SKIPSVERVER I SANDAR

Tor Bjørvik

24. mars 2010

Bakgrunn for skipsbyggingen i Sandar

Sandar har i uminnelige tider hatt en sterk tilknytning til sjøen. Allerede sist på 1600-tallet kom det en kort oppblomstring av skipsfarten. Fra sjuårskrigens slutt i 1762 var det dårlige tider og liten aktivitet på sjøen, men Napoleonskrigene ga nye muligheter for skippere og redere som ville satse. I 1807 viser skipslista 19 skip fra Sandefjord og 21 skip fra Sandar.

Selv om det var noe trelasteksport fra Sandefjord, var denne flåten altfor stor for Sandefjords eget behov. Rederne ble etter hvert kjent i andre havner, og fikk tidlig erfaring med hvor det var frakter å hente. Dermed ble Sandefjord etter hvert en spesialisert sjøfartsby.

Etter et tilbakeslag da Napoleonskrigene var over, ble det igjen oppgang fra 1825 og utover. I 1856 hadde Sandefjord og Sandar til sammen 107 skip på i alt 17100 registertonn. I 1875 var flåten økt til 162 skip på i alt hele 39300 registertonn. Men da var toppen for seilskutefarten nådd. Fra nå av overtok dampskipene mer og mer.

Thoralv Klaveness skriver i Sandar bygdebok:

”-byen og bygden i sjøfartsanliggender har gjort seg bemerket som ingen andre steder i Norge” , og

-”Sandeherreds største bønder var saaledes ofte samtidig dets største skibsredere, som de i yngre aar var dets første skippere.”

Hvordan oppsto vervene?

Oppsvinget i skipsfarten krevde flere seilskuter, både for å ekspandere, og for å erstatte de skutene som forliste eller ble kondemnert. Gjennomsnittlig levetid for ei seilskute var neppe mer enn 15-20 år.

Det var tre muligheter for å skaffe seg skute:

1) Kjøpe brukt skute.

2) Gjøre avtale med et skipsbyggeri

3) Bygge i egen regi.

Det var ganske få spesialiserte skipsbyggerier, og de som var, var ofte eid av redere som bygde mest for eget behov. Derfor var det mange redere som fikk leid en ledig verv, ansatte folk og bygde skuta for egen regning. Dette førte til at det ble mange små verver med bedding rundt om i Sandar. På noen ble det bare bygd ei skute, på andre kunne det gå noen år mellom hver gang ei skute ble sjøsatt. Men enkelte utviklet seg til spesialiserte skipsbyggerier, med en fast arbeidsstokk av fagfolk som bodde like i nærheten.

Siden rederne bygde for egen regning, var det vanlig at noen fra mannskapet var med på bygginga. Seilskutene seilte jo ikke i vinterhalvåret, og da var det fint å kunne bruke ledige folk til å bygge skuter. Hvis det var lite av tilgjengelige fagfolk i området, kunne en bruke skipsbyggmestre fra andre steder, for eksempel fra Sørlandet. De hadde ofte med seg egne arbeidsfolk.

Som eksempel på hvor mye arbeidstid det gikk med til ei skute, kan nevnes skonnerten ”Deodata” på 43 ½ kommerslester, som ble bygd på Nøtterøy i 1855-56. En mester og ti tømmermenn arbeidet med denne skuta i ca ett år. I tillegg kom seilmakerarbeid og mye annet.

Hvor ble beddingene og vervene anlagt?

For å bygge et skip, må en ha en bedding. Den må være lang nok til skuta, ha passende helling, og ha dypt nok vann på utsida. Det var derfor fysiske forhold som bestemte hvor beddingene skulle ligge. Tilgang på materialer betydde jo også en del, men de kunne tross alt fraktes et stykke. Ganske mye tømmer til skipsbyggingsmaterialer kom fra skogeiere i Kodal og Andebu. De fikk ofte oppgjør i form av part i skuta i stedet for kontanter. Dermed ble de små ”skipsredere”.

Veitilknytning var ikke så viktig. Det fantes jo lite av brukbare veier på den tida, og det meste av tømmertransporten foregikk på vinterføre. Det var også ganske vanlig å fløte tømmeret fram til byggestedet. I 1837 bygde Jacob Christoffersen Freberg si første skute på det lille Katteskjæret, fordi han ikke hadde tid til å vente på at det ble ledig bedding i Lahelle.

Det var nok også tilfeldigheter som spilte inn når en bedding skulle anlegges, ikke minst hvor rederen bodde. Det var jo praktisk å bygge skuta i nærheten av bostedet, slik at en kunne ha tilsyn med bygginga, og delvis delta sjøl.

