Ny side 0

NR 1- 2008
VINTER OG VÅR

Program for 1. halvår 2008

21. februar:
3-11. april:
24. april:

Medlemsmøte i restaurant "Harpunen" klokken 18.30
Busstur til Berlin og Praha (se side 2)
Medlemsmøte i restaurant "Harpunen" klokken 18.30

Styret ønsker alle medlemmer en mild vinter og en givende vår.

Redaktørens hjørne

Jeg ønsker dere alle et godt nytt år, selv om vi er kommet et stykke inn i 2008. Håper alle har hatt en fin sommer og høst, og at grillsesongen ble som forventet, med mye grillet hvalkjøtt! Været i sommer var vel ikke av det beste i vår del av fedrelandet, men vi mennesker glemmer fort, og nå ser vi fremover til en ny vår og sommer. Jeg gikk noen vakter om bord Southern Actor for Hvalfangstmuseet i sommer og det ga meg en opplevelse jeg virkelig satte pris på. Alle menneskene,barn, unge og gamle, som besøkte båten. Interessen og vitebegjæret om hvalbåten og hvalfangsten, samt historien rundt Vestfold og Sandefjord, fikk meg til å skjønne at selv om det er lenge siden fangsten tok slutt i 1968, er det om det lever ennå. Selv om jeg ikke tilhører

dugnadsgjengen var det ikke uten en viss stolthet skuta ble vist fram for interesserte. Southern Actor, slik skuta fremstår i dag, er i mine øyne en juvel. Det arbeidet som er nedlagt står det respekt av, og det er selvfølgelig mange involverte her. Hvalfangerklubben har en avtale med Hvalfangstmuseet om å skaffe mannskaper til Southern Actor. Til nå har dette fungert bra, men tiden går, og det er nok ingen som blir yngre med årene. Som nevnt er det mange som er involvert i drift og administrasjon av Southern Actor. Dugnadstimene er per 1. oktober kommet opp i 144.877.To uker førjul satte vi i gang arbeidet med å lage en 20-års beretning om klubben. Det finnes et rikholdig materiale, og mesteparten har Arne Haugen holdt styr på, for han har vært revisor gjennom hele klubbens historie, altså i 20 år. Arne har laget komplette medlemslister, her tinnes navn, antall sesonger på hvalfangst, bosted, navn på fartøy, første og siste sesong, altså detaljer som er viktig når historien skal skrives. Han har også vært foregangsmann når det gjelder videoen "Hvalfangsthistorien - fortalt av de som var med" og DVDen med oppstartsrutiner for Southern Actor. Haugen er en pådriver og er svært viktig for Hvalfangerklubben. Vi ønsker ham all mulig lykke til videre!

Hilsen redaktøren Kristoffer Eckhoff

Hvalfangerklubben på tur til Berlin og Praha
Det er et år siden vi arrangerte en tur nå, så vi tenkte det kunne vel bli bra å få luftet seg litt på vårparten! Vi skal bruke samme turoperatør som i fjor, Risdal Touring, Evje. Bussturen går til Berlin og Praha i tiden 3. -11. april. Pris per person er kr. 7200, -. Det meste er inkludert. Tillegg for enkeltlugar er kr. 495 og for enkeltrom på hotellene kr. 1080. Som tidligere vil alle turdeltakere få et detaljert turprogram i god tid før avreise. Annonse om turen vil også komme i Sandefjords Blad.
Bindende påmelding innen l. mars til tlf: 33463905/33466537.

Husk pass, Colorlinekort, helsetrygdkort, penger og et lyst blikk på livet!

Årsmøte i Hvalfangerklubben
- utdrag fra årsberetningen

            Klubben hadde årsmøte 22. november i restaurant "Harpunen" fra klokken 18.30 til klokken 21.00. 32 medlemmer tilstede.

            Årsmøtet ble innledet med ett minutts stillhet for å hedre og minnes de av medlemmene som var gått bort i løpet av året.

            Årsberetning 2006/2007 ble lest opp og godkjent uten anmerkninger, det samme gjaldt for regnskap og budsjett for 2008.
            Hele styret med Rolf Enge i spissen fortsetter i sine verv. Navn og telefonnummer finnes på baksiden av Hvalposten.
            Det har blitt avviklet 9 styremøter og 4 medlemsmøter og alle medlemsmøter har vært arrangert med foredragsholder. I 2006/2007 har det vært noe mindre reisevirksomhet enn vanlig, men det har sammenheng med jubileumsfesten som vi hadde på Hotell Atlantic november da 87 personer deltok. Klubben hadde også en blomstringstur til Holland i tiden 19. - 25. april. 46 personer deltok. Denne turen ble arrangert i samarbeid med Risdal Touring, Evje, og kan karakteriseres som en meget vellykket tur.

Økonomi og medlemstall
            Hvalfangerklubben har i sitt regnskap for 2007, som er det 20. i rekken og har vært avsluttet 31.10 hvert år, et overskudd på kr. 52.585. Dette gjør at klubben har opparbeidet seg en solid egenkapital som deretter utgjør kr. 236.261.
            Medlemmene i klubben har etter hvert fatt en høy gjennomsnittsalder, og vi opplever å ha hatt en liten nedgang i medlemsstokken i år, fra 679 i fjor til 651 i år som har betalt kontingent på til sammen kroner 97.650.
            Det er også kommet 8 nye medlemmer i år og det er fremdeles 17 damer blant våre betalende medlemmer.

