Type:

Flytende Hvalkokeri/floating factory

Off.no:

1180965

Flagg (flag):

BR

Havn(port):

Belfast

Byggeår (year built):

1946/9

Bnr (Sno).:

1327

Bygger (yard):

Harland & Wolf Ltd., Belfast

Eier (owner):

United Whalers Ltd., (Bugge & Krogh-Hansen Managers, Tønsberg.)

Klasse (Class).:

Lloyds, 100 A1

Tonnasje (Tonnage):

15.715 brt, 7.721 nrt.

Dimensjoner (size):

Loa:539.7’, B:77.4’, D:34.1’.

Fangst process utstyr.
(handling equipm.):

Se tegning/see sketch.

Navigasjonsutstyr:

Gyro Compass, Radar.

Kommunikasjon (comm.):

Kallesignal (Call sign.):

GLDG

Fremdrift (propulsion):

2 stk. dampmaskiner, triple expansion, 3-sylindret syl.dim.: 27"-44"-76", slagl./stroke: 51”.

Fart/forbr.(speed/cons.):

Hjelpemaskineri (aux):

Tot.el.kraft (el.power):

Kjele(r) (boiler):

Kjeler bygget ved Harland & Wolff, Belfast, Total HF: 26842 .

Bemanning (crew):

444 pers,

Historikk:

1946 Med navnet BALAENA ble kokeriet levert i september 1946, og gikk derfra ”hjem” til Tønsberg. Skipet var på 15.715 brt og meget moderne og omfattende utstyrt. Fremdriftsmaskineriet var to trippel-dampmaskiner og skipet hadde lugarer for 444 mann. Skroget var av en ny konstruksjon, med utskrådde sider, og bro og bakk var trukket så langt forover som mulig for at arbeidsplanet skulle bli størst mulig. Som noe helt nytt hadde BALAENA fly med om bord. Under bygging var det anbrakt katapult og hangar til to Walrus enmotors flybåter akter på poopen. Flyene kunne sendes ut fra katapulten, men måtte lande på sjøen, og ble heist om bord av en kran.
6. oktober 1946 la BALAENA ut fra Tønsberg på sin første ekspedisjon. Helt fra begynnelsen gjorde skipet seg bemerket for gode fangster, og hele 192.000 fat ble produsert første sesong. Om BALAENA seilte under britisk flagg, var det på mange måter for et norsk kokeri å regne. Hele besetningen var norsk, fra kaptein Virik og fangstbestyrer Pedersen og ned til førstereisguttene. Finn Bugges svigersønn Rupert de Bourgh  Trouton var selskapets direktør i London, mens N. R. Bugge og Harald Krogh-Hansen var disponenter i Tønsberg.
Den første sesong fanget BALAENA-ekspedisjonen med 11 hvalbåter. Det var de ni TERJE-båtene fra 1936 og et par tyske hvalbåter som hadde tilfalt Storbritannia som krigsbytte. United Whalers overtok likeledes to korvetter, TERJE 10 og TERJE 11.
Ekspedisjonens bruk av fly ble kun et kortvarig eksperiment. Det var tanken å bruke flyene til å lokalisere hval, men tilgangen på hval var denne sesong så god at det ikke var nødvendig. Derimot var flyene nyttige til å rapportere isfjell, og også til å følge med i de andre ekspedisjonenes fangst.
1947 Men ved hjemkomst til Tønsberg våren 1947 ble Walrus`ene tatt på land og solgt. Det ene ble overtatt av Tønsberg flyklubb. I større grad enn noen av de andre europeiske ekspedisjonene kom BALAENA til å basere driften også på biprodukter som kjøttekstrakt, fòrmel og frosset hvalkjøtt. Hangarene på akterskipet ble i 1947 ominnredet til lugarer for ekstra mannskaper, som var blitt nødvendig med den utvidete produksjonen. Ekspedisjonen hadde med et eget fryseskip for hvalkjøtt. D/S BRANSFIELD og senere ENDERBY. Med argumenter om fremstilling av biprodukter førte United Whalers en mer aggressiv politikk for å få flere hvalbåter med.
1948 Fra 1948 kunne ekspedisjonen ta i bruk de første av i alt åtte SETTER-båter, - store hvalbåter på 162 fot.
1953 Den første ekspedisjonen besto av 11 hvalbåter, - i 1953/54 var tallet øket til 14.
Hector-gruppen utvidet etter hvert sine aktiviteter. Datterselskapet i Tønsberg tok opp tankfart, og United Whalers fikk selv to tankskip BISCOE og POWELL. Resultatene av hvalfangsten ble svakere mot slutten av 50-årene.
1957 I sesongen 1957/58 var produksjonen 150.000 fat.
1959 I 1959/60 bare 80.000 fat. Samtidig med at de europeiske selskaper merket tilbakegang i produksjonen, presset Japan på for å øke sin kvote. Da det ikke var mulig å øke beskatningen av hvalbestanden, var den eneste mulighet å overta andre ekspedisjoner med kvote. Flere norske selskaper forhandlet om salg av ekspedisjoner til Japan, og også Hector-gruppen.
1960 I april 1960 kom BALAENA, ENDERBY og SETTER-båtene for siste gang hjem til Tønsberg. 28. juli 1960 ble salgsavtalen undertegnet, og 4.august kom japanerne om bord for å inspisere flåten. Salget omfattet kokeriet, fryseskipet og syv hvalbåter, som for 62 mill. Kroner gikk over til Kyokuyo Hogei KK, Tokyo. Da BALAENA senere i august gikk ut fjorden bar den navnet KYOKUYO MARU NO.3.
Før salget til Japan hadde det vært minst to forsøk på å overføre BALAENA-ekspedisjonen til norske flagg, uten å lykkes. I stedet mistet Tønsberg på et par år alle sine hvalfangstekspedisjoner.
KYOKUYO MARU NO.3 ble et godt skip for japanerne. I motsetning til Salvesenkokeriene SOUTHERN VENTURER og SOUTHERN HARVESTER som bare ble overtatt for å få hånd om kvotene, så fortsatte gamle BALAENA i hvalfangst.
1969 Så sent som i 1969 ble skipet tatt hånd om av Hitachi Zosen og omfattende modernisert. Skipet ble forlenget 60 fot og produksjonsutstyret ble modernisert, slik at det også kunne produsere fiskemel og fiskeoljer. Senere har kokeriet tjenestegjort som moderskip og fabrikkskip for fiskeflåten.
1978 Tidlig dette året ble skipet hugget opp i Japan.