Skipsverver i Sandar

Sandar ble, naturlig nok, ledende innen bygging av seilskuter i Vestfold.

Knut Hougen skriver i sin gamle Sandefjordshistorie: ”Tross oppgavenes ufullstendighet får man det bestemte inntrykk at Sandefjord, Sandeherred og Tjøme bygde så godt som alle skibene i grevskabet i denne tid.” (Midt på 1700-tallet.)

I ”Den Norske sjøfarts historie” bind III s 165 kan en lese: ”Skibsbyggeriet var livligere i Sandefjords-distriktet på 1800-tallet enn i noget av Vestfold-fylkets øvrige distrikter.”

I åene 1845-49 ble det i Sandar bygd 18 seilskuter, på i alt 5200 registertonn. Det var over halvparten av all seilskutebygging i Vestfold. Lorens Berg skriver i sin bygdebok for Sandar: -ingen bygd har sat saa mange kjøler paa vandet-”.

Det ble den østre delen av Sandar som vokste fram til å bli det sentrale området for bygging av seilskuter. En kan nok si at kyststrekningen fra Sandefjord til Melsomvik var et av de viktigste områder for seilskutebygging i Norge. En viktig årsak var at her hadde sjøfarten et viktig fotfeste fra gammel tid, med mange redere, samtidig som det var tilgang på materialer fra bygdene innenfor. At det aldri ble på langt nær samme fart over seilskutebygginga i Larvikdistriktet, kan skyldes at her hadde greven større makt og la begrensinger på det private initiativ.

I østre del av Sandar var Sand og Skravestad de viktigste vervene på 1700-tallet og i første del av 1800-tallet.

-På Sand var det to gårder, den nordre i Stokke og den søndre i Sandar, og begge hadde skipsverver. Verven til Søndre Sand lå ved Kjølhall, ca 600 meter sør for gården.Mattias Petterssøn Berg eide Søndre Sand 1716-46, og er den første vi vet sikkert at bygde skuter her.

Anders Sørensen Engø hadde Søndre Sand noen år før 1800, og var blant Sandars største skipsbyggere.

Den største skipsbyggeren på Sand var nok likevel Peter Nikolai Bull fra Melsomvik, som eide Sand fra 1800 til 1831. Han hadde en stor, fast arbeidsstokk på Sandsverven, og drev både med skutebygging, kjølhaling og reparasjoner.

I 1872 gikk den siste skuta på vannet på Sandsverven. Det var Abraham Jacobsen Freberg som da eide Sand, og som bygde skuta.

-Skravestadverven har trolig ligget ute ved Buodden. Knut Hanssøn Skravestad, som eide Skravestad 1765-92, konkurrerte med Anders Sørensen Engø og Lars Anderssen Bugården om å være Sandars største skipsbygger på den tid. Også sønnen til Knut, Hans Knutssøn, som eide Skravestad 1792-1827, bygde flere skuter på Skravestadverven. I 1860-åra ble det trolig slutt.

-Ved Rønnsbakken har det blitt bygd skuter.

-Engeverven

Trykk på bildet for stor utgave
 

lå ved nordre innløp til Askelundkilen, der det i dag er småbåtbrygge. Vi vet det ble bygd skuter her iallfall fra like etter 1750 til midt på 1800-tallet.

-Sauholmen ble mye brukt til kjølhaling av mindre skuter.

-Yorkverven lå på en odde ut i Askelundkilen, ca 200 m nordøst for gården York. Anders Sørensen Enge, som hadde York 1765-1807 bygde flere skuter her.

-Årøverven lå like nord for Fantestigen. Det ble visst bare bygd ei skute der.

-Nesverven lå ved den lille stranda øst for Kølaodden. Det ble bygd flere skuter her, bl.a. en brigg for Gjert Nilsen Nes i 1852.

-På Solløkka ble det bygd ei jakt i 1856.

Lahelle
Trykk på bildet for stor utgave

seilte fram til å bli det største senter for seilskutebygging i Østbygda på 1800-tallet. Blant grunnene var nok at det herfra var kortere vei til Sandefjord enn fra Sand og Skravestad, og dessuten hadde mange ”storredere” slått seg ned på gårdene Gokstad, Freberg og Sjuve.Det var to faste verver der, en kort periode tre:

-Den søndre og eldste lå der veien fra Myre i dag kommer ned til stranda. Den kan ha vært i bruk allerede fra 1700-tallet. Jacob Christoffersen Freberg bygde fem skuter her, før han anla den nordre beddingen.