Southern Actor
            Sommersesongen er godt og vel over og når dette skrives står snart en ny for tur. Sesongen 2007 ble gjennomført uten uhell av noe slag og dette er det all grunn til å gi dugnadsgjengen honnør for. I perioden 22.5 til 28.9 ble det gjennomført 17 charterturer med 982 gjester, samt 7 omvisninger med guide og 6 besøk på egenhånd for grupper.
            Skipet avla Gøteborg et besøk 9.- 12.8. under et steambåttreff og til sammen avla 500 personer en visitt om bord.
            I tiden 23. 6 til 29.8, da skuta lå fortøyd ved museumsbrygga, var det vakt fra museet om bord og båten åpen for publikum fra klokken 11 til klokken 17 hver dag. Det ble arrangert en gratistur på fjorden St. Hansaften, da var det cirka 60 gjester om bord.
            Mannskaper involvert om bord på turene i år har vært 32 mann. Faste besetningsmedlemmer involvert i vedlikehold og dugnad er cirka 10 personer. Per l. oktober 2007 er dugnadstimene kommet opp i 144 877 timer. Med velvillighet fra Sandefjord Havnevesen ved havnesjef Bjørnar Christiansen, ble de to containerne (verksted og lager) tilhørende hvalbåten flyttet fra Framnes til Kastet på kommunens grunn, og fast plass for Southern Actor under vinteropplaget blir ved museumsbrygga. Flyttingen beror på at utbyggingsplaner er i gang på Framnes, og de to containerne, samt Southern Actor, ikke inngår i eiernes planer. Opplegget med at båt og verksted er noe atskilt, ikke toalett og vaskemuligheter, kan virke noe tungvint, men

tingene har en tendens til å gå seg til. Uansett takker hvalbåtledelsen havnesjef Bjørnar Christiansen for kjempestor hjelp.
            For å spare egne biler for transport til og fra Kastet har skipsledelsen gått til anskaffelse av en hensiktsmessig bil overtatt fra kommunen og sponset av Hvalfangerklubben.
            Museumspedagog Marianne Sørensen har drevet med et omfattende formidlingsopplegg av hval og hvalfangst for over 1500 skoleelever i 2007. Første uken i september ble det arrangert skoletokt til Larvik og Stavern, dette var for 5. klassinger og i et antall på 530 elever og 42 lærere.
            De to siste ukene i september kom alle 7. klassingene i Sandefjord kommune på museumsbesøk og om bord i Southern Actor. Elevene var med på undervisningsopplegget "Dra på hvalfangst med klassen". I år samarbeidet undervisningstjenesten med Bryggekapellet. Det resulterte i et omfattende formidlingsopplegg der 467 elever og 35 lærere besøkte museet, Bryggekapellet og Southern Actor.

Ut på tur
Hvalfangerklubben på ulike arrangementer høsten 2007

Høstmøte i Øyas Venner
            17. november var Hvalfangerklubbens medlemmer invitert av Øyas venner til høstmøte på Kurbadet/Parketten 1.
            Noe kort tid fra innbydelse til påmelding, men redaktøren registrerte i alle fall sju medlemmer fra Klubben!
            På Kurbadet ble det servert kaffe og rundstykker, og i god tid før klokken 13 vandret vi (cirka 85 personer) i spredt orden opp til Parketten l. Der ble det vist film/ kåseri av Arne Nævra og Stein P. Åsheim fra Falklandsøyene og Antarktis, disse to besøkte dette området sist vinter. Dette besøket er blitt til tre programmer på NRK kommende vinter, samt at det er laget bok om temaet, en bok som nå er lagt ut for salg. I tillegg til at Nævra er biolog er han også en glimrende fotograf og forteller, og han er meget opptatt av hvorfor blåhval og finnhval ikke kommer raskere tilbake. Dette opptar nok mange andre også. Følg med på NRK i tiden som kommer, dette filmkåseriet anbefales på det varmeste.

Fredag 16. november:
            Det var anledning til å delta på bekransning av Andrine og Carl Anton Larsens gravsted på gravlunden ved Sandefjord kirke.

Søndag 18. november:
            Minnegudstjeneste i Sandefjord kirke. Dette er en tradisjon som Kirken og Øyas Venner har vært sammen om siden 2000. Her minnes hvalfangstens ofre, og alle som ønsker å tenne et lys er velkomne til å gjøre det.

Hedrum bygdetun
            Dette Hvalfangertreffet på Hedrum første søndag i august har år etter år samlet gamle hvalfangere og andre som er opptatt av hvalfangstnæringen. Også i år var tunet fullt og temaet var A/S Rosshavet.

