Fra Sandefjords Blads "lørdag" utgave lørdag 3.Desember 2005:

-Jeg skulle sørover!

            - Det ble aldri hvalfanger av meg, innrømmer veteranen Eivind A. Kristiansen i Prinsens gate. Men etter tjeneste i Flyvåpenet i 1946 ville jeg også en tur sørover.

På hjemturen med «Tornquist» den gangen i 1948 pussa og pyntet Eivind på denne hvaltanna som jeg skulle få, sier en smilende Ruth Kristiansen i 2005. Eivind kan bare nikke meget bekreftende! Foto: Harald Fevang

Tekst: Harald Fevang

            Far hadde vært med reserskytteren Hjalmar Freberg på Syd Georgia med SOUTHERN FLOWER og SOUTHERN PRINCESS for Unilever, og han anbefalte meg for en hyggelig dame på

ERNESTO TORNQUIST fotografert av Eivind A. Kristiansen i Montevideo i 1947. Skipet var det tidligere kokeriet KOMMANDØREN av Sandefjord. 1927 ble det kjøpt av Argentina de Pesca som transportbåt. Det sank etter grunnstøting i 1950 på vei fra Sandefjord til Grytviken. Alle ble reddet

 

kontoret til den argentinske konsulen i Sandefjord, Lars Klaveness.        - Dermed fikk jeg hyre som arbeider på Grytviken, og løytnant Løtvedt på Gardermoen sørget for at jeg kunne dimittere fire uker før de andre slik at jeg rakk å reise med transportbåten den tredje september 1947. Men så var det slik at jeg ikke ville risikere å miste dama mi mens

jeg var på «øya». Derfor fridde jeg ganske raskt, og vi forlovet oss tre dager før gamle ERNESTO TORNQUIST startet den lange veien ned til Grytviken. Og Ruth har gått steady med meg i alle år siden, humrer en tilfreds Eivind A. Kristiansen, med en slik dame var en sesong i isen mer enn nok. Jeg har aldri vært borte særlig lang tid fra henne siden, fastslår han bestemt.
            Og fra kjøkkenkroken i ny leilighet i Prinsens gate kommer det ganske umiddelbart fra Ruth:

FRAKTET REINSDYR

            - Eivind torde ikke reise fra meg den gangen uten at jeg hadde ring på meg. Jeg var så redd for å gå alene at jeg alltid måtte ha noen til å følge meg hjem!

Stramme og velkledde Grytviken-arbeidere på land i Montevideo i 1947. Fra venstre: Arne Knutsen, Jon Sørensen, Eivind A.Kristiansen og Kjell Jacobsen.

            -Ja da, ler Eivind, jeg dro i hvert fall rett til Kapp Verde med «TORNQUIST». Der bunkret vi tung fyringsolje og kjøpte bananklaser på markedet. Så bar det til Montevideo. Vi hadde forresten med 50 reinsdyr på dekk. De hadde grisepasser Sulesund fra Napperød oppsynet med. De skulle settes ut oppe i fjellene i Argentina, men vi hørte aldri hvordan det gikk med dem seinere. I Montevideo ble vi liggende flere dager og laste kull for Grytviken. Men så kom vi ut for en fæl orkan på 40 gradene. Det blåste så det gvein, og jeg mitt dumme naut var ute ved rekka for å slå lens. Det var jo livsfarlig i det været, men det skjønte jeg ikke før det hele var over!
            På Grytviken hadde formelfabrikken brent ned og jeg var hyret som arbeider der. Vi var underlagt en dyktig medbrakt ingeniør, som bygde opp igjen det hele og snart var vi i gang med å bearbeide det beste hvalkjøttet til kjøttmel. Vi bodde i Russerbrakka, og der kunne vi høre veldig godt når dansken sang Ave Maria. Da hadde han fått en dram. Drammen var det nok ofte noen

som laget sjøl, men mange kom ikke så langt. De spiste sats med skje!

            På fritida kunne vi gå turer til Hestesletta. På stranda der var det et yrende dyreliv. I kolonien med sjøelefanter kjempet hannene om hunnenes gunst så blodet rant. Vi kunne plukke pingvinegg. De minste spiste vi til frokost og de største ble brukt i matlagingen. Og det beste hvalkjøttet hang vi til mørning. Mør, svart seihvalbiffer en delikatesse og siden det ikke var fluer på «Øya» ble det mange fine middager.
            Vi var den gang hele 16 forskjellige nasjonaliteter på Grytviken, forteller Eivind A. Kristiansen. Utlendingene var alle innvandrere til Argentina. Og det var spennende når forsyningsbåten kom. I 1948 var det gamle HARPON. Argentinerne kunne jo ikke trimme en båt skikkelig, så den seg inn med sterk slagside. De gamle hvalfangerne lo da de så det og mente at lasten med "Puro" hadde forskjøvet seg.

På Hestesletta rett ved Grytvikens postkontor var det lett å få nærkontakt med sjøelefanter for turgående hvalfangere. Foto: Privat

 

Det fantes jo ikke penger på «Øya» så varebyttet var stort mens båten lå til kai.
            Hele tiden ventet vi på brev hjemmefra. Ellers var jeg med i heiagjengen for fotballaget vårt. Vi hadde turnering med de andre stasjonene på Leith Harbour. En dag kom hvalskytteren som vi kalte Vindalsvarten inn med fire seihval om morgenen og åtte spermhval om kvelden. Da var bestyrer Søren Fagerli fornøyd. Selv ble jeg spurt om jeg ville overvintre, men nesten 10 måneder vekk fra Ruth var mer enn nok for meg.
            "TORNQUIST" tok oss sakte og sikkert opp til Kapp Verde igjen, og endelig på Argentinas nasjonaldag den 25. mai ankret vi opp med vimpler og flagg utenfor Thorøya. Med motorbåt gikk det så rett inn til Brygga. Da var jeg glad, for der sto Ruth og tok imot meg, avslutter Eivind A. Kristiansen, som senere var yrkessjåfør i 34 år og miljøarbeider i Blå Kors i 16 år. I dag er han mest kjent som populær sjåfør i Frivillighet-sentralens biler. Og er det et formiddagstreff rundt om i menighetene er han ofte der, med minibussen ventende utenfor. Og inne kan han fortelle historier eller gi til beste en evangelisk sang.
            - Etter at jeg ble en kristen under krigen har jeg alltid vært en glad gutt, smiler Eivind.

På Argentinas nasjonaldag den 25. mai ankret vi opp med vimpler og flagg utenfor Thorøya. Med motorbåt gikk det så rett inn til Brygga. Foto: Privat