CHR. SALVESEN & CO., LEITH

Da Christian Salvesen i 1879 anskaffet det nybygde dampskipet MARNA,
kunne han for første gang kalle seg skipsreder. Et maritimt eventyr var i gang.
Hans eldre bror Johan Theodor Salvesen emigrerte fra Mandal til
Grangemouth i 1843 der han etablerte et skipsmeglerfirma, og
utvidet virksomheten tre år senere med avdelingskontor i Leith.                                                                                                
Begavet med sterk vilje og skarp forretningsteft fulgte hans yngre bror,
Christian Salvesen, etter i 1851 og overtok driftansvaret for Leith kontoret,
der også James Turnbull var inne på eiersiden. I 1853 ble foretaket
rekonstituert som Turnbull, Salvesen & Co. I 1872 trakk Christian seg ut av
forretningssamarbeidet og etablerte sitt eget skipsmeglerfirma,
Chr. Salvesen & Co., som bl.a. fikk det britiske agenturet for hvalolje
fra Svend Foyns nordfangst.  Selskapet åpnet kontor i Bernhard Street,
Leith, en adresse dette veldrevne familieselskapet hadde i nesten 100 år.

Selskapet var fra første tid av meget nøye med å bruke bynavnet Leith etter
firmanavnet, dette fordi man ønsket å bli oppfattet som britiske, sitt
nordiske familienavn til tross.
I 1880-årene ble Christians sønner, Tom, Fred og Theodore opptatt i firmaet
som forretningspartnere, og selskapet ekspanderte ved å etablere
Norwegian Line i 1886, hvis skip frem til 1925 var norskregistrerte
gjennom norske firmaer som rederiet kontrollerte. Det var gjennom
Norwegian Line at Salvesen styrket kontakten med norsk hvalfangst i
nordområdene ved å frakte hvalolje til det britiske markedet og bringe
kull og andre forsyninger til fangststasjonene.
Selskapet ante tidlig at fremtiden lå i hvalfangst, men ønsket først ikke
å involvere seg i fangstnæringen av etikkhensyn til de etablerte forretningsforhold
med norske hvalfangstaktører.  Rundt århundreskiftet kjøpte man seg inn i
norske hvalfangsforetak, bl.a. det danskregistrerte
Dansk Hvalfangst & Fiskeri A/S på Island, drevet av Svend Foyns
nevø Johannes Bull som pga. konsesjonsbestemmelser måtte registrere
firmaet i Danmark. I 1902 ervervet Theodore Salvesen på vegne av
familieselskapet aksjemajoriteten i Bulls selskap, og ved at de gamle Svend Foyn
hvalbåtene Immanuel, Minerva og Arctic inngikk i selskapets aktiva kan man
derved se en klar link mellom Svend Foyn og Chr. Salvesen & Co på flere måter.
Sett på denne bakgrunn må det kunne sies at selskapets nære forhold til Tønsberg
ingenlunde var tilfeldig.

Med egne hvalfangstkompanier på Island (Hellisfjord) og Færøyene (Thorsvaag),
og snart etter Olna Station på Shetland, var Salvesen tidlig på 1900-tallet den
største aktøren innen nordfangsten.
Men nå hadde hvalfangstnæringen vendt blikket sydover, til Antarktis,
og man sto foran et fangsteventyr av uante dimensjoner.
Allerede i 1904 maktet pioneren C.A. Larsen med argentinsk kapital å etablere
fangst fra Grytviken på Syd Georgia, og andre selskaper fulgte på.
Chr. Salvesen & Co. fikk sin første konsesjonssøknad om fangst fra Syd Georgia
avslått av britiske kolonimyndigheter, men fikk tilbud om
fangstkonsesjon på New Island, Falklandsøyene.  I 1908 bygde selskapet sin
landstasjon på stedet og igangsatte fangst med moderne hvalbåter. Og endelig,
året etter fikk selskapet fotfeste på Syd Georgia og etablerte sin Leith Harbour
stasjon, oppkalt etter hjemmehavnen i Skottland. Selskapets forhold til Tønsberg
ble ytterligere forsterket ved at hele stasjonen faktisk var konstruert på tegnebrettet
til H. Henriksens Mek. Verksted i Fayesgate der man også bygde det meste
av stasjonens kompliserte prosessutstyr. At stasjonens første bestyrer
het Henrik N. Henriksen, var derfor ingen tilfeldighet.
I de første årene var fangsten kun landstasjonsbasert, inntil man i 1911 igangsatte
pelagisk fangst med kokeriene NEKO og HORATIO hovedsakelig ved Syd Shetlandsøyene.
Sesongen 1914/15 var New Islands stasjonens siste. Utstyret ble flyttet til
Leith Harbour som nå var verdens største landstasjon - og forble det inntil all
fangst fra Syd Georgia opphørte tidlig i 1960-årene.

Fangsflåten øket, ble modernisert og effektivisert. Nye kokerier kom til, bl.a.
SEVILLA, SARAGOSSA, SOURABAYA OG SALVESTRIA, de to sistnevnte med
akterslipp.  Man fortsatte oppkjøp av andre hvalfangstselskaper, og mest kjent
er nok overtakelsen av Southern Whaling and Sealing Co.s store
fangstflåte i 1941, etter allerede i 1936 å ha kjøpt selskapets Syd Georgia stasjon
Prince Olav Harbour. Men selskapet led også sine betydelige tap.
De mistet alle sine kokerier samt flere transportskip og hvalbåter i
krigshandlinger under 2. verdenskrig, mens det mest spektakulære tapet i
fredstid var da HORATIO brant ved Leith Harbour 1916, fullastet med hvalolje.
Chr. Salvesen & Co., var verdens største hvalfangstaktør under det meste
av æraen, med fangststasjoner på Island, Færøyene, Shetland, i Syd Afrika
og på Newfoundland/Labrador samt Falklandsøyene og Syd Georgia
foruten pelagisk fangst i Antarktis og tidvis spermhvalfangst utenfor Peru.
Selskapet var en betydelig arbeidsgiver i Vestfold, og bidro i sterk grad
til fylkets velstandsutvikling. Dets virksomhet ga også positive
ringvirkninger for det lokale næringsliv.
Etterkrigstidens virksomhet var i hovedsak basert på landstasjonen
Leith Harbour og med de moderne kokeriene SOUTHERN VENTURER
og SOUTHERN HARVESTER.
Den 6. juni 1963 kom SOUTHERN HARVESTER tilbake fra feltet for
siste gang og ankret opp i Melsomvik. Senere den sommeren tok man
den tunge beslutning på kontoret i Leith å trekke seg fra hvalfangsten.
Kvotene var ikke tilstrekkelige.

En æra var over.
 

Etter å eksistert som Skottlands største privateide selskap innen logistikk og andre næringer,
og fra å være børsnotert siden 1985 som Christian Salvesen PLC – vedtok styret i mars 2008
å selge firmaet til franske Norbert Dentressangle.

uwg - mars 2008

(Kilder: Div. kompanilitteratur)