|
Sesongen 1795/96 fanget de to London-registrerte skutene «Young
Williams», kaptein Henrie Mackie, og «Sally» under kommando av enten
kaptein Ellis eller Farmer ved Sør-Georgia. På et i dag ukjent sted
forliste «Sally», men besetningen ble reddet av folkene fra «Young
Williams». Skipet ankom London (UK) den 14.juni 1796. «Sally»'s forlis
ble regnet for det aller første forlis på Sør-Georgia. Jeg skal her
forsøke å lage en oversikt over noen av de mest interessante og kjente
forlis pluss noen skjebner som skulle ble enkelte skuter til del på
Sør-Georgia.
Det neste registrerte forlis er det amerikanske skipet
«Regulator» sannsynligvis en fregatt. Navnet på kapteinen er ikke på det
nåværende tidspunkt mulig å oppdrive. Vi vet at skuta fant sin skjebne i
Right Whale Bay i året 1799. Besetningen berget seg i land og bygde seg
en hytte av vrakrestene. De ble siden berget av et ukjent britisk fartøy
(kan ha vært «Morse».). Forliset må ha skjedd tidlig i sesongen og
lasten på 14000 skinn var blitt overtatt av skuta som berget dem,
kanskje som betaling for redningen.
«Brutus»
Også vårt eget
århundre har vært rikt på både strandinger og forlis, og jeg skal her
foreta et lite utvalg av disse. Tremasteren «Bayard» i New Fortuna Bay
er tidligere beskrevet, og om vi fortsetter reisen nord-vestover ender
vi snart i Prince Olavs Harbour. Her ligger som et monument over en
forlengst svunnen tid «Brutus», i likhet med «Bayard» en tremastet
stålskute. I dag gror tussocken frodig på de gjennområtene
dekksplankene, men av skrogets elegante former ser vi at hun engang var
en flott representant for sin tid, og nok var et stolt syn på havet med
alle seil satt. «Brutus» var bygget i 1883 av J. Reid & Co, ved bredden
av Clyde, Glasgow. I dåpen gitt det stolte navn «Sierra Pedrosa», et
navn hun bar i tiden hun eides av Sierra Shipping, Lima, Peru. Hun endte
til slutt i Irwin & Johnsons eie, og som en nedtaklet lekter ble hun av
fire fangstbåter slept fra Cape Town til Prince Olav hvor hun skulle
ende som kullager. Lengde 75,9 meter og målte 1686 tonn.
I Grytviken stikker fremdeles fremparten av «Louise» opp av
vannet, og minner oss om en tid som engang var og aldri vil komme
tilbake. Også hun er tremastet skute, men ikke av stål, treskute kledt
med kopperplater. Hun var en av de første i C.A. Larsens vesle eskadre
som ankom hit til Grytviken den 16.november 1904. «Louise» var
amerikansk bygget, og det så tidlig som i 1869. Første eier var G. og C.
Bliss fra Freeport, Maryland, United States. Da hun en sommerdag i
Freeport ble sjøsatt fikk hun gudmorens navn, «Jennie S. Barkers». Så
seilte hun world wide inntil hun i 1880 endte opp i Sandefjord. Her ble
hun av eierne satt inn i tømmertransporten mellom Østersjøen og
Vest-Europa. En våken iakttager vil legge merke til baugportene som
fremdeles er der og ble brukt når langt tømmer skulle taes ombord.
Ikke mange metrene fra «Louise» finner vi de tre
selfangstskutene «Albatross», «Petrel» og «Dias» halvt nedsunket ved
restene av noe som engang har vært en kai. Opprinnelsen til både «Petrel»
og «Albatross» var hvalbåter før de endte opp som selfangstskuter.
«Dias» var selfangstskute under hele sin tjeneste på Sør-Georgia.
«Albatross» var (er) 32,8 meter lang, måler 210 tonn, og ble bygget i
1921 i Svelvik. «Dias» er 33.1 meter lang, er på 167 tonn og ble bygget
i 1906 i Beverly nær Hull. «Petrel» 35.1 meter lang, 245 tonn og ble
bygget i Oslo (Aker?) i 1928. De av skutene som fremdeles har en
skorstein har nå fått påmalt Salvesens farver på disse. Her er ingen
tvil om eierforholdet.
«Karakatta»
I Husvik Harbour
ligger «Karakatta» (et merkelig navn på en båt) høyt og tørt på en slipp
nedenfor stasjonenen.
Bygget ved Aker Mek.
Verksted i Christiania i 1912 for West Ausralian Whaling Company (Chr.
Nilsen & Co.) Lengde 32,4 meter,
måler 179 tonn og hadde en maskin som utviklet 69 hestekrefter. På land
ble hennes oppgave det å levere steam til verksteder og annet. Kjelene
var hele tiden kullfyrte og et hull i skutesiden lettet adkomsten til
Kjele- og fyrrom.
