|
Besøkende som har besøkt Sandefjord Sjøfartsmuseum har sikkert
lagt merke til et stort portrett som henger ved siden av modellen av
AUGUSTA. Det er av Christen Hansen, Freberg, som her er otografert iført
sin høye utmerkelse: en gull-medalje fra det franske marinedepartementet
tildelt i 1876 for utført redningsdåd under farefulle omstendigheter. Det
kunne vel være interessant å vite litt om denne fremragende sjømann og vi
har plukket frem hva bøker og aviser kan fortelle:
Christen Hansen var født i Lahelle 11. november 1834. Allerede i
7 års alderen kom han ut til fremmede og var med hele dagen i anstrengende
arbeide. I 8 års. alderen begynte han å fare til sjøs. Året etter
konfirmasjonen tok han hyre som kokk med fullriggeren PERELUS,
tilhørende Larsen, Strand. I 21 års alderen tok han styrmannseksamen ved
skolen i Fredriksvern og seilte en tid med ROMERIKE, TRE VENNER
og briggen ANNA. Det første skip han overtok som skipsifører var
REVALEN, tilhørende Gran, Lunden. Den førte han i 7 år. Senere førte han
ESPERANCE i 5 år i Vestindiafart. Det var som fører av dette fartøy
han i 1876 reddet et fransk skipsmannskap. Da han forlot ESPERANCE
ble han fører av NORDSTJERNEN som han førte i 5 år.
I 1881 gikk han ut med AUGUSTA tilhørende A. F.
Klaveness, Sverdstad. Det var det største skip som den gang var bygget ved
Framnæs og med AUGUSTA hadde Hansen sin lengste fartstid. Etter å ha
ført den i 11 år førte han i noen år flere andre skuter inntil han i 1901 la
opp som sjømann. Han hadde da vært sjømann i 51 år, derav 39 år som
skipsfører.
Hans Bogen skriver i sin bok «70 år Lars Christensen og hams samtid»: |
|
Ennu i
sitt 82 år kunne Christen Hansen slå en lystig gigg for oss før vi skiltes
kl. 3 om natten. Og i sitt 86. år spaserte han fra og til sitt hjem en halv
fjerding fra byen. Han så fremdeles ut til å kunne hoppe gard. Tiden bet
ikke på ham. Ingenting bet på ham.
«Hu det er kaldt idag,» ropte en medborger til ham i 20 graders
kulde. «Jeg ser det» svarte sjøulken, «folk går så inntulla». Han hadde da
allerede passert støvets grense - alltid uten votter og helst uten
vinterfrakk. Når han sov vet jeg ikke. Ingen vet det. Han visste ~det neppe
selv. De som for med ham, kan bare fortelle, at de bare har sett ham våken -
især når andre sov. Selv har jeg sett ham gjøre toalette ute i snefonnen
klokken fire om morgenen. Senere ga både øyet og øret en meget sjelden
adspredelse.
Åtte år gammel kom han tilsjøs med en koff som fôr på Holland.
Hyren var, etter hans eget sigende, en daler om måneden, fri kost og fri
juling. Det var ikke så lite for en 8 åring, især når man vet at den siste
posten i hine dager representerte en ganske anseelig konto. Men så lærte han
også sjømannsskapet. :Han kunne jule både de andre og seg selv, rigge sitt
fra kjølsvin til toppen og manøvrere hvor andre sto fast, finne fram
overalt, seile seg ut av en syklon og slutte gode frakter. Knep det la han
vel villig ryggen til. Og det var ingen skippertak han tok. «Er vi ikke
sjøfolk»? spurte han og pikket seg på venstre bryst med venstre hands
tommelfinger. Det var bare en ting han ikke hadde lært: Å gjøre havari. I
over en menneskealder var han skibsfører. Dog hadde han ikke stått på en
eneste av de mange bankene sjøen skal være så rik på.
«Assuransen har ikke betalt en krone for meg» sa han og plukket
seg på venstre bryst med venstre hands tommelfinger. Og skjønt han visstnok
hadde gjort flere turer på Australia enn noen av sine samtidige hadde han
ikke opplevet et tilfelle av beri-beri ombord. Nei hans papirer var blanke.
Han hørte den gamle tiden til. Han kunne sitt fag og han kjente sin plikt.
Sjøen var hans liv, verden hans tumleplass. På 12 år var han bare hjemme
noen få uker.
