Av Knut Sætervik, Tønsberg

Min første båt.

D/S ARAGON

Min første båt var S/S ARAGON av Oslo. Hun tilhørte Fearnley & Eger, var på 2500 t.dw.
og gikk vanligvis i Nordsjøfart med avstikkere litt lengere sydover. Hun var bygget ved
Nylands Verksted i 1937, hadde dampmaskin, og skulle bli min eneste dampbåt.

Jeg var oppvokst ved sjøen, og var etterkommer av sjøfolk og fiskere i generasjoner.      
To av mine onkler hadde seilt ute under verdenskrigen, og hjemme hos min mormor var
det mange rare ting som disse guttene hadde tatt med hjem som souvenir i årenes løp.
Spesielt husker jeg de mange kokosnøtter som lå på loftet. At disse inneholdt kokosmasse
var det ingen som visste, og derfor forble de uåpnede i en krigstid da alt var mangelvare.
Et indianerhode med gilde farger var skåret ut av en kokosnøtt, og hang ved siden av
etasjeovnen i stua. Det var med forundring jeg studerte det merkelige hodet, og det satte
naturligvis fantasien i sving hos en liten gutt. Jeg tilbrakte hele barndommen i nærheten
av sjøen, og båter var en del av tilværelsen så vel som lukten av tjære og olje.

Da jeg var tolv år gammel, hadde jeg allerede bestemt meg for å bli sjømann. Jeg leste om
sjølivet  i bøker, og tegneserier i bladet Skip Ohoi, og drømte om den dagen jeg ville være
gammel nok til å reise ut. Dessuten hadde jeg sett en film om  CHRISTIAN RADICH ( Se film nr. 66 ) på tokt
til Madeira hvor guttene fråtset i noe så eksotisk som Ananas, en frukt en ikke kunne få kjøpt
i Norge på den tiden. Det var mangt som fristet og lokket.

.15 år gammel  var jeg 178 cm høy og veide 74 kg, så jeg var ganske stor for alderen,
og klar for sjølivet mente jeg.

Jeg hadde ønsket jobb som dekksgutt, men det eneste som ble tilbudt var messegutt, og
den jobben måtte jeg ta hvis jeg ikke ville  bli gående og vente. Så 3 mnd. etter jeg hadde
fylt 15 år mønstret jeg på en båt for første gang.

Kontrakt ble undertegnet, og jeg fikk utlevert avregningsbok med rubrikker for hyreregnskapet.                                                                                                                                                                           

Bakerst i boka var gjengitt de lover som gjaldt i forbindelse med tjenesten, og Helsedirektøren
gjorde oppmerksom på at ethvert samleie utenfor ekteskapet måtte betraktes som smittefarlig.
Dessuten burde en bade i varmt vann minst en gang ukentlig sto det.

Månedshyren var Kr.271, og var ikke mye å bli fet av selv med den tidens pengeverdi.

 Jeg skulle gå ombord i Oslo, og ankom til Østbanestasjonen en morgen i oktober. ARAGON lå
ved Grønlikaia, hadde jeg fått vite. Jeg hadde ikke penger til taxi, men ved å spørre meg for,
fikk jeg satt rett kurs. Det ble en lang spasertur med kofferten i hånden. Det var den 14/10
1953 og kulda kom tidlig det året, for det var skikkelig kaldt der jeg gikk selv om sola skinte klart.                                                                

Ute i fjorden kunne jeg se noe merkelig på vei innover. I midten en båt med slagside, og en båt
på hver side såvidt jeg kunne se. Hva det var forsto jeg ikke da, men fant senere ut at det var
BINNA som ble buksert inn til Nyland etter å ha blitt rent i senk av SAN MIGUEL nede ved Hurumlandet.

For mine unge øyne ruvet ARAGON der hun lå ved kaien. Arbeidet var allerede i gang, og dampwinchene
laget et helvetes leven mens baller med papirmasse ble hevet ombord og ned i rommet. Små damplekkasjer
freste og dannet små skyer som like fort forsvant. En lukt av glohet damp og varmt maskineri lå
over hele båten.

