|
Klinking er et gammelt fagområde, og har sannsynligvis vært
benytter til sammenføying av metalldeler langt tilbake. I skipsbygging ble
det i tidligere tider benyttet trenagler for sammenføyning av bordgangene,
og senere metallnagler. Når mann begynte å bygge skip av jern og stål ble
det brukt jern og stålnagler til å binde delene sammen.
De første skipene av stål ble bygget i første halvdel av 1800
tallet. På Framnæs var D/S PRØVEN det første skipet av stål, bygget i
1893. I 1898 ble Framnæs omgjort fra privat selskap til aksjeselskap for bl.
a. å skaffe kapital til innkjøp av stålbearbeidingsmaskiner, som f. eks
rettevals, bøyevals, presse, kombinert platesaks og lokkemaskin og spanteovn.
I den tiden ble klinkingen utført for hånden, og var et meget
tungt arbeide. I 1907 fikk FMV sine første trykkluftkompressorer med
rørnett over hele bedriften for drift av forskjellige typer trykkluft
verktøy, deriblant trykkluftdrevne klinkehammere, og luftdrevne motholdere.
I en periode under og like etter krigen (1940 – 1945) var
kompressoren på kraftstasjonen ute av drift, og man måtte ty til
handklinking igjen. Og det var hardt. Så kom klinkerstativet som var den
store forbedringen i moderne tid. Det kom egentlig fra Sverige, men noe
senere hadde en av våre folk hadde sett en bedre modell på Kaldnes og
tok kopi av denne, og lanserte den på FMV i 1950 årene.
Når plater og plater, eller plater og spant, eller plater og
dekksbjelker skulle forbindes ved klinking ble det først lokket hull til
naglene i de respektive delene ved hjelp av en lokkemaskin. Disse delene ble
så satt på plass ved hjelp av flere dorer for å få naglehullene til å passe
så godt som mulig, og så boltet fast med bolter i naglehullene. Når delene
var boltet på plass var det ikke alltid at hullene hadde full gjennomgang
(åpning), et brosjelag gikk da over og brosjet alle hullene, for å få full
gjennomgang.
Når klinkerne kom klinket de forbi hullene med bolter, og
klinket disse hullene etterpå. Et klinkerlag besto som regel av 4 mann:
klinker, motholder, varmer/naglegutt og langer. Før man kom i
gang med å klinke, hentet ”varmeren” nagler i nagleboden, ”langeren” hentet
kull til essen bak smia, og "varmeren” måtte tenne essen, enten med en
tvistedott med parafin eller fliser fra et ”malbord”. ”Klinkeren” målte
naglene som skulle brukes med ”nagle målet”, ”varmeren” skrev dette opp på
en lapp, slik at naglene kom i riktig rekkefølge.
Før vi fikk ”spantebøyemaskin” ble det lagt inn kilemellomlegg
der hvor spantene krysset plateskjøtene, her ble det da forskjellige lengder
på naglene. I plateskjøtene var det også selvfølgelig lengre nagler. Det var
gjerne gamle malerspann eller bøtter man hadde naglene i, disse sto da rundt
”varmeren” i en halvsirkel, gjerne etter størrelse på naglene.
For å varme naglene ble det brukt en kullfyrt esse, som hadde
lufttilførsel i bunnen av essen med en ventil for å regulere lufttilførselen
og dermed temperaturen. For å hente den glødende naglen fra essen og tre den
inn i naglehullet ble det brukt en spesiell lange tang. Enkelte ganger når
tilkomsten var vanskelig puttet man den glødende naglen i et rør som endte
opp i en bøtte, hvor naglen ble plukket opp og satt på plass i hullet.
Når en klinket, klinket man en nagel, deretter gikk man tilbake
til forrige nagel og ”strekte” denne, som det ble kalt, slik
at alle nagler ble klinket to ganger. Dette gjaldt bare på skrog, og var
også signal til ”varmeren”, slik at ved
”strekking” ble en ny nagel sendt ned. Når en varm nagle blir
klinket og så kjølner vil den trekke seg sammen og således gjøre
forbindelsen sterkere.
Ved klinking på skrog var det vanlig å greie ca. 250/300 nagler
om dagen, på dekk derimot kunne de klare noen flere.
Før skjøtte de sammen plater med såkalte ”ribber”, disse kunne
være så brede at det var 8/10 nagler i bredden og i hele platens bredde. Da
var det lettere å få klinket mange nagler om dagen, men etter at de begynte
å sveise disse skjøtene ble det bare veksler og spant å klinke og da var det
vanskelig å greie 250/300 nagler om dagen.
Før krigen var det vanlig at ”motholder”, ”varmer” og ”langer”
flyttet alt verktøyet, og ”klinkeren” kom når alt var klart til klinking.
”Klinkeren” var sjefen og det var han som bestemte tempoet. ”Klinkeren”
inngikk akkord med formannen, og han fikk den utbetalt, og så var det opp
til han å eventuelt dele med de andre, hvilket ikke alltid ble gjort. Dette
ble det slutt på, slik at alle fikk sin rettmessige del av akkorden.
Tidligere ble skott som skulle være vanntette klinket med
forsenkede nagler, disse så da ut som på klinkersiden, og ble holdt imot med
klinkemaskin og ”skråkopper” for å komme til, og det var gjerne dobbelte
vinkler, foreksempel oppunder dekk. Mellom vinkel/plate/vinkel var det svart
tjærefilt som når de varme naglene kom, røyk noe forferdelig. Man kan tenke
seg luften i et tankrom ved dette arbeidet, helst da gjerne oppunder dekk.
Det er kanskje vært å nevne at ”varmeren” var veldig populær om
vinteren da platearbeidere og andre fikk varmet sine stivfrosne fingre rundt
essen. Det er rart at ikke ”varmeren” ble mer syk, enn hva som var vanlig,
om vinteren, med varme fra essen foran og en kald gufs bak. Når klinkingen
var ferdig kom gjerne dikkere og ”dikket” platekantene tette og boret hull
flere steder i disse vinklene for å sprøyte inn rødmønje av hensyn til
tetting og rust. Der hvor naglehodene skulle være ”slette” som f. eks på
dekk og skutesider måtte hullene også forsenkes.
I begynnelsen av 1930 årene ble elektrisk sveising mer effektiv
og tok etter hvert over i stedet for klinking. En god klinkeforbindelse
kunne aldri bli sterkere enn 60% av styrken på delene som ble forbundet,
mens selv en dårlig sveis ville holde 90% av styrken. Det tok allikevel ca.
30 år før sveisingen helt hadde overtatt etter klinkingen. Rundt 1965 var
det helt slutt med å klinke nybygde skip, men på FMV ble klinkingen holdt
ved like i noen år til på grunn av reparasjonsarbeidene. I slutten av 1970
årene ble det bestemt å legge klinking på hylla for godt, men for å ta vare
på tradisjonen for ettertiden ble ett sett med klinkeutstyr satt inn i en
glassmonter. Det hendte dog at monteren måtte åpnes et par ganger da det kom
spesielle oppdrag som måtte klinkes. FMV hadde klinkere helt til det ble
lagt ned, men de arbeidet da med helt andre ting.
I 1984 skulle veteranskipet BØRØYSUND skifte ut 12 plater
i huden og da måtte klinkeutstyret taes i bruk igjen.
Klinkeutstyret måtte også taes i bruk da det i forbindelse med
Jernarbeiderdagene lørdag 4. oktober 1980 ble demonstrert klinking i
Byparken.
Et bilde av monteren er vist under. |