«Lille Carl», opprinnelig «Duncan Grey» er kanskje den mest
kjente og omtalte fangstbåt på Sør-Georgia siden hun ankom hit allerede
i 1907. Båten ble bygget så tidlig som i 1884 i Christiania. Hun var
29,6 meter lang og på 77 tonn. Hun fanget tidligere fra en stasjon i
Troms (blant flere), og da fikk hun engang stort besøk ombord. Keiseren
av Tyskland, Wilhelm 2, dattersønn av selveste dronning Victoria av
England ble med på en tur. Det sies at han fikk prøve kanonene også, men
resultatet er det ingen som husker. Stor hval har også «Lille Carl»
fanget, det fortelles at det var den som fanget den hittil største
blåhval som noen gang er skutt, 115 fot. men man skal være klar over at
det gjerne gror noen legender rundt gamle ting på skip, og mer
usannsynlige blir de etter hvert som årene og tiden går. Navnet «Lille
Carl» fikk den da det senere (i Husvik Harbour) skulle dukke opp en
større og nyere båt med det samme navn. Senere skulle det få en mer
spansk vri; «Carlito». I 1960 forlot «Carlito» Sør-Georgia for godt
etter mange år som hvalskute og til slutt som selfanger. Senere er «Carlito»
sett i tjeneste i Paraguay på Parana River (Rio).
«Fortuna» skulle bli den aller første moderne fangstbåt på
Sør-Georgia. Restene av den befinner seg der fremdeles, på stranden
utenfor Hope Point. Også en av Larsens lille flåte i 1904. Fortuna var
30,3 meter lang og på 164 tonn, og byggested det var Framnæs Mek.
Verksted Sandefjord. Den 14.mai 1916 klokken 0600 gikk hun for full fart
rett opp i fjæra hvor hun siden har blitt. Grunnen var visstnok at
rormannen var opptatt med å lese et brev som var ankommet hjemmefra.
«Coronda» skulle bli Salvesens første regulære transportskip
mellom Leith Harbour og Norge/UK. På sin første tur til Light Harbour
som da var under oppbygging, (i 1909) hadde hun med seg Sør-Georgias
første magistrat James I. Wilson. «Coronda» ble bygget i 1892 av W. Grey
i Hartlepool, og overtatt av Salvesen i 1908. Lengde 94,6 meter og på
2733 tonn. Maskinen utviklet 279 hestekrefter. Hun ble senket av
tyskerne i 1917. Coronda Peak straks over stasjonen er oppkalt etter
skipet.
Senere skulle en ny «Coronda» overta transporten mellom
Sør-Georgia og Norge/UK. «James Turpie» Mange har vel undret seg over
den lange tangrodde gjenstanden der kloss i stranden under Tveitantoppen.
«James Turpie» var en damper, bygget i 1881 av A. Leslie & Company,
Newcastle. Ble kjøpt i 1909 av Chr. Salvesen og ankom Leight Harbour
17.mai 1910, hvor hun skulle bli liggende som kulldepot frem til oljen
overtok. Hun sank i 1946, sannsynligvis på grunn av snøras fra
Tveitantoppen. «James Turpie» er 82.5 meter lang og på 1732 torn.
Maskinen som vel aldri noen gang var i bruk på SG, utviklet 172 HK.
«Ernesto Tornquist» var et skip på 6620 tonn og 137,5 meter
langt. Opprinnelig et linjeskip, men ombygd i 1924 til hvalkokeri.
Bygget i Glasgow i 1897 av C. Conell & Co. Som kokeri opererte hun world
wide og da under navnet «Kommandøren I». Som linjeskip het hun fra
begynnelsen «Craftsmann» og «Hampstead Head». Til Grytviken kom hun i
1932 og opererte som transportskip for stasjonen frem til forliset. Den
16.oktober 1950 under en full snøstorm gikk hun på land i Windy Hole på
nordspissen av øya, og gikk tapt. De 260 menneskene ble reddet av
tidligere nevnte «Petrel» og fangstbåter fra Leith Harbour. Windy Hole
har nå skiftet navn til Tornquist Bay.
«Fridtjof Nansen»
«Fridtjof
Nansen», et kokeri på 2563 tonn, var et annet skip som møtte sin skjebne
på vei til Sør-Georgia. Opprinnelig bygget som trampbåt i Newcastle i
1885. I 1906 overtok Sandefjord Whaling Company skipet og bygde det om
til hvalkokeri. På første reise den 10. november 1906 gikk hun på en
ukjent grunne utenfor Barff Peninsula og brakk i tre deler, og sank på
rundt syv minutter. Av et mannskap på 58 omkom 9 mens de øvrige ble
reddet inn til Grytviken av de to ledsagende fangstbåter «Norrøna» og «Sunderøy».
Senere skulle et nytt «F.N.» finne sin base i Strømnes Bay. «Fleurus»
skulle bli det første skip i fast rutefart mellom Sør-Georgia, Falkland
og til dels Sør-Shetland. Det ble bygget i Savannah, Georgia, USA i
1919. Var 42,7 meter langt, og målte 355 tonn. Reder var Tønsberg
Hvalfangeri og de hadde inngått en kontrakt med myndighetene i Port
Stanley om transport av post, utstyr og passasjerer.
Hun ble innkjøpt i Boulogne i april 1924, og fra samme året
og frem til 1933 gikk hun i regelmessig fart mellom de nevnte steder.
Prominent besøk hadde hun også, to ganger i 1927 og i 1928 hadde hun
guvenøren av Falklands Øyene med på sine reiser, blant annet til
Sør-Shetland. Under krigen gjorde hun tjeneste i den norske marinen
under navnet KNM «Thorodd» skipet ble hugget opp i 1953 i Norge. |