Jeg fikk beskjed om å melde meg for Stuerten som var sjef for messeguttene, og der fikk jeg en
overraskelse. Han hadde kona ombord som Salongpike, og sønnen som Dekksgutt. Nå ville sønnen
gjerne jobbe under sin far, så jeg ble spurt om jeg ville bytte jobb med ham. Det var klart at jeg
slo til, og så bar det rett ut på dekk for å begynne en opplæring som skulle ta mange år.

Båsen som var en sur, skinnmager krigsseiler på 40-50 år, likte ikke andre mennesker, og
dekksgutter kvalifiserte ikke engang som mennesker hos ham. Så behandlingen fra hans side
var ikke den beste, men det var jo han som var min nærmeste sjef.

Resten av mannskapet var greie nok bortsett fra et par stykker som syntes det var veldig
morsomt å terge en ung og uerfaren gutt når de hadde fått seg noe å drikke.

Men de alle var en kilde til kunnskaper for meg. Det var nye ord og uttrykk, og ikke minst Engelsk
som jeg ikke hadde det minste kunnskap om. Det var mye nytt å lære, og jeg suget alt til meg.
Det var en helt ny terminologi jeg skulle lære. Dørk og skott var greitt nok, men hva med stokkhølet?
Jo jeg fant jo ut etter hvert at det var en fornorsket utgave av stokehold, fyrrom.

Hva jeg oppfattet som Sekken var verre, men etter hvert forsto jeg at det var 2.maskinisten,
Second Engineer, altså Second.

Etter å ha komplettert lasten i Tofte ble kursen satt for Bristol. Jeg ble satt på 12-4-vakta ,
men grønn som jeg var måtte selv den minste ting forklares for meg. Hva innebar det å gå vakt?
Hvor løste jeg av? Hvordan holdt en utkikk og hvordan styrte en?

Utallige spørsmål, og utenfor Færder begynte slingringen med tilhørende sjøsyke. Jeg ble sendt
akterut for å ta ned flagget. Der sto en pøs med spillolje, og det meste av flagget havnet der
før jeg ble oppmerksom på det.                                                                       
Imidlertid var flagget så sotet at litt olje gjorde liten forskjell. Det ble hengt til tørk i et skap. Etter
å ha kommet på sikker avstand fra holmer og skjær, måtte jeg ta min første rortørn,  og så seilte
vi avsted i sikk-sakk ned Skagerak. Sjøsyken var plagsom, men tok ikke motet fra meg. Den første
tiden var det å ta med pøs til å spy i  da jeg skulle ha rortørn. Utkikk var også et nytt begrep  for meg.
Det foregikk fremme på bakken, og vekslet med rortørn hver time slik at det ble to timer utkikk og to
timer rortørn på hver vakt.

Jeg fikk beskjed om å slå på klokka der fremme når jeg så et lys, og det kunne bli mye ringing i
løpet av vakten. Det var et slag for lys om styrbord, to for lys om babord og tre for lys rett forut.
Rormannen svarte med klokka på brua for å vise at det var oppfattet.

I senere båter skulle jeg bli kjent med begrepet "å slå glass". Det var et slag på klokka for hver
halve time vakten igjennom slik at det hver 4. time ble slått 8 glass med klokka på brua og så svarte
en med klokka på bakken. Det ble som sagt mye ringing i løpet av vakten.

Så var det dette med å visle. Det var da styrmannen blåste i fløyta si så det kunne høres over hele skuta.
Et langt støt betydde at vakta skulle komme på broen, mens to støt betydde at vakta skulle lese av
loggen som ble slept etter skuta, og melde dette fra til styrmannen.

Jeg ble en rimelig bra rormann ganske fort, men sjøsyken var noe jeg skulle bli plaget med resten av livet.
Det roet  seg imidlertid, og det var bare de første tre dagene i en ny båt at jeg var virkelig syk.

