10119570120003 MT PEPITA.

 

1957 MT PEPITA (101195701)

Type:

Motorskip, tanker/motor ship, tanker for oil

Off.no:

5274357

Flagg (flag):

NOR

Havn(port):

Tønsberg

Byggeår (year built):

1957/12

Bnr (Sno).:

162

Bygger (yard):

Uddevallavarvet A/B, Uddevalla, Sweden

Eier (owner):

Hvalfangerselskapet Pelagos (Svend Foyn Bruun), Tønsberg

Klasse (Class).:

DnV +1A1 Tanker for Oil

Tonnasje (Tonnage):

18.850 tdw, 12.369 brt, 7.085 nrt

Dimensjoner (size):

Loa: 560,1' – B: 69,9' – D: 39,8'

Lastehandterings syst.
(cargo handling.):

Utstyrt med 10 sentertanker, 2 x 8 vingtanker.
4 x lossepumper, totalt 2.000 ku. mtr pr. time

Navigasjonsutstyr:

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign.):

JWRK

Fremdrift (propulsion):

1 x dieselmotor, Uddevalla-Gøtaverken, 2-takt/enkeltv. 8-sylindret, syl.dim.: 760x1.500mm, 7.500 BHK v/112 o. min. Bygget ved Uddevallavarvet A/B, Uddevalla.

Fart/forbr.(speed/cons.):

15 knop/25 Mt pr døgn.

Hjelpemaskineri (aux):

2 x dieselgenerator, 360BHK/240kW.
1 x dampgenerator, 160IHK/110kW

Tot.el.kraft (el.power):

590kW/220-110Vdc

Kjele(r) (boiler):

2 x hjelpekjeler (donkeyboiler), oljefyrt, 180 PSI.
1 x hjelpekjel (exhaust economiser), eksos fyrt, 178 PSI

Bemanning:

pers,

Historikk:

1957 Bygget som motortanker PEPITA ved Uddevallavarvet A/B, Uddevalla, Sweden for Hvalfangerselskapet Pelagos (Svend Foyn Bruun), Tønsberg. Levert 17/12-1957.Var chartret til Shell i mange år.
1971 Havari på hjelpemotor. Lå og drev i Indiske Hav utenfor Christmas Island uten kraft. Skipet var på vei til Australia. Tauet via Bali til Singapore av NORD ZEE (Smith, Rotterdam).
1975 Opplagt i Melsomvik 17/2-1975.
1977 I januar, brøt opplaget og ble satt i fart. Tilbake i opplag i Melsomvik igjen i mai. I november, solgt til Albis Ardua di Navigazione SA Genoa for $ 850.000 og omdøpt VOLUNTAS.
1986 Solgt til Petrolnavi SrL., Italia, omdøpt ARTICO.
1987 Solgt til Sicula Oceanica SpA (SIOSA), Italia. Beholder navnet.Går i opplag 21/3-1987.
1988 Solgt til hugging. Hugging påbegynt i Brindisi i mai.

History in english:

1957 Built as motor tanker PEPITA by Uddevallavarvet A/B, Uddevalla, Sweden for Hvalfangerselskapet Pelagos (Svend Foyn Bruun), Tønsberg. Delivered 17/12-1957.Chartered to Shell for many years to come.
1971 Engine breakdownon auxiliary engine during voyage to Australia. Drifting in the Indian Ocean outside Christmas Island. Salvage tug NORD ZEE arrived and took them on tow to Singapore via Bali.
1975 Layed up in Melsomvik, Norway 17/2-1975.
1977 In January, ending lay-up and started trading again. Returned to lay-up buoy in Melsomvik in May. In November, sold to Albis Ardua di Navigazione SA  Genoa for $ 850.000 and renamed VOLUNTAS.
1986 Sold to Petrolnavi SrL., Italia, renamed ARTICO.
1987 Sold to Sicula Oceanica SpA (SIOSA), Italia. Name unchanged. Laid up in Brindisi 21/3-1987.
1988 Sold to breaking. Breaking started in Brindisi in May.

Historie skrevet av Thor Brendalsmo
BÅTEN som ikke ville gå fra SINGAPORE--.
PEPITA, Sven Foyn BRUUN.

