|
Hans er
født på gården Lingelem i 1900, og skal senere bli en av verdens meget få
flenseknivfabrikanter. I 1922 får han med seg sin fetter, den seks år yngre
Arthur Fevang som dekksgutt ombord. I 1923 mønstrer Hans Olsen fra Råstad på
som dekksgutt og arbeider, seinere kommer Johan Johansen fra From inn som
kollega sammen med mange andre.
Den 28 juli 1923 får ungguttene et brevkort i posten fra
agentkontoret A.C. Olsen i Sandefjord med følgende korte ordlyd:
Forhyringen til «Ørn 2» begynner i neste uke. Hvis De
vil være med igjen, bedes De komme hit. Ærbødigst for A.C.Olsen
- R.Løken.
Johan Johansen blir byssegutt ombord i «Ørn 2», og
allerede etter få år blir han stuert på hvalbåt. Hans Olsen tar
styrmannseksamen i 1933, og seiler som det inntil han blir torpedert og
omkommer i Atlanterhavet i 1943. De to fetterne Hans og Arthur fortsetter på
hvalfangst som henholdsvis smed og koker. Etter krigen smir de flensekniver
om sommeren. |
|
Spar på dine penger
Som dekksgutter
og arbeidere har guttene først en hyre på 50 kr. pr. måned. De har også en
part av fangsten som i praksis er ca. halvparten av hyren. I overtid har 17
åringen Hans Olsen i 1924 til sammen 354 timer à kr. 0.60.
Som førstereisgutt er han svært forsiktig med penger. Ved anløp
Barry i England tar han opp fem shilling, og gjennom sesongen bruker han kr.
5,58 til brevporto. De åtte brevene sendes fra Barry, Montevideo, Port
Stanley og New Shetland. Han sender kr. 40 i trekk hjem hver måned.
Tilsammen lyder Hans Olsens avmønstring i 1924 på kr. 930,73. Som youngman
på samme båt året etter, er avmønstringen for Hans Olsen steget til 1492
kroner. Men da er han også fylt 18 år.
Kanskje er guttenes forsiktighet tuftet på nøkternhet hjemmefra?
Og i guttenes mønstringsbok fra den gang kan følgende vers leses:
Om du landlov trenger, spar på dine penger.
Moro er ei alt, dyrt blir det betalt.
Fest deg sparetanken, hyren sett i banken.
Når du gammel er, blir den dobbelt kjær.
Blir du syk, så trenger-du i nøden penger.
Også dine kjære, gir du hjelp med ære. |
|
 |
Kokeriarbeideren og flenseknivsmeden Arthur Fevang på vei hjem fra Grytviken
i femtiårene før den tradisjonelle avskjeggingen
Willy Lingelem, eldste sønn til smeden Hans Mathisen Lingelem, med
flensekniv og smedutstyr som han har tatt vare på etter sin far på gården
Lingelem.
Foto: Harald Fevang
|
|
Køll og møkk, overalt
Vi kjenner idag
ikke så mye om disse ung-guttenes liv og levnet ombord på «Ørn 2» i
tyveårene. Men hvalfangeren Anton Olavesen Rød fra Engelsviken i Østfold,
fortalte før sin død i 1993 om livet ombord i 1923. Hans historie er
gjengitt i boken «Hvalfangere», som ble utgitt i Østfold i
1999. Med forfatteren Thorbjørn Ødegaards tillatelse gjengir vi herved et
utdrag av fortellingen: |
|
På vei
nedover gikk vi først inn Bristolkanalen, opp til Barry. Det var kølaplassen
til kokeriene. Der lå vi gjerne en fjorten dagers tid, men vi kunne ikke få
gjort noe ombord for det var kull og møkk hvor vi enn glante. Derfra gikk vi
til Las Palmas eller en annen havn og bunkret. Turen derfra til Montevideo
tok 27 døgn i sjøen. Hvalbåtene lå i Montevido den gangen. Det var tre
hvalbåter og to mann som vintra over og så etter båtene
Høl i sida
Første
plassen etter Falkland var Syd Shetland. Den lengste turen jeg var med på
fra Norge og ned tok 62 døgn, men da hadde vi et fælt uvær ut fra Falkland.
Vi lå på været, og det var nesten ingen som trodde at vi skulle klare oss.
Jernbjelkene under planet bøyde seg, og plankene ute i sida ble brutt ned.
Seinere gikk vi inn i et lite isfjell som flekte av ei jernplate så det ble
et høl i sida. Vannet rant inn, tvers gjennom kjettingkassa. Vi hadde to
pumper inne i den lugaren som det bodde 16 mann i, men det holdt ikke, så vi
måtte ta en presenning og legge den utenbords over såret. Etterhvert lettet
kokeriet seg, og så fylte vi piggen med sement og jern. Da blei ho tett!
På Syd Shetland lå vi i havnene Admirante, Englishstredet,
Mac-Foundland og Guvernørhølet. Vi flyttet de forskjellige stedene ettersom
hvalen trakk. Fram til 1926 lå vi i disse havnene, da begynte vi isfangsten.
I den største havna, Deception, lå vi engang hele 11 kokerier og drev med
utenbords flensing!
De første åra da jeg arbeidet på akterplan, høgde vi opp hvalen
med alminnelige økser som vi bruker i skogen hjemme, og vi saget med
alminnelige tømmersager, trekksager som vi kalte det. Kjakebena skar vi opp
i passelige stykker omtrent som favneved, og så stekket vi dem med de svære
øksene så alt skulle bli gjennomkokt. Likedan skar vi av sidebeina, men det
ble det slutt på da vi fikk stimsag.
Den gangen var det jo ikke fryseri ombord i kokeriene, så vi
fikk ofte servert salt kjøtt til middag. I Montevideo fikk vi ombord
argentinsk flesk. Kjøtt spiste vi to ganger i uka. Så var det bønner den ene
dagen og erter den andre. Det var gode saker! Salt fisk fikk vi også.
Kakkerlakker var det mye av og rottene var husdyra våre! Vi bodde 16 mann
under bakken på en lugar og der fikk vi også maten servert. Ofte var det
veldig vått der. Kjettingpipa gikk tvers gjennom lugaren, men jeg husker
ikke at det var noen som klaga! |