Sitt fartøy holdt han som en dukkestue. «Nå har vi søkt både
høyt og lavt, som vi skulle søke etter lus, men ikke funnet en eneste» sa en
munter venn om ham en gang i et muntert skutelag. «Forut i piggen, akterut
under poppen, blankt overalt. Ikke en eneste mus. Nei så men.» Og ve den som
ikke respekterte hans fartøy og hans flagg. Slik var han, Christen Hansen,
våre sjømenns nestor. En type, en skikkelse, en helt, visstnok uten
romantikk, til gjengjeld så rik på merkverdighet.
Men nå har han altså lagt opp. Nå har han søkt havn for
bestandig. Jeg skal intet forsøk gjøre på å fortelle hans historie. Det
ville føre meg langt utover et blads spalterom. Et eneste trekk fra hans
begivenhetsrike sjømannsliv vil dessuten være nok til å stille mannen i det
rette lys, nok kanskje også til å bevare minnet om en mann som engang tjente
sitt flagg med bravur og som derfor med ære bar Frankrikes farver i sitt
knapphull. |
|
Det var i 1876. Hansen førte den gang ESPERANCE - en
gammel elendig bark på 200 kmm. lester, tilhørende nordmannen Ole Paalsen i
Havre. Hansen kom fra Vestindien med longwood, været var hardt, pumpene
gikk, og Hansen tok selv sin tørn som de andre. Da ble det varskodd fra
bakken:
«Fyrskib i le». De befant seg 300 eng.mil vest av Høisand. Der
var altså intet fyrskib. Hansen tok derfor kikkerten og forvisset seg straks
om at det utkikket hadde varslet intet fyrskib var, men en havarist i
ballast med knekket fokkemast og flagget i sjøen. En seiler i havsnød altså,
prisgitt vær og vind. Klokken var syv om morgenen og Hansen hadde nettopp
satt endel seil da ESPERANCE bare lå en strek fra kursen. Det gjalt
derfor å få litt mere fart i skuta. Men havaristen kunne ikke passeres
upåaktet, hvor ille enn sjø og vind bar seg. Her måtte noe gjøres. «Er vi
ikke sjøfolk» tenkte vel sjøulken, der han sto på hyttetaket.
«Alle mann på dekk», kommanderte han. Så bar han av. Hans plan
var lagt,som i en blink. Han ville gå i le av havaristen, meddele den sin
plan, seile seg forenom, og ved en ny manøvre prøve å oppnå forbindelse med
den ved hjelp av sitt kabeltau. Lykkedes dette ville han bruke havaristen
som brekkwater, mens han forsøkte å redde mannskapet i sin egen livbåt. Her
gjalt det imidlertid at ingen ordre klikket, at ingen manøvere mislyktes.
Enhver sakkyndig vil forstå det dristige og geniale i planen. Kun på denne
måte var det mulig å redde mannskapet, hvis det overhodet kunne reddes.
Bruken av olje som bølgedemper var ennå ikke kjent.
Hansen kalte straks en av sine franske matroser opp på hytta,
satte ham inn i planen og ba ham rope denne over til havaristen, hvis det
skulle vise seg nødvendig å korrespondere på fransk. Gjennom kikkerten så
han at folkene var samlet akter, vinkende og viftende, noen med foldede
hender over hodet. «Heis flagget» kommanderte han som svar. Han ville vise
at han aktet å hevde sitt flaggs honnør.
Fartøyene nærmet seg hinannen. ESPERANCE gled sakte i le,
det ble ropt ombord av matrosen, - havaristen viste seg å være fransk - og
fartøyene skiltes. Nå gjalt det atter å komme i le for å bringe forbindelse
i stand. Men hvorledes? Her viste Hansens overlegne sjøkyndighet seg påny.
Når han frivillig første gang gikk i le av havaristen, skjønt hans eget
fartøy ikke kunne avansere mot uværet, var årsaken en påregnet sterkere
drift hos havaristen enn hos ESPERANCE. Det vil si han ville ikke
risikere å bli satt ut av spillet ved å få havaristen til luvart. På den
andre siden hvorledes holde seg unna når han hadde fått forbindelse istand
mellom fartøyene? Ville ikke havaristen drive inn på ESPERANCE og
mase den i filler? Fordelen ble altså her, som så ofte skjer, faren i et
annet.