Da jeg senere kom på 4-8 vakta var det enda noe rart å lære i en fart. Byssa var kullfyrt, og det var
vaktas jobb å fyre opp ved 5-6 tiden så det var varmt til kokken tørnet ut. Dette tok det meste av en
time og flere turer opp på brua for å spørre rormannen, men ved hjelp av twistdotter dyppet i diesel
fikk jeg omsider fyr.

Mens noe opplæring var bevisst og målrettet, kom det meste sigende dråpevis gjennom de daglige gjøremål.
Ville en ha penger i neste havn, måtte en skrive sitt navn og beløpet på pengelisten som ble
opphengt i messa. Purre vaktavløsere og dagfolk til riktig tid. Tollisten måtte fylles ut før ankomst til havn.
Alt måtte læres.

Jeg ble innført i smuglingens edle kunst da to mann fjernet et panel i gangen, og stuet sigarettkartonger innenfor.
Jeg lærte at en foliepakket sigarettkartong ikke var vanntett, men ble gjennomvåt hvis du gjemte den i
en pøs med klær som lå til bløting.

Alt var nytt og jeg lærte fort.

Kosten var ny for meg. Melk fantes ikke da vi hadde forlatt norskekysten. Corn Flakes og Ketchup var
ukjent i land, men velkjent i handelsflåten. Egg og Bacon ble ansett som ganske eksotisk mat blant de
fleste nordmenn, men var vanlig til sjøs. Noe slikt som Pizza  hadde ingen hørt om, og Hamburger servert
på Original Pilsen var to brødskiver med varme kjøttskiver og brun saus, servert på en stor tallerken.

Men kosten var grei nok den for en sulten guttunge som også var sjøsyk.

Vi krysset Nordsjøen og gikk gjennom Kanalen før vi rundet nord inn i Bristolkanalen.

For meg var det nytt å kjenne duften av land langt ute på sjøen. Det var en vårlig , mild og søt duft
som inn mot Bristol gikk over til kullrøyk og maltlukten fra bryggeriene som lå skjult inne i tåken.

Vi ankom den 25/10 og jeg brukte hele 100kr. der til innkjøp av arbeidsklær, og andre ting jeg trengte.
En tur på en Pub sammen med noen andre ble det også, men det var bare av nysgjerrighet for jeg drakk
ikke øl den gangen. Etter Bristol var vi innom Newport Mon., Cardiff   og Port Talbot. Noe nytt var det å
se og erfare på hvert sted.

Hva språk angikk, så var jeg helt blank. Jeg hadde ikke lært engelsk på skolen og det eneste jeg stilte
med var yes og no. Dessuten hadde de eldre ungdommene som gikk på realskolen og var sprenglærde, l
ært oss yngre å si ” hev ju stentip?” noe som ikke var til særlig nytte verken i England eller andre steder. 
Nå lærte jeg how much og tallene.

Tilbake i Oslofjorden var været mye kaldere, og det var surt å være på dekk. Det var ikke slik jeg
hadde tenkt meg sjølivet. Mine forestillinger gikk mer i retning av tropene, for jeg hadde frosset nok i mitt unge liv.

Etter lasting av de vanlige ballene med papirmasse gikk turen til Bristol igjen. Denne gang hadde vi også
papirmasse som dekkslast. Været i Nordsjøen var dårlig, og sjøene slo over bakken så spruten sto akterover.
Jeg syntes nok det var litt skummelt der jeg sto til rors når baugen forsvant under sjøen, for så å dukke opp
igjen i et eneste rokk. Hva jeg ikke visste, var at papirmassen på dekk trakk til seg vann og gjorde skuta rank.                    

Hvor farlig det var vet jeg ikke, men under middagen tok skuta en ekstra overhaling til le, hvorpå halve
mannskapet stormet mot døren til dekk før de beskjemmet satte seg ned igjen. Jeg forsto lite av det hele,
men senere lærte jeg jo alt som hadde med stabilitet å gjøre, og at våt papirmasse på dekk ikke akkurat
bedrer stabiliteten.

Vel utlosset i Bristol fikk vi vite at vi skulle til Casablanca, etter en last med sand som ble brukt til ildfast sten.