Da hvalflåten ble kapret
Visekonsul A. Smith-Meyer om sjøkrigens største og fredeligste kup
Fra Norsk Sjømannsforbund Medlemsblad, 1962

            Kommandørkaptein Ernst-Felix Krüder, føreren av den tyske hjelpekrysser H.K. 33 "Pinguin" hadde all grunn til å være fornøyd. Siden han den 15. juni 1940 forlot Bremen, hadde han kontinuerlig ført hjelpekrysseren over de sørlige verdenshav. Med utspekulert list kapret han det ene allierte handelsfartøy etter det annet, uten å etterlate seg spor og unngikk alltid selv å bli funnet.
            Det var uten skrupler han lot besetningen hvile ut i uken mellom jul og nyttår 1940. Han hadde nye planer, store planer, og de måtte utarbeides i fred. Han forberedte sjøkrigens fredeligste og største kupp.
            Krüder visste godt at den norske hvalflåte også denne sesong var på fangst i Antarktis, men hvor i de enorme fangstområder der sør den befant seg, var et stort spørsmål. Hvalflåten selv kom ham uventet til hjelp. En av de første dager etter nyttår oppfanget radiovakten om bord radiotelefonisamtaler på norsk og fra den stund tok det ikke lang tid før hele hvalflåtens posisjon var kjent. Ved peilinger og en norsktalende tysk telegrafist fikk kommandørkaptein Krüder de opplysninger han trengte, både hvor kokeri og hvalbåter var og hvor de skulle.
            Natt til 14. januar lå hvalkokeriet "Ole Wegger" i omtrentlig posisjon 56 S 05 V med forsyningsskipet m/t "Solglimt" langs siden. Kolossale hvalkadavre lå vel fortøyd akter, klar til å trekkes opp på flenseplanen neste morgen. I nærheten lå hvalbåtene og drev. Fangsten var avlevert og de ventet på dagslys for å fortsette jakten. Ca 200 sjømil lenger vest lå ekspedisjonen "Thorshammer" og i 59 S 02 30' Ø lå kokeriet "Pelagos" med syv båter.
            På "Ole Wegger" og "Solglimt" var alt rolig. Av de nærmere 300 norske sjømenn og hvalfangere som hvilte ut etter en hard dags fangstarbeid var det vel få som trodde seg utsatt for krigshandling så langt sør i iskanten. Kl. 0030 sto vakthavende 2. styrmann på dekk og så et stort mørklagt skip sige gjennom snødrevet mot båtene. Morselampen blinket i mørket. Under trussel av å åpne ild med kanonene forbød det ukjente fartøy de norske skip å benytte radioen. Femten minutter senere entret tyske marineoffiserer med prisemannskap over hvalskrottene og overtok "Ole Wegger", "Solglimt" samt hvalbåtene "Torlyn" og "Pol IX". Fra besetningens side var det lite som kunne gjøres. Motstand og sabotasje ble truet med døden og represalier mot familier i Sandefjord.
            Ikke alle lot seg overraske så lett. Hvalbåtene "Globe VIII", "Thorarinn" og "Pol VII" som lå litt på avstand fattet fort mistanke, og da de senere over radio ble anropt av en anstrengt stemme som ba båtene slutte seg til "koka", ble de overbevist om at noe galt var fatt. Sammen satte de kurs vestover mot "Thorshammer", som ble advart og dermed unngikk å falle i kommandørkaptein Krüders hender. Kokeri og hvalbåter forlot straks feltet og kom vel fram til Syd-Georgia hvorfra de fortsatte i alliert tjeneste.
            Den tyske kapersjef var imidlertid ikke tilfreds med den fangst han hadde gjort. Han visste nå at både "Pelagos " og "Thorshammer" ikke var langt unna.
            Påfølgende natt (15. januar) kl. 0300, nøyaktig seks måneder etter at "Pinguin" seilte fra Bremen, gled hjelpekrysseren mørklagt og stille inntil en kabellengde av "Pelagos" før den ble oppdaget. Natten var overskyet og forholdsvis mørk. Om bord i "Pelagos" gikk arbeidet for fullt med alle arbeidslys tent. Akterut hang 15 - 16 hval fast og de syv "Star"-hvalbåtene lå og drev nær kokeriet. For sent ble hvalfangerne klar over hva som var i ferd med å skje. Med kaperskipets kanoner i "Point blank" avstand var det heller ikke stort de kunne gjøre. Hendelsen fra natten før gjentok seg, og kort etter var også hvalkokeriet "Pelagos" tysk prise. Med pistol i ryggen ble bestyreren beordret å kalle tilbake alle hvalbåtene. Dermed gikk også disse intetanende inn i fiendens hule. Ytterligere 300 nordmenn var tyske fanger.
            Mens hjelpekrysseren de påfølgende dager uten hell jaget etter "Thorshammer", ble de to kokerier "Ole Wegger" og "Pelagos", motortankeren "Solglimt" og de 11 andre hvalbåter under tysk prisemannskap samlet sammen og gjort klar for reise til havn i tyskokkupert Europa. 20. januar 1941 gikk den sørgelige konvoi av en kapret hvalflåte fra feltet, og uten særlige hendelser ankom "Pelagos" den 11. og "Ole Wegger", "Solglimt" og hvalbåtene den 16. mars 1941 til Bordeaux. Her ble de norske mannskaper brakt til en fangeleir i nærheten av byen og etter en måneds opphold overført til en større leir nær Bremen. Der traff de cirka 700 andre norske sjømenn og sammen ble alle repatriert til Norge i det beryktede fangeskip "Donau". Ankomsten til Oslo 4. mai 1941 ble som kjent i sin tid lagt opp som en stor tysk nazistisk propagandabegivenhet.
            Uten å løse et skudd la således den dristige tyske kommandørkaptein sin hånd på 14 norske skip med til sammen ca. 40 000 br.reg. tonn, mange tusen tonn brendselsolje og titusener fat hvalolje til uvurderlig verdi for den tyske krigsindustri Men også Krüders timeglass løp ut. Den 7. mai 1941, mens skipet var kamuflert som Wilh. Wilhelmsen-lineren "M/S Tamerlane", med norsk flagg heist akter, ble han gjennomskuet av den britiske krysser H. M. S. "Cornwall" og senket etter en dramatisk kamp i det Indiske hav. Kommandørkaptein Krüder omkom sammen med 370 av sin besetning og 213 allierte fanger, - de fleste indiske sjømenn.