Det virket imponerende at Hansen under disse omstendigheter
innlot seg på foretagendet. Hva stolte han nemlig på? At han ved hjelp av
sniseilene kunne påskynde ESPERANCE drift når det knep. Så sto han da
på hytten og ga sine ordre, mens havaristen drev videre, og ESPERANCE
en stund lå klemt opp mot vinden. «Hardt le». ESPERANCE gikk over
stag. «Gi opp råseilene». Det ble gjort. Derpå satte han atter kursen mot
havaristen, sniseilene opp, kom i le og kastet sin loddline fastgjort til en
redningsbøye ombord i denne. Loddlinen var tilknyttet kabeltauget. Dette var
på forhånd manet ut gjennom ESPERANCEs klyss litt aktenfor midtskibs,
det skulle manes gjennom ESPERANCEs klyss forut og der settes fast.
Loddlinen, hvis ene tamp var fastgjort ombord i ESPERANCE skulle så
loses fra kabeltauget for å brukes som ut og innhaler av livbåten. Denne
hang klar i davidene med en enkeltløper i et øyestikk for momentant å kunne
frigjøres. Det er nemlig som bekjent en av redningsbudets største
vanskeligheter å få en båt på vann i sterk sjøgang. Den blir oftest enten
fylte eller knust mot skibssiden.
Forbindelsen mellom fartøyene ble uten uhell bragt i orden. Men
nå begynte egentlig kampen. For det første gjalt det å holde ESPERANCE
på avstand i den rette stillingen. Dette oppnåddes ved hjelp av sniseilene.
Disse ble halet ned eller heist og bakket etter øyeblikkets krav. Dernest
gjalt det ikke alene a få livbåten på vannet, men også at den ble manrøvrert
riktig. Intet sekund måtte tapes eller misbrukes. Det sto derfor en mann ved
hver ende av loddlinen klar til å hale eller fire etter ordre. Livbåten
måtte nemlig alltid ha taug nok til. å bevege seg fritt i sjøen. Dog måtte
den ikke klappe mot skutesiden, eller komme inn under hekken.
«To mann i båten, styrmann» kommanderte Hansen fra hyttetaket.
Det ble et øyeblikks stillhet. «Hvis ingen. vil, går jeg selv. Men jeg har
ikke lov til å forlate fartøyet før andre nekter.». To mann meldte seg da,
og båten ble låret. Det gikk godt. Med en line sprang førstemann i sjøen,
ble fisket opp og ombord i ESPERANCE. Åtte turer og alle 8 mann var
reddet uten annet uhell enn at livbåten en gang i et bratt ble halv av vann.
Klokken 7 om morgenen tok redningen sin begynnelse. Klokken 6 om
ettermiddagen var den endt. Da sprang kabeltauget - nettopp som sistemann
var reddet. Jeg husker ennå Hansens blikk og tone da han fortalte dette - i
ordene -ingen støy, bare en hemmelighetsfull understreken av faktum: «Da
sprang kabeltauget». Han hadde selv hele tiden stått på hyttetaket,
utdelende sine ordre til såvel mannskapet ved sniseilene som ved livbåten.
Tilstanden ombord i havaristen hadde vært fortvilet. Foruten fokkemasten var
også roret brukket, av proviant fantes intet. Og utsiktene til redning var
små. To store dampere hadde passert like oppunder den uten å heise flagg,
uten å gjøre noe forsøk på redning.
Så kom gamle ESPERANCE vaskende med rommet fullt av
longwood og vann. Hun var ingen kløpper som beilet til verdens gunst. Men
ombord sto en fører som kunne sitt fag, som kjente sin plikt. «Alle mann på
dekk» og med flagget under gaffelen opptok han kampen til sin egen og
flaggets ære.
Ved ankomsten til Havre ble naturligvis både fartøyet og føreren
populære. En dåd har alltid vinger, ikke minst i Frankrike. Av
sjøforklaringen fremgikk det da også tydelig at hva Hansen her hadde øvet av
mot og sjømannskyndighet krevde beundring. Avisene skrøt av bedriften.
Hansen hadde dog ikke oppbevart en eneste linje av hva de skrev.
Neste dag, hvis jeg ikke husker feil, ble Hansen kalt opp på
konsulatet. Her ble han under full honnør tildelt den franske gullmedalje
med certifikat, for sin dåd. Medaljen var festet til et band i nasjonale
farver. Den ga ham rett til å bære disse i sitt .knapphull, når han ikke bar
selve medaljen. Og det var Hansens stolthet. «Går jeg på gaten i Frankrike
og møter en soldat, selv om det er selve generalen, hilser han». Og folk
spør: Hva har denne herre gjort for Frankrike?», sa sjøulken og pikket seg
på venstre bryst med venstre hands tommelfinger. |