-Den nordre beddingen ble anlagt av Christoffersen i 1860-åra, og lå der de fleste båtbryggene ligger nå.  Det var høykonjunktur i skipsfarten på den tida, og rederne sto i kø for å få bygd skuter. For ikke å miste tid valgte Christoffersen å bygge en ny bedding. Den første skuta gikk på vannet her i 1865, og den sjette og siste i 1878. Det sies at beddingen var litt for slakk, slik at det hendte arbeidere og tilskuere måtte hjelpe til med å skyve skute ut i vannet.

Trykk på bildet for stor utgave

Se video i fra Lahelle
 

-En midtre verv, som lå på den sørvendte stranda, ble brukt bare en gang, i 1867.

Oppe i lia ovafor den midtre verven lå ei smie som betjente alle vervene.

Vi vet om i alt 21 skuter som ble bygd i Lahelle i årene 1848-78.

Det ble altså ei ganske kort og hektisk blomstringstid for skipsbyggingen i Lahelle. De gamle skuterederne ble borte, og plassforholda var slik at det var umulig å tenke seg skipsbygging i større målestokk. Imidlertid står Lahellestua ennå som et minne om tida som var. Denne store bygningen ble bygd som kombinert treverksted og innkvarteringssted for verven, og byggherre var trolig Jacob Christoffersen Freberg.

På Katteskjæret utafor Lahelle har det, utrolig nok, også blitt bygd ei skute. I 1837 bygde Jacob Christoffersen den første skuta si her, fordi andre beddinger var opptatt.

I Østerøya bodde det en rekke skippere og småredere, men det var ikke så mange steder som var egnet for å bygge skuter.

Både i Tallakshavn og på Namløs er det glover ned mot sjøen som heter ”Skuteglova”, og her er det nok bygd skuter. På Namløs er det også en holme som heter Kjølhalingsholmen.

På Bast ble det bygd en bark i 1852.

På Hafallen bodde det redere i flere generasjoner. På Hafall-verven var det bedding hvor det ble bygd flere skuter. Ved Hafallskjæret ble skutene lagt opp for vinteren og kjølhalt.

Trykk på bildet for stor utgave

I Vesterøya bodde det også mange redere og skippere, og her var det bedre forhold for å anlegge beddinger enn i Østerøya.

I Ormestadvika ble det påbegynt ei jakt i 1887 eller 88. Et stort jordras tok imidlertid med seg både jakta og beddingen. Seinere ble det båtbyggeri lenger vest i Ormestadvika.

Buerverven lå mot Mefjorden, like sør for grensa mot Holtan. Her bygde Ole Buer tre skuter i årene 1823-57.

I Søndre Spelvika på Bentsrød ble det bygd et par skuter.

På Hellesøya (også kalt Langholmen) utafor Langeby camping ble det bygd flere skip i første del av 1800-tallet. Det blir fortalt at Halvor Auve hadde 20 mann i arbeid her da han bygde skuter. Mellom Stråholmen og fastlandet var det kjølhalingsplass.

Gården Vestre Rød hadde ca 1,5 km strandlinje til Sandefjordsfjorden. Her var det gode dybdeforhold og lunt, samtidig som det var kort vei for arbeidskraft fra Sandefjord by. Det var derfor naturlig at dette området vokste fram til å bli det suverene sentrum for skipsbygging og skipsreparasjoner i Sandefjordsområdet.

I Gonvika, der ……. ligger nå, bygde Martin Larsen Rød skuter på 1870-tallet.

Rødstangen var en odde som stakk ut på det smaleste av Sandefjordsfjorden. Ytterst på odden var et fjell, og innafor var det ei sør- og ei nordvendt strand. Fjellet er sprengt bort og alt er planert og fylt over etter hvert som FMV ekspanderte.

Den nordvendte stranda var en ideell plass for en bedding. Her bygslet Peder Søeberg i 1826 ei tomt fra grevskapet og opprettet en verv, Rødsverven,

  Trykk på bildet for stor utgave

hvor han bygde og kjølhalte skuter. (Det har nok vært bygd skuter her før 1826 også.) Denne verven ble også kalt Søebergverven. Fra midten av 1830-åra innledet Søren Lorens Christensen samarbeid med  Søeberg på denne verven, og i 1850 kjøpte han halvdelen. I årene 1842-56 ble det bygd sju store skuter her, de fleste for S. L. Christensen.

Da sønnen til Søren Lorens, Christen Christensen, overtok verftet, ble aktiviteten øket betraktelig. I årene 1868-85 bygde Christen Christensen 23 seilskuter her, hvorav 11 til eget rederi. Fra 1878 til 1892 het Rødsverven Framnæs Skipsverft. I 1895 gikk den siste seilskuta på vannet. Fra nå av var det stålskip med dampmaskin som gjaldt.