Flk. Thorshammer.
FOTO: Fotograf Bryn (1929)
Fra Hvalfangstmuseets samlinger

For bare stumpene
Arven fra de hvite seil og det svarte kull
Sjømannsuttrykk i norsk dagligtale

Smakebiter fra boken av Jon Winge

            Da vår lille nasjon gjenoppsto i 1814, ble den båret fram av skipsfarten. Det er derfor ikke rart at en så stor del av sjømannskulturen har fått plass i hverdagsspråket vårt.

Kuvending og breiside
            Det å gjøre en kuvending smaker av nederlag og betyr noe i retning av å bli tvunget til å velge en helt annen løsning enn den man hadde tenkt seg. Dette ligger tett opptil virkeligheten fra seilskutetiden også. Å gjøre en kuvending var den manøveren man måtte ty til dersom det ikke var mulig å gjøre en stagvending, altså å seile skuta opp gjennom vindøyet og over på ny hals (med vinden inn på motsatt side).
            Med en velseilende skute og et stort og godt mannskap var stagvendingen en tung, men håndterbar manøver, Et var derfor forsmedelig å ikke kunne stagvende. Alternativet var å kuvende, og da falt skuta av (ble styrt unna vinden) og gikk helt rundt inntil hun lå på ny hals den andre veien i stedet. En slik manøver var ofte tryggere, men først og fremst kunne den gjennomføres med færre folk på brasene. En skute må føre mye seil for å få nok fart til å komme rundt under en stagvending, og det betyr tilsvarende mye slit. I overhendig vær var det dessuten risiko for å miste riggen dersom seilene ble stående bakk.
            Under kuvendingen kunne altså et mindre mannskap, med kyndig ledelse og presise kommandoer, gjennomføre en forholdsvis trygg manøver. Og den kunne forberedes grundig. I hardt vær kunne de fleste av seilene gis opp slik at man bare beholdt styrefarten på vei rundt med vinden. I overhendig vær var det absolutt nødvendig å minske seilpresset før kuvendingen, for når skuta falt av, altså dreide unna vinden, fikk hun i en periode både vinden og sjøen tvers, fra lovart, og det kunne være farlig. Med liten seilføring var presset i riggen redusert i de farefulle minuttene hun "lå med breisida til", før hun kom rundt.
            Det gjaldt å komme rundt så fort som mulig, for med breisida mot sjøene, var faren stor for å kappseise, altså kantre, eller bli brukket ned. Derfor ble seilene på fokkmasta gjerne beholdt mens andre ble gitt opp. Det hjalp godt på å få komme fort rundt.
            Mens skuta seilte seg gjennom flør, lens og atter slør, men nå på motsatt hals, -fikk hun farten opp igjen, og det var viktig, for nå kom den farefulle situasjonen tilbake med vind og sjø tvers, før hun på ny fikk kjempet seg opp mot vinden. For å gjøre manøveren enklere, og fremfor alt sikrere, kunne en god skipper gi opp seilene på fokkemasta mens skuta gikk med vinden, og skyte for (spenne ut) seilene på stormasta. Det ga god styrefart og med vindpresset midtskips var skuta så nøytral på roret at det som oftest gikk greit å loffe opp på ny hals og ny bidevindskurs. Ved å skyte for på kryssmasta, ble skuta logirig og søkte selv opp i vinden. Manøveren bød på mange sjanser til å briljere ved godt sjømannskap - eller til å mislykkes dramatisk.
            Det gjaldt å bedømme situasjonen og kreftene rett; skuta måtte ikke føre mer seil under kuvendingen enn at riggen holdt og krengingen ikke ble for stor - på den annen side måtte det kraft nok i seilene til at hun beholdt styrefarten.
            * Regjeringen manøvrerer fra sak til sak.
            * Han fikk hele styret med seg og måtte gjøre en kuvending for å berge sitt eget skinn.
            * Det ble jublet fra tribunen da det norske mannskapet kom inn på arenaen.
            * Gro la breisida til og fikk saken velberget gjennom Stortinget.

Større flyt av varer mellom øst og vest
-Panama-kanalen skal bli bredere og dypere

Utbyggingsarbeidet vil bli en av de største entreprenøroppdrag så langt i vårt århundre. Det vil koste over 32 milliarder kroner og skal være avsluttet til Panama-kanalens 100-årsjubileum i 2014.
Den åtte mil lange kanalen som sto ferdig sommeren 1914, forbinder Stillehavet med Atlanterhavet. I fjor passerte 14 000 skip med mellom 200 og 300 millioner tonn last gjennom kanalen. Når utbyggingen er ferdig skal den kunne ta 18 000 skip årlig, med lastevolum på 600

millioner tonn. Arbeidet vil koste 5,4 milliarder dollar, og er ventet å gi arbeide til 40 000 personer.
De spanske erobrerne som nettopp var kommet til Amerika, var allerede på 1500-tallet opptatt av tanken om en kanal gjennom Panama. Gull og andre gjeve metaller som conquistadorene kom over i Peru, ble fraktet sjøveien opp til stillehavskysten i Panama. Der ble de lastet om og fraktet til lands over det smale Panamaeidet til skip som ventet på atlanterhavskysten