History in English:

1946 By the name of BALAENA was the floating whale cookery delivered to her owner in September, and went "home" to Toensberg. The ship tonnage was 15.715 grt and the most modern and well equipped. Propulsion machinery was two triple expansion steam piston engines. She had accommodation for 444 men. The hull was of a new construction, slightly outhanging shipside. Bridge and the forward was kept as much foreward as possible to free work space for whale handling. As a new thing BALAENA also had two Walrus single engine seagoing aircraft located in a hangar under the catapult on the poop deck. The plane could be sent out from the catapult and picked up from the by crane.
The 6th. of October 1946 the BALAENA left Toensberg on her way to the Antarctic for the first time. All from the beginning the ship did a good figure, and a total of 192.000 bbls was produced the first season. As the BALAENA sailed under British flag did not mean that she was not accounted as a Norwegian cookery. The whole crew was Norwegians, from the captain Virik and the expedition manager Pedersen and down to the "first timers". Finn Bugges son in law Rupert de Bourgh  Trouton was the companies director in London, while N. R. Bugge and Harald Krogh-Hansen was the managers in Toensberg.
The first season did the BALAENA-expedition whaling with 11 catchers. It was nine of the remaining TERJE-catchers from 1936 and a couple of former German catchers taken over after the war. United Whalers also had two former corvettes, TERJE 10 and TERJE 11.
The use of an air craft was a short time experiment. The idea was to use the planes in whale finding mission, but the whale was easy catch without back-up from the planes. In the contrary the planes was good in reporting iceberg, and also to spy on other whaling expeditions.
1947 After return to Toensberg the spring of 1947 the Walrus`ene was taken ashore and sold. One of them ended up at the Toensberg Aero club. The BALAENA did have more facilities than the rest of the European expeditions to process bi-products as meat extract, fodder and frosen whale meat. In 1947 the hangars on the poop deck was converted to accommodation for extra workers for this extra process. The BALAENA also had an own freezing ship for frozen whale meat, the S/S BRANSFIELD and later also ENDERBY. Using the argument of ability to process more bi-products the United Whalers started an aggressiv policy and argued in favor of the necessity of having more catchers.
1948 From 1948 the expedition also given permission of taking in to use the first of total eight SETTER-catchers, - big catchers of 162 feet.
1953 The first expedition in 1946 had 11 catchers, in 1953/54 the total had increased to 14.
The Hector-group expanded their activity. The sister company in Toensberg started also tanker business, and the United Whalers had two tankers, BISCOE and POWELL. The results of whaling became weaker in late fifties.
1957 The season of 1957/58 the result was 150.000 bbls.
1959 The season of 1959/60 only 80.000 bbls. St the same time as the European companies experienced a drop in the production, started Japan to seek possibility of increasing their quota. As it was not possible to increase the harvest of whales, there was no other options than buy other company quotas. Many companies did argue with the Japanese to sell their quota, so also the Hector-group.
1960 In April 1960 the BALAENA, ENDERBY and the SETTER-catchers arrived Toensberg for the last time. 28th.of July 1960 the sales contract was signed, and the 4th.of August the Japanese came onboard to inspect the fleet. The sale included the cookery ship, the meat freezing ship and seven catchers, all for NKr 62 mill. to Kyokuyo Hogei KK, Tokyo. As the BALAENA later in August proceeded out the fjord she was renamed KYOKUYO MARU NO.3.
Before the sale to Japan at least two attempts was made to seek to get the BALAENA-expedition on Norwegian hands, but without any luck. In stead Toensberg lost in two years time all the whaling expeditions.
KYOKUYO MARU NO.3 became a lucky ship for the Japanese company. As the sale of the Salvesen cookeries the SOUTHERN VENTURER and the SOUTHERN HARVESTER only was for the sake of the quota, the BALAENA continued as a whale cookery.
1969 As late as 1969 the ship was taken care of by Hitachi Zosen and went through a major modernizing. The ship was also lengthened by 60 feet and process equipment renewed, so it was also able to produce fish flour and oils. Later the cookery has served as mother ship and factory ship for the Japanese fishing.
1978 This year she was sold to breaking in Japan.