         Turen startet i Gulfen, fra Mena-al-madi med en last clean. Heating var utelukket, begge kjeler var havarert.
         Lasten var bound for Sidney, Australia. Det er vel normalt en 14 dagers tur, fri for noe som vi hadde plenty av, problemer !!
         Vi hadde jo prøvd to ganger før på å komme oss til Australia, men det gikk dritt. Retur til Singapore, og stadig traff vi rederiskip og bestandig PONTIA. Det likte ikke Chinamann på PONTIA. Det var jo den tiden det var bombåter og Clifford pier var rene taxiholdeplassen, og styggelig gode biffer i restaurangen der.
         Båtene hadde rederiflagg så passasjerene skulle se hvem båt de skulle til. Det var også båtens navn ved gangveien, men når PEPITA gjengen kom subbende så var det bare rederiflagget de observerte, og når den gjengen snublet ombord så var det full fart ut til PEPITA ute på reia.
         Å prøve å få dem på land ble prøvd en gang, de fant veldig fort ut at det var bortkastet energi. Chinamann ropte og skrek: "no Pepita, no Pepita, only Pontia", og det gjentok seg hele tia, og hver gang vi lå sammen
         Så etter et lite opphold på Keppel shipyard hvor vi fikk reparert litt igjen , så nå skulle vi komme til Australia.
         Vi hadde bare en hjelpemotor, babord hjelpemotor hadde fått grovstøpt alle ramme og veivlager, tilpassning og montering skulle vi utføre sjøl.
         Det gikk jo sin gang med reparasjon av skottekjelene. Det hadde kommet to mann, det er jo feil å skrive det for de ble stoppet i Europa på vei hjem etter et lengre opphold på en annen Bruunbåt, så Ellefsens reisereparatører var ettertraktet vilt med kjelesmed Olsen i spissen.
         Det sto avgang imorgen kl 0800. DET sto hele tiden. Nesten hele mannskapet hadde sagt opp, og da var jo mulighetene til avmønstring veldig små, om ikke umulige. Så hver kveld iland var den siste!
         Nye lodder, nye gevinster og vi setter kursen mot Australia, det går sånn nogenlunde, med litt stopp nå og da for nedkjøling av maskinrom. Styggelig varmt for arbeidet på kjelene. Stagrøra skulle stå, alle de andre skulle byttes. Når det gjaldt utbrenning av røra så var teori og praksis to vidt forskjellige ting. Skulle likt å se den person som klarer å brenne et rett kutt 10 cm inn i røret så det faller ned....?

         Undertegnedes jobb var, når temperaturen var brukbar, å gå ned i hullet på toppen. En arm og ett ben over stagrør, og med de resterende bevegelige lemmer, få løsnet de avbrente røra slik at de faller ned til gjengen nede som tok dem ut og dumpa dem. Min jobb var over for et par timer, så etter en kald "Tiger-beer" fra inspektør Norskogs lager, var det en tur i trossekveilen på poopen et par timer, til det var brukbar temperatur.
         Kjelereparasjonen gikk sin gang. Snart var det bare stussene i skallet som sto igjen, de skulle ut, men en viss mann ville ta han som varmet mer enn røret! Skallet skulle ikke røres, hullet skulle være 100% slett når valsinga tok til…..


 

         -så etter en kald "Tiger-beer" fra inspektør Norskogs lager ----.

 

MOT AUSTRALIA

         Vi nærmet oss mer og mer Australia. Christmas Island forsvant i det blå bak oss, og nå var det vel bare strake veien mot Australia? Men hvor lenge var Adam i paradis?
         Etter lunsj kom kvarten og purra meg, vi gikk 8-12 vakta, og sa at sjøvaktene var brekt. Brekt du lissom, kom det fra et grinete tryne på benken. Men han ga seg ikke, og så kom det noen gloser som ikke egner seg på trykk, "den ford.... hjelpemotoren gikk til h……! Da merket jeg hvor tyst det var. Vi hadde tenkt oss ned i maskinrommet, men da vi åpnet døra og så hvor mørkt det var der nede, så måtte det lys til, så jeg hentet julegaven fra rederiet, en lommelykt, fine greier, men den var oppladbar, så det var det. Men vi kom oss ned til

Rester fra både luke og bunntroa lå strødd på dørken ----,

 

hjelpemotoren, og forsto straks at her nyttet det ikke med noen reparasjon fra vår side. Stemplet hadde røsket godt med seg når det tok seg en tur ut i det fri. Rester fra både luke og bunntroa lå strødd på dørken, så nå var det bare dryppene fra hylse lekkasjen vi hørte ---.
         Det var litt stress og uroligheter på brua, de fikk visst ikke liv i radioutstyret, og svaret lå i noen batterier som ikke innholdt det som et batteri er laget for, STRØM.
         Nå var gode råd dyre. Vi måtte jo ha hjelp, andre alternativer var det ikke, så hvordan skaffe strøm slik at folkene på brua kunne få sendt ut signal om at vi trengte hjelp….?
         Ellefsens reisereparatør hadde svaret. Olsen mente at hvis vi tok den eletriske motoren til frysekompressoren, koblet den om så den isteden for å bruke strøm, ville LAGE strøm. Så sagt, så gjort, men hvordan få greiene til å gå rundt?