Kort om Panamakanalen:
            1) Forbinder Atlanterhavet og Stillehavet gjennom Panamaeidet fra byen Colon ved det Karibiske hav til Balboa ved Stillehavet.
            2) Fra Colon fører en 11 km lang kanal til Gatun-slusene, som hever skipene 26 meter opp til innsjøen med samme navn.
            3) Etter 4 mil på innsjøen passeres den 15 km lange Gaillatd-skjæringen før man når slusene ved Pedro Miguel Miraflores.
            4) Selve passeringen tar åtte timer. Kapasitet ca. 50 skip i døgnet.

En kruttsterk historie
Av Harald Sand

            Besetningen om bord "Southern Actor" har i lengre tid prøvd å få tak i knallperler og krutt til hvalkanonen, dette for å kunne tilby chartergjestene noe unikt, som å skyte et skudd eller to på turene ute i fjorden. Problemet med knallperlene ble løst med en telefon til NRK hvor Yngvar Næss var arkitekten, men med kruttet var det verre.
            Overalt hvor vi pleide å ferdes be det spurt etter krutt. Gamle hvalfangere og fangstfolk svarte: Ja, men detta skal da ikke bli så vanskelig, bare ring den og den, så går det nok i orden.Men det viste seg å være noe mer vanskelig enn som så, det gikk ikke i orden, og ingenting skjedde.
            En dag slo en tanke ned i hodet mitt; kanskje min gode kamerat Jensen skulle ha noe på lur, han har jo så mange gamle hvalfangersaker liggende på sitt lager? Jensen ble veldig overrasket over forespørselen han fikk over telefonen, for bare et par dager siden hadde en bekjent vært innom med en boks "Kanonkrutt" som han gjerne ville bli kvitt. Den måtte vi bare komme innom å hente, gratis skulle vi få den også. Kaptein og hvalskytter Reidar Smedsrud smilte fra øre til øre, endelig så han en mulighet til å brenne av noen skudd igjen. Etter en chartertur med hvalbåten var det tre spente og forventingsfulle herrer som reiste bort for å hente boksen. Jensen var ikke hjemme, men det hadde vi klarert på forhånd. Boksen fant vi, litt rusten, men den så for øvrig tett ut, og lokket var merket "HVALKANONKRUTT".
            Vi var veldig spente, noe fant vi å åpne boksen med, lokket var trangt, men opp kom det. Hva slags krutt var dette? Mitt kjennskap til hvalkanonkrutt var disse svarte, flate firkantede

partiklene. Dette stoffet i boksen så ut som erter, grå og runde. Jeg hadde aldri åpent en sånn boks før, så min første tanke var at dette var noe som skulle holde kruttet tørt. Vi gravde lenger ned i boksen, en innholdet var og ble det samme: Grå og runde små kuler. Med luktesansen inne i våre små, lyse hoder fant vi ut at dette var utbrente kaffebønner!
Det var vel vanlig med matauk på 50 og 60-tallet, og hvalfangeren som hadde tatt med seg boksen hjem hadde nok glemt hele saken. Hvor gammel boksen og kaffen er, er nok ikke godt å si, men kaffebønnene så fine ut. Ansiktene til oss tre gutter var nok noe lengre da vi dro enn da vi kom...
Vi takket Jensen for tilbudet og han hadde full forståelse for at vi ikke kunne brenne av skudd med kaffebønner på kanonene om bord i "Southern Actor". Det ble jo en morsom historie ut av det likevel, men krutt mangler vi, og skulle noen snuble over en boks eller to med HVALKANONKRUTT, ta da kontakt med "Southern Actor" (NB! Ikke kaffebønner... )

Hvalfangerliv

            I tidligere tider tenkte Sandefjords beboere kun på tre ting, sies det i "Hvalær, båtær og pengær". Noe overdrevet selvsagt, men likevel med en kjerne av sannhet. Hvalen, siden Svend Foyn startet hvaleventyret, har innbrakt millioner i valuta til Vestfold, og har vært grunnlaget for fylkets velstand. Hvalfangerne, de trauste menn som tilbrakte mer enn halve året i Sydishavet, hadde sin egen form for humor som jeg her gir et eksempel på:

Dårlig humør
            En hvalfanger falt over bord fra Koka midt ute på havet underveis til feltet og måtte se båten forsvinne i horisonten uten at noen om bord hadde sett uhellet. Etter noen timer ble imidlertid vedkommende savnet og skipperen bestemte at det skulle gå tilbake på kursen, for alle tilfellers skyld. Utrolig nok ble hvalfangeren funnet og ble halt om bord, mer død enn levende. Da han var kommet så noenlunde til seg selv, ble han spurt hvordan han hadde følt da båten forsvant i horisonten.
            - Jeg kan'ke si at jeg følte noe akkurat, sa han.
            - Men så dårlig homør kan jeg nesten ikke huse jeg har vært i.