Ved den sørvendte stranda på Rødstangen bygde Christen Christensen en staselig bolig som sto ferdig i 1879. Dette huset ble kalt Framnæs, som etter hvert ble et felles navn for hele skolekretsen og hele området sørvest for Sandefjordsfjorden.

Litt lenger nord, der kontorbygget til FMV ble bygd, bygsla lensmann Thor Klaveness et område av greven i 1816 og startet med kjølhaling og bygging av seilskuter. Denne verven ble kalt Klavenessverven.

Klavenessverven ble i 1861 solgt til Joseph Lymann, opprinnelig fra Oslo. Han var mest interessert i mekanikk og industri, og la om virksomheten fra skipsbygging til mekanisk verksted og støperi. I de første årene var produksjonen for en stor del treskeverk og andre landbruksmaskiner. Det ble også bygd mølleutstyr og kokeutstyr til hvalkokerier og trankokerier, og et par mindre dampbåter gikk fra beddingen. I 1892 ble verkstedet solgt til Christen Christensen. Han eide da hele strandstrekningen fra grensa mot Huvik i nord til Langestrand i sør. Her vokste Framnæs mekaniske Værksted fram, og ble, med opp til 1500 ansatte, ett av de absolutt ledende skipsverft i Norden. Men det er en annen historie.

I Fjeldvik var det også en verv, som en del av Framnæs Skipsverft, senere FMV. Her ble det bygd tre flytedokker i åra 1884-99, og det kjente polarskipet Polaris (seinere Endurance) i 1912. Det sto ei sag der for å skjære materialer, og materialskura sto helt til på 1950-tallet. Ennå blir stedet av gamle folk kalt ”Saga”.

Kamfjordverven

Trykk på bildet for stor utgave
 

er en gammel og mye brukt verv. Den hørt lenge under gården Vestre Kamfjord, som hadde samme eier. Christoffer Hvidt bygde en rekke skuter her i første del av 1800-tallet. Fra 1862 var verven eid av Even Haughem, og deretter av sønnen, Anton Andersen. Fra da av ble det stor byggevirksomhet utover, med opp til tre beddinger i bruk.

I 1874 sto tre skip klare samtidig på stabelen. Den siste treskuta sto ferdig i 1919. Senere ble Kamfjordverven i stor grad brukt til reparasjon og utrustning av hvalbåter.

De gamle bygningene sto til ut på 60-tallet.

På bysida av Kamfjordkilen var det langgrunt, men like innafor Oddefjell lå Wierødverven eller Brydeverven. Den ble solgt fra Wierød til I. M. Bryde i 1882. Her ble det bygd fire skip i perioden 1878-93.

På vestsida av Sandefjordsfjorden var det også flere skuteverver:

På Stubverven begynte Lars Anderssøn Bugården å bygge skuter på 1760-tallet. Han drev stort med skipsbygging, og drev i tillegg gården i Bugården og på Mo og Hystad. Den siste skuta bygde han i 1788, og like etter gikk han konkurs.

Fra 1826 til ca 1860 var Stubverven eid av Peder Søeberg og Christen Lorens Sørensen og deres arvinger. Det ble både bygd og kjølhalt mange skip her. Chr. Cristensen kjøpte verven i 1892, trolig for å kvitte seg med en konkurrent, og i 1898 ble den overdratt til Framnæs mek. Værksted. Ei gammel smie som sto på utskilt tomt, ble i 1905 også solgt til FMV. Den ble straks etter revet.

I Nordre Ranvik, der Lars Christensen hadde sin bolig i mange år, bygde familien Grøn en rekke av sine skip. Siste skip ble trolig bygd i 1875.

I Søndre Ranvik ble det bygd en del mindre fartøyer. Så seint som i 1917 var ei treskute i arbeid der, men den brant opp før den var ferdig.

På Pettersbakken , ved sørenden av Jotuns område på Hystad, ble det bygd et par skip i 1850- og 70-åra.

På Skjæret på Hystad lå Hystadverven. Her ble det bygd skuter både på 1700- og 1800-tallet. Lars Christensen bygde 5-6 skuter her i 1830-50-åra.

På Hober ble det bygd en brigg i 1859.

Kilder:

-Haakon Hansen: Skipsverver i Sandar og Sandefjord, 1961.

-Vilhelm Møller: Sandar II, 1980.

-Finn Olstad: Sandefjords historie, Bind I, 1995.

-Arne Hoffstad og Knut Berg: Sandefjords historie – sett gjennom Sandefjords Blads spalter, Bind I, 1983.

-Hans S. I. Bogen: A.S. Framnæs Mek.Værksted 1898-1948.

-Helge Paulsen: Nøtterøy 1800-årene, 1986.

-Lardex Group, nettsted for skipsfartshistorie.
All foto: Tor Bjørvik