Turen i ballast og med NW storm ble heller voldsom, og da propellen slo over vannet ble en filleristet i køya.
Jeg gikk 4-8 vakta, og da jeg hadde utkikk fra brovingen, kom Overstyrmannen ut til meg og sa noe som jeg
i alt levenet oppfattet som "gå ned i salongen" Tjenesteivrig og opplært til å gjenta ordre ytret jeg "gå ned i
salongen, javel." hvorpå jeg raste ned leideren, og gikk inn i salongen hvor jeg stoppet i mørket, og begynte
å tenke på hva jeg i all verden skulle her?

Etter en stund, og noe slukøret gikk jeg opp på broen igjen, hvor Overstyrmannen sa"Hva viste den?", og da
gikk det opp for meg at hva han hadde  sagt var "gå og les av loggen", og det var da jeg berget flausen ved å
ymte noe om lommelykt. Med den i hånden var jeg straks akterut hvor slepeloggen var festet til rekka.
Selve klokka var der, men den lange lina til rotoren var borte. Slitt av i uværet.

Da tiden kom for å purre byssegjengen, fyrte jeg først opp i byssa før jeg gikk for å purre byssegutten og
messegutten som jeg hadde byttet jobb med. Køya til messegutten var tom, og byssegutten kunne ikke si
hvor han var. Jeg tenkte det verste, og skyndet meg opp på broen og sa fra.
 "Se etter i Stuertens lugar", sa Overstyrmannen ganske rolig, og da jeg gjorde det,
fant jeg messegutten i køya sammen med sin mamma, mens Stuerten sov på benken.
Jeg syntes det var både flaut og pysete at en gutt på min egen alder skulle være så mye mammadalt,
fordi det var litt dårlig vær.

Vi ankom Casablanca den 3/12, og for meg  var det rene eventyrbyen. Bare navnet var nok til å sette
en femtenårings fantasi i sving, og bortenfor var Sahara med Fremmedlegionærer og ville  Tuareger.
Jo, her ventet eventyret! Men lastingen gikk fort, og samme dag stakk vi til sjøs igjen med kurs for Lysaker.

Det eneste jeg fikk med meg fra Casablanca var 10 kg. appelsiner som jeg fort fortærte på turen nordover.
Appelsiner var ennå rasjonert i Norge, og det var bare til jul en kunne få kjøpt et begrenset antall.

Så snart vi var i sjøen, gikk jeg opp til Skipperen og sa opp til avmønstring i Oslo. Jeg hadde kommet til at
Nordsjøfart ikke var noe for meg. Særlig ikke på vinteren, for kulde og snø var noe jeg hadde hatt nok av.
Et snev av hjemlengsel gjorde seg også gjeldende, for jeg hadde ennå ikke lært å se skuta som et hjem,
og de andre ombord var fremmede i motsetning til skipskamerater Jeg hadde rett og slett ikke glidd inn i
miljøet ennå, men det var det ingen som verken kunne, eller ville fortelle meg.

Så den 15/12/53 mønstret jeg av, og min karriere som sjømann hadde foreløpig stoppet. Noe flaut var det
å komme tilbake etter bare to måneder. Min onkel stemplet meg som udugelig som sjømann, og det var lite
hjelp å få på mønstringskontoret. Det var lite jobber, og hva jeg ikke visste, var at sjøfolk foretrakk å ta
ferien på sommeren, og at det derfor var mest ledige stillinger da. Så vinteren gikk sin triste og kalde gang,
og det skulle bli vår før jeg fikk meg en ny båt.

ARAGON ble italiensk i 1959 da hun ble solgt til Guiseppe Donato fu Lorenzo i Messina og omdøpt
til GUISEPPE DONATO. I 1962 ble hun omdøpt til SPLENDOR, men fortsatte i samme rederi. I 1964
ble hun solgt til Talamanca Ltda. Costa Rica og omdøpt til ANTARES. Det siste var at hun i 1965 ble
solgt til Icloro Ltd. Puerto Cortez, Honduras. Ankom Split,Jugoslavia 16/1/70 for hugging.