Glasgow-huset
Av Erlings Solhaug etter samtale med Ole Henrik Elgesem

            Glasgow-huset ble sannsynligvis bygd rundt 1917/1918. Det var innredet to leiligheter i huset. Lars Bart var byggmester for Framnes og satte opp det meste av husene i området, muligens også Glasgow-huset.
            En av beboerne som bodde lengst i Glasgow-huset var Halvar Martinussen og kona. Han var krøpling og arbeidet på Framnes ved sentralbordet. De tok vare på arbeidsfolka sine på Framnes og ingen ble oppsagt. Selv krøplinger fant de passende arbeid til. Elgesem forteller at husleien var cirka kr. 12,50 per måned.
            Navnet på huset mener Elgesem stammer fra den gangen (cirka 1918). Det lå en båt ved Framnes som skulle repareres. Båten het "Glasgow" og mannskapet ble innlosjert i huset. Siden ble det kalt Glasgow-huset.

Bilde fra Sandefjords blad:
Kystkulturstiftelsens leder Erling Solhaug og lederen i "Øyas Venner", Kjell Tokstad, kan glede seg over at "Glasgow-huset" i bakgrunnen skal få en aktiv rolle i kystkulturmiljøet; som klubbhus for "Øyas Venner".
Foto: Paal Even Nygaard

Messegutt

Fra boken Sjøfolks hverdag i mellomkrigsårene
Av Gøthe Gøthesen

            Sjøsyke, fettede tallerkener, kakerlakker og sure vaskefiller - de var en viktig del av messeguttens hverdag. Messeguttjobben var ofte inngangsbilletten til sjømannsyrket. Det var oftest de aller yngste som ble tilbudt slikt arbeid. De var 15 - 16 år gamle, nykonfirmerte og barnslige. Og de fleste av dem var helt ukjente med yrkeslivets strabaser.
            Messeguttjobben kunne derfor være en ganske hard overgang for mange av dem. Messegutten vasket og holdt orden i messa, dekket bordet, serverte, vasket opp og mye, mye mer. Før den annen verdenskrig var det vanligvis bare i offisersmessa de hadde messegutt. På skip med passasjerer (linjebåter) hadde de gjerne en messegutt i salongen også, han ble rimelig nok kalt salonggutten. Ellers var det gjerne stuerten som serverte kapteinen.
            I fyrbøter- eller motormannsmessa ble messetjenesten utført av maskingutter eller lempere som hadde denne "bakkstørnen" som bijobb. I matrosmessa var det dekksgutten som tok seg av dette arbeidet. Guttene kom rett fra dekk eller maskinrom og byttet kullskuffa eller malerkosten med vaskefilla: "Det var ikke alltid vi vasket oss på hendene før vi begynte å vaske opp", forteller Erik Lindstøl. "Det hendte av og til når vi malte svartmaling at fingeravtrykka sto igjen på pletten."
            Og flere bekreftet at stellet i messene ikke alltid var helt på høyden. Arne Hartmark gjorde sin første reis om bord på "Fernbank". Det var fine forhold om bord, men han ble litt overrasket over hvordan folk oppførte seg i messa: "Jeg kom fra et pent hjem og ble litt sjokkert da jeg så disse forferdelige bordmanerene og matstellet, hvor kakerlakkene føk veggimellom. Og noe av det

"Fernbank" Foto via lardex.net

som sjokkerte meg aller mest var at man, når det var fisk til middag, slengte fra seg fiskebein og skinn rett på bordet. Men jeg ble vant til det også. Etter en tids forløp tror jeg ikke jeg var stort bedre enn alle de andre". Ordet kjønnsrolle tilhører vår egen tid. I tredveårene var det ikke oppfunnet. Men verken i hjem eller arbeidsliv var det noen tvil om hvordan oppgavene skulle fordeles mellom gutter og piker eller kvinner og menn. Det var meget få gutter som hadde lært noe som helst om vask, rengjøring eller husstell hjemme hos mor. Det var det jentene