Pedaldrift kanskje? Vi lurte jo, men Olsen hadde løsningen klar, livbåtmotoren, den gikk på diesel----!
         Så var det å få den såkalte dynamo opp til livbåten. Det tok tid, og mye banning, Men opp kom den tilslutt..
         Det lå enda en god del bruk av de små grå før opplegget funka. Forbindelsen mellom slett svinghjul og reimskive var ikke et enkelt problem. Det fantes ikke reimer om bord, så det ble prøvd med "reim" lagd av seilduk brannslange, av jentenes strømpebukser og mye annet, men ingen ting funka, før en gluping ropte på 8-12 vakta: "Kom fram med separator pakningene dine!". Det var de store til lokket på separatoren, det ble henta 6-8 stk.
         De hadde riktig diameter, "toppers" sa Olsen. "Ja, den som sparer den har!", kom det kaldt fra leverandøren av O-ringene. Den falt ikke i god jord. Etter montering og en god del justeringer kom det store øyeblikk, OPPSTART!
         Ingen hadde tenkt på at livbåtmotoren var vannavkjølt, det var langt ned, låring var ikke aktuelt. Olsen løste det også, et tomfat ble framskaffet, åpnet, surret fast og en gjeng med pøser gikk i skytteltrafikk mellom hoveddekk og livbåt, så det tok ikke lang tid før fatet var fullt. En del slanger og ei nikke pumpe ble rota fram og koblet opp, og Olsen ropte "PUMPA JEKLAR, I GRAVEN SKAL NI VILA" og det ble pumpa, og det funka…!
         Nå var det bare en liten ting igjen, motoren, ville den starte? Og ta meg f…, den starta! Og kjølevannsopplegget virka, det også. Etter lang tids pumping kom det noen hyl fra brua (glede). Signaler var sendt ut, og oppfanget, nå var det bare å vente-----.


 

Ingrid Brendalsmo ved vannkilden

 

MEN, MAT MÅ MAN HA

         Vi lå der å dreiv, hvor mange dager, det er jo grenser hva en 62 år gammel menneskelig harddisk skal huske, det er jo over 30 år siden, så alt og alle svekkes av tidens løp.
         Det var jo ikke stort vi kunne få gjort, bortsett fra å vente. Maten som normalt skulle være dypfryst begynte å bli myk, ja så myk at det begynte å lukte av den.
         Mulighetene til varm mat var veldig små, men det var en gluping der også. Den største avlange fiskekjelen ble funnet fram, noen fikk beskjed om å få tak i sagflis og diesel eller noe brennbart, dette ble blandet sammen i fiske kjelen, et par rister ble skaffet til veie, lagt på kjelen slik at annet kunne settes trygt der. Byssefolket hadde i mellomtiden klart å finne en del kjøtt som fremdeles var tæla, så det var nok til en kjele stormsuppe. Så skulle "plata" slåes på, en liten fakkel ble brukt for å antenne blandinga i fiskekjelen, skal si det tok fyr, å RØYK, noe så jæ... Hent en blankis var det en som ropte, så kan vi sende røyksignaler, humøret til gjengen var det ingen som klaget på. Når det ble varmt så ble røykutviklingen veldig redusert, men det tok tid før en kunne høre noe bobling i kjelen, så "plata" ga ikke fra seg varme nok, her var gode råd dyre, men i nødens stund spiser en viss mann fluer. En eller annen kom med to blåselamper, fikk fyr på dem og satte en på hver sin side av den store kjelen, da tok det ikke lange tiden før det begynte å skje ting, det kom en liflig god lukt fra byssa, og det var det flere som hadde merket, det var reine pol køen siste dag før jul, så smått om senn ble det varm mat å få.

