gang elegante kontorlokalene, som verken var luktfrie eller hadde spesielt pen utsikt. Det var berg av innvoller, basseng av blod og stank av en annen verden. Det var stanken av penger.
Livet til havs var heller ikke noe for sarte sjeler.
            - Det var et slit, mange harde tak. En gang var jeg våken i tre døgn i strekk, forteller Rolf Larsen. Han har selv skutt flere tusen hval, den største var en blå hval på 90 tonn. De norske hvalskytterne tjente gode penger. Men Larsen er usikker på om han fikk det han fortjente.
            - Vi dro inn en masse penger for dem. Skjøt du ikke nok hval en sesong, kunne du ikke være sikker på jobb den neste. De truet oss, og en gang sendte de ned norske skyttere for å gi oss konkurranse. De måtte reise hjem.

NORSK SØR-AFRIKANER: Thorleif Lunde (81) gikk i land i Durban i 1956 og har vært bofast siden. Nå arbeider han entusiasisk for å ta vare på det norske. I bakgrunnen: Et av Nils R.Andersens malerier i Norskehallen.

            NÅ TYNNES DET UT i rekkene blant første og andre generasjon immigranter - de som holder på sin norske identitet. Det er noen år siden det ble arrangert potetløp for bunadskledde barn på 17. mai. For to år siden la Den norske forening inn årene etter 110 års aktivitet, og ble til en skandinavisk klubb.
            - Det skjedde mye før. Vi hadde en norsk vennekrets og var på mange sammenkomster, minnes Rolf Larsen.
            Fortsatt står samlingsstedet The Norwegian Hall, Norskehallen, der ved den tidligere norske lutheranske kirken, St. Olav's Church. Fortsatt finner du de norske navnene i telefonkatalogen, norske hus og gatenavn. Og stadig finnes en og annen immigrant med både norsk navn og språk i behold. Slike som Rolf Larsen, den siste gjenlevende norske hvalskytteren i Durban.

OG SLIKE SOM telemarkingen Thorleif Lunde (81).
            -Jeg var det man kalte en «sanction buster» (boi kottknuser, red.anm.), sier den gamle og fortsatt spreke skipsmegleren åpent. Lunde var sjømann, gikk i land i Durban i 1956, giftet seg og ble værende. Helt frem til 2000 var han Sandefjord-rederiet A/S Thor Dahl sin mann i byen. Da den norske boikotten mot raseskillestaten Sør-Afrika sto på som værst på 1980-tallet, hadde han ofte besøk fra Norge. Men de var stort sett journalister på jakt etter avsløringer.
            -Jeg hadde problemer med å skille ut de varene som sto på boikottlisten. Det var umulig å sjekke innholdet i hver container. Produsentene svindlet med merkene, og jeg vet at Norge blant annet fikk mineraler fra Sør-Afrika - containerne var merket «Swaziland».
I dag konsentrerer Thorleif Lunde seg om dugnad i Norskehallen og om å ta vare på den norske arven.
            - Vi forsøker å holde kulturen vi brakte til Sør-Afrika levende med aktiviteter i Norskehallen, sier Lunde og åpner døren til møterommet. De treskar furumøblene er omkranset av norske flagg, kongeportretter og stabler med historiske skrifter, norske aviser og ukeblader. Selve hallen er dekorert med Nils R. Andersens malerier med norske landskapsmotiver.

 

            TETT VED ligger kirken som ble tegnet av en norsk arkitekt, bygget av en norsk byggmester med norske penger og i lang tid ledet av norske prester. Ute står en norsk hvalkanon utstilt som for å understreke sammenhengen.
Siden 1987 har kirken vært på anglikanske hender. På denne tiden ble også den norske sjømannskirken, et par steinkast unna, forlatt som følge av den aktive norske motstanden mot apartheid. Fra før hadde forholdet mellom de to norske kirkene i byen blitt preget av konflikter, blant annet i spørsmålet om hvordan man skulle forholde seg til landets svarte flertall. De andre lutherske menighetene i landet var i hovedsak svarte kirker. Menigheten i St. Olav's valgte apartheid.
            - Med noe mer tid burde vi fått til et samarbeid med de svarte, mener Lunde, som stiller seg mer positiv til omveltningene i landet enn mange andre hvite i sin generasjon.
            -Jeg vil at Sør-Afrika skal være et respektert medlem av verdenssamfunnet. Vi var isolert så lenge, nå håper jeg også samarbeidet med skandinaver kan øke.

            DEN NORSKE ARVEN lever. Men de norske kirkenes skjebne forteller om en storhetstid som nå er historie. Sviktende bestander, høye drivstoffpriser og internasjonale protester førte til avvikling av hjørnesteinen, hvalfangsten, i 1975. Og med de internasjonale sanksjonene mot apartheid ble de norske sør-afrikanerne mer og mer isolerte fra gamlelandet.
            Nå er hvalfangstskutene for lengst solgt, gått ned eller smuldret opp. Flenseplanene på hvalfangststasjonen har råtnet bort, stanken er borte. Malingen flasser av veggene, de hvite flisene klamrer seg fortsatt fast. Toalettene er gjengrodde, skiltene over kan skimtes: «Whites, coloureds, indians, blacks». Hvite, fargede, indere, svarte. I prioritert rekkefølge. Den varme, fuktige vinden blåser rett gjennom alle de vindusløse, røde mursteinsbygningene.
            -Jeg tenker av og til på hvordan det var, på det å skyte hval. I dag synes jeg ikke lenger så mye om det, sier Rolf Larsen og sender igjen et blikk i retning Antarktis.
            -Jeg tror ikke jeg ville gjort det igjen.

Ukjent historie

            DET ER LITE Å FINNE i historiebøkene om nordmennene og hvalfangsten i Sør-Afrika. Dag Børresen, som er tilknyttet Senter for utviklingsstudier ved Universitetet i Bergen, vil rette på dette med sin doktoravhandling.
            - Vi vet en del om norske emigranter til Sør-Afrika, særlig dem som var knyttet til misjonen i Zululand. Hvalfangsten som ble startet av nordmenn, er det derimot skrevet svært lite om, sier Børresen, som til daglig er konservator ved Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Han er særlig interessert i å finne ut hvilke allianser som ble bygd mellom kapitalkrefter i Norge og konsuler oq forretningsfolk i Afrika, hvor investeringene kom fra, og hvem som tjente på fangsten. Historikeren ønsker også å se nærmere på bruken av afrikanske arbeidere i hvalfangstindustrien.
            -NÅR DET GJELDER Union Whaling i Durban, ser det ut til at noen tror at dette var en norskeid virksomhet. Selskapet ble startet av utflyttede nordmenn, men kapitalen var sørafrikansk eller britisk. Det er få koblinger til Norge bortsett fra at de hyrte en del norske hvalfangere og delvis også kjøpte skip og utrustning i Norge, sier Børresen.