som lærte.Guttene var derfor lite motivert for oppgaven når de gikk til sjøs som messegutter. Og arbeidsdagen deres kunne være ganske stri. De ble purret ut tidlig om morgenen, omtrent slik: "Tørn ut, klokka er halv fem", en ubarmhjertig stemme slynger sitt forhatte budskap inn i den lumre lugaren. Messegutten gir fra seg et grynt som tegn på at han er våken - og sover videre. Ti minutter senere vakler han ut av køya, gnir litt kaldt vann i fjeset, tenner røyken og samler sammen de nødvendige ingrediensene til styrmannens morgenkaffe: Et par skiver brød med ost, en kanne kaffe og en kopp. Klokken fem presis skal "størrmann" ha sin bevertning på broen. Ute på dekk står gufsen mot ham, skuta slingrer og truer med å sende både ham og morgenkaffen ned i le. Men turen går uten uhell og styrmannen tar imot med et vennlig grynt. Neste etappe i dagens stafett går via oljeglatte leidere ned i dypet til maskindørken der annenmesteren venter på at det skal bli hans tur.
            I nattens løp har det samlet seg opp en god del skitne kopper, skåler, asjetter etc., så nå følger den første av dagens fem oppvasker. Men verken offisersmesse eller mannskapsmesse har innlagt vann. Varmt vann må hentes i en pøs hos kokken. Klokken halv åtte skal frokosten stå ferdig, maten må hentes i byssa og bordet dekkes. Når dette er gjort, er det på tide å purre offiserene, så "messen" tilbakelegger flere hundremetere før frokosten er overstått ved halv ni-tiden. Først da kan han innta sitt første måltid og ta en velfortjent hvil før han går løs på resten av oppgavene. Slik fortsetter resten av dagen med pådekking, avdekking, oppvask, rydding og vasking av lugarer og ganger.
            Som en liten avveksling i menyen kommer pussing av messing. Dørhåndtak, gelendere, dørterskler, ventiler og mye annet er laget av dette metallet. Omkring halv åtte om kvelden er det siste måltidet avsluttet, så i åtte - halv ni-tiden er arbeidsdagen slutt. Messegutten kan ta kvelden. Som belønning for dette arbeidet får han 35 - 40 kroner måneden samt fri kost og losji.
            Å gjøre rent i de gamle, usanitære ruffene var ingen spøk. Kaare Langballe forteller fra sin tid som dekksgutt om bord i "Inge": "Jeg hatet dette arbeidet for det lå spytteklyser overalt, særlig rundt spyttebakken borte ved ovnen. Spyttebakken var et fint møbel, og det ble fortalt at denne hadde tilhørt et elegant horehus i Hamburg. Noen av mannskapet hadde stjålet den. En av fyrbøterne var ikke flink til å treffe spyttebakken, spruten av skråtobakken hans lå oppover veggen og dørken. Tømmermannen var flinkest. Han traff den selv når han lå midt oppi køya. Da sang det i messingen så jeg kunne bli vekket, selv midt på natten. Det ble forlangt av meg at dette messingmøbelet alltid skulle være skinnende blankt, og jeg måtte gjøre det rent og pusse det flere ganger i uken."
            Spyttebakkene forsvant etter hvert, både på land og sjø. Det samme gjorde de gammeldagse ruffene. Messene ble større og bedre utstyrt, og gjorde livet lettere å leve for den som skulle stelle der. Under og etter den annen verdenskrig ble det vanlig å hyre egne messegutter, også for mannskapet. Det var en bedring, selv om de fleste av disse guttene skulle videre på dekk eller i maskinen, og følgelig betraktet messejobben som en nødvendig mellomstasjon. Betydelig bedre ble det da man i etterkrigsårene gikk over til messepiker. De hadde stort sett et helt annet forhold til rengjøringsarbeid og servering, og var dessuten mer voksne enn sine forgjengere.

Veahoggær'n

Fra boken Hvalfangerkoner og barn forteller. Hjemmeliv fra 1930 til 1967.
Av Jorunn Vesterlid

"Veahoggær" var et begrep som det både ble holdt mye moro med, og som det fulgte atskillig sladder med. En vedahogger var en landarbeider som brukte å tilby sine tjenester til de kvinnene som hadde mennene sine på feltet. De kunne f. eks. tilby seg å hugge ved. På folkemunne ble en "veahoggær" et annet ord for elsker. Ingen av informantene fortalte om personlige forhold til andre menn, men alle hadde hørt om "veahoggærne" og om enkelte kvinner som hadde hatt dem på besøk.
Mange kvinner torde ikke ha kontakt med mannlige venner av redsel for sitt rykte. Det hendte at folk misoppfattet en situasjon, og at en kvinne uforskyldt fikk dårlig rykte. Sannheten var som oftest en helt annen. Kanskje kvinnen hadde blitt sett sammen med sin svoger eller bror.

- Vi lo jo fælt av "veahoggær'n ", vi spøkte med han. Vi sa: - Nå kommer "veahoggær 'n ". Men alle visste jo hvem som ikke var trofaste. Det var så gjennomsiktig i en liten by med hvalfanger fruer, at alle visste hvem som hadde vedahogger.

- Jeg var med og hogg ved der jeg var evakuert. Men like etter krigen brakk jeg armen og måtte på sykehus for å gipse den.
- Hvordan i all verden skal dette gå, nå kan jeg ikke måke snø, sa jeg til legen. - Du har vel en vedhogger som kan gjøre det, sa legen. Det var første gang jeg hørte ordet.

En hvalfangerkone fra Storbritannia svarte:
- Ordet "veahoggær " har jeg ikke hørt, men det kunne være greit om jeg hadde hatt en vedhogger, når jeg var alene. Men vi hadde besøk av en mann som løp rundt og banket eller skrapte på vinduene våre og skremte vettet av oss. Han ville vel ha kontakt.

- Jeg har ikke noe særlig forhold til det ordet, men jeg vet da hva det stod for. Men jeg fyrte med koks, så jeg hadde ikke bruk for noen vedhogger.

-For meg ble vedahogger nevnt som "ventemann " eller "ekstramann ". Det var vel en og annen som hadde en liten "på-siden-opplevelse ", kan jeg tenke meg. Men detvar nok ikke vanlig Jeg greide i hvert fall å hogge ved selv!

            - Han var stand-in for faren, en som trøstet moren. Og min mor fortalte at en mann faktisk hadde spurt henne om hun "ikke trengte en veahoggær ". Det ble selvfølgelig kontant avvist. Men alle visste hva det var!

            - Mannen min fortalte at han hadde enførstereisgutt som en morgen vekket ham med ordene: - Nå må du stå opp, for nå går vedahoggær 'n fra kona di! Så de hadde mye moro med dette ute også.

            - Trofastheten var stor både blant hvalfangerne og konene hjemme. Men at det var noen som hadde "veahoggær " her hjemme, og at noen hvalfangere fant seg en liten kjæreste når de var i land -jo, det forekom nok!