 

HJELPEN KOMMER

         Den varme maten smakte godt, omstendighetene tatt i betraktning, stormsuppe med røyksmak er ikke dagligdags.
         Det ble med den ene suppekjelen, den var drøy, så de fleste blei nok forsynt og vel så det. Resten av frossen maten, ex frossen, ble mat for haiene, og vi satt igjen med tørrfor, Wasa f.eks, men der hadde vi jo litt ferskt kjøtt, for hvis man ikke banka knekkebrødet i bordet et par ganger og fikk se en god del små svarte dyr strene over bordet for å finne seg et nytt husrom, ville det vært et tilskudd ferskt kjøtt.
         Etter en evighets venting kom det en kveld, natt en stor taubåt med navnet NORD ZEE,opp mot oss og spør: "What kind of cargo?", and Hinrich, our captain said, "Full cargo of nafta". "See you tomorrow in daylight" was the answere from the tug. Så forsvant den i mørket, ikke for godt håpet vi. Nå ventet alle og enhver på dagslys og taubåten---

 

            MT PEPITA i slepebåten NORD ZEEs sikre grep, på vei til Singapore, igjen.

VI TAUES TIL SINGAPORE

         Dagslyset kom, det gjorde NORD ZEE også, og helt inntil også, og gjett hva som kom over til oss? En stor form med nystekte brød, den skulle vel til byssa, men den var jo tom lenge før det, så den tomme forma gikk i retur til taubåten.
         Det var ingen som ble overrasket der ombord, det var vel ikke første gangen de hadde kontakt med sjøfolk som hadde et semmert utvalg av mat.
         Vi spurte om vi kunne ta en tur ombord og bivåne den reddende engel, men da kom det et kontant svar: NO, you are too dirty, get cleaned and its OK. Det var lettere sagt enn gjort, for eneste vannkilde var nikkepumpa i byssegangen, men vi fikk da av oss litt dritt og noen renere klær, så fikk vi audiens, men ikke med en gang, no dirty working shoes allowed var beskjeden vi fikk, så det ble sokkelesten, eller barbeint.
         Vi fikk en alle tiders omvisning ombord i et gullende rent skip, og hvis jeg ikke husker feil så ble det en liten smaksprøve på de grønne boksers innhold, smakte godt, som alltid.
         Back to work sa hollenderne, det skulle sleper ombord, men noen måte å få ordnet det på når det ikke var steam noen plass, så da var svaret ganske greit, den menneskelige kraft måtte til. Som sagt så gjort.
         Alle hannkjønn ble satt i sving, først ei hiveline så en tykkere, og tilslutt wiren, vi sleit og dro, under midtskipet, rundt poopen,og forover igjen, det skulle en extra skutelengde sleper ombord som en sikkerhet.
         Sambandet med rederiet via taubåten var hvis jeg ikke husker feil, nokså svakt, så jeg tror samtalen ble oppfattet som å gå til safe anchorage, eller noe i den duren. Så det bar i vei med kurs for en sikker ankerplass i Indonesia.
         NORD ZEE hadde fått opp farten nå ,og oppe på bruvingen sto Hinrich og smilte, han ropte til oss at så fort hadde ikke Pepita gjort med full last og en halv meter grass på skutesia! Vi nådde land tilslutt og droppet klumpen. Der var forbindelsen med rederiet hundre, og beskjeden var: Gå til Singapore for rep.
         Klumpen skulle opp, men hvordan? Ankerspillet ble drevet med steam, noe som verken taubåt eller vi hadde, men taubåten hadde luft, så det ble løsningen, men det tok tid, kjørte luftkompressoren til sikkerhetsventilen blåste, så åpnet vi på spillet og et ledd, ca 20 cm, og dette ble utført til klumpen var oppe, og det tok nesten 8 timer.
         Da dette var utført bar det med full fart mot Singapore, og etter noen dager var vi på plass i S'pore igjen.
         Jungeltelegrafen hadde jo varslet alle forbindelser, og nå fikk vi igjen for at vi behandlet business jentene som med mennesker, ombord kom vår venninne Linda lastet med kjent emballasje fra Clifford Pier restaurant.
         To store biffer med alt tilbehør, sikkert mye extra, for Pepita-gjengen var gode kunder. Så var det reparasjon og kurs for Australia, det gikk stort sett greit, og tilbake i S'pore mønstra vi av, men for å være på den sikre siden så tok vi en uke på hotell Adelphi, vi hadde jo ikke vært så mye i Singapore