CAPE TOWN – SANDEFJORD
Man kan vel si at stemningen ble opp-pisket
Det ble pekt og påstått og hvisket.
Ja, det var mange som var innblandet i dansen,
Både fruene Jensen, Olsen og Hansen.
I hele vinter hadde de hatt en ledig seng,
og "gatens domstol" var som vanlig streng!
Ingen visste noe, men man kunne jo tro,
og så la man sammen to og to!
Og det vil for evighet være det triste
at man utga noe man trodde - for noe man visste!

Og slik gikk vinter'n, ja, akk
med sladder og snakk!

Men hva da med han
som nærmet seg Afrikas land
og som omsider var fremme
mens sladder'n raste her hjemme?
Nei, han levde på "den lille forskjellen"
når han gikk på Playhouse om kvelden!
Jo da, det ble nok en drink og "litt"
når han var på visitt.

Ruelse, anger og kanskje litt glede
sladder her hjemme, men hva med han der nede?

"Veahoggær" på besøk?
            - Da huset vårt lå nokså ensomt - et stykke fra en bondegård - og min mor var svært engstelig av seg, hadde hun en avtale med bonden på gården at han skulle stikke bortom oss når han hadde gått kveldsrunden i fjøset. En kveld kom han ikke som avtalt. Da vi hentet melken neste morgen, sier mor til bonden:
            - Du glemte oss i går kveld?
            - Å, nei, jeg syntes ikke det var nødvendig å ringe på i går kveld for du hadde jo herrebesøk, svarte bonden. Min mor forsto ikke hva han mente og syntes ikke dette var noe å spøke med. Han kunne vel innrømme at han hadde glemt å stikke bortom.
            - Å, nei, du lurer ikke meg, svarte naboen. Kalosjene på trappa og herretøyet i gangen, når jeg tittet inn gjennom vinduet, går det ikke an å bortforklare. Da forsto mor sammenhengen.
            Bonden hadde latt seg lure av "tingene" hun hadde plassert strategisk for å bekrefte at her bodde ingen enslig kvinne med et lite barn. Med en stor pepperdrysse i forklelommen når hun åpnet døren etter mørkets frembrudd, var hun godt sikret etter denne hendelsen.
(datter, Nøtterøy, f. 1931)

Hyggelig hilsen
Denne hyggelige hilsningen fikk redaktøren som e-post datert 12. oktober. Solveig Ottesen gir nok uttrykk for noe som både hvalfangere og hvalfangerkoner følte og føler:

Til redaktøren av Hvalposten.

            Jeg har aldri vært på hvalfangst, men jeg er gift med en som har vært det. Derfor leser jeg Hvalposten, og det gleder meg å lese det som står der. Det er så fint å lese om uteseilere og hvalfangstens historie med mer.
            Vi har vært på fester med hvalfangerforeningen og vi glemmer ikke alle de fine turene vi har hatt sammen. Alle deltagere i godt humør og med glimt i øyet, det ser vi tilbake på med glede. Årene går, og vi med dem, derfor er vi ikke så aktive lenger. Det er jo slik at hvalfangerne begynner å dra på årene, men det er jo fint at dere unge holder det i gang.
            Det er rart å tenke på, jeg er født og oppvokst i Sandefjord, så jeg vet hva sjøfart er. Jeg skulle aldri gifte meg med en sjømann, for det var siste sort. Hva gjorde jeg? Jo, forelsket meg i en sjømann som ble hvalfanger. Vi har hatt det flott i over 50 år.

Når høsten kommer tenker jeg på når hvalfangerne dro ned til Sydishavet. For en grusom tid, vi bare gikk og lengtet etter våren når båtene kom hjem. Hver eneste høst har jeg den tanken: "På denne tiden drar hvalfangerne". Og når våren kommer tenker jeg: "Nå kommer de hjem!"
Det gleder oss at dere som sitter i styre og stell gjør så mye for oss andre. Det er derfor jeg skriver dette brevet, og vil takke dere så mye. Det er ingenting som blir gjort av seg selv. Tusen takk, vi ser med glede fram til neste post.

Vennlig hilsen fra Solveig Ottesen.

Jahres skip mellom to permer
Utdrag av artikkel fra Sandefjords blad, 13.9.2007
Av Jan Eric Møller

            "På alle hav, historien om alle Anders Jahres skip" er tittelen på boken som fire tidligere Jahre-ansatte har laget. Initiativtaker til boken er Pensjonistforeningen Anders Jahre/Kosmos. Thor Barth (tidligere teknisk direktør), Tormod Ringdal (tidligere teknisk inspektør), Sigurd Sivertsen (tidligere innkjøpssjef) og Arne Gundersen (tidligere maskinsjef) er forfattere og har samlet inn alle opplysninger og bilder til boken.
            Under lanseringen på Atlantic 12. september kunne formannen i pensjonistforeningen, Arne Sørlie, opplyse at det ligger et omfattende arbeid bak utgivelsen. Den er laget av fire medarbeidere som gjennom årtier har opparbeidet seg mye viten og kunnskap om skip og rederi, sa Sørlie, og tilføyde at boken er en hyllest til Anders Jahre.
            Thor Barth minnet om et ordtak som sier at om hundre år er alt glemt.
            - Vi har ønsket å bevare noe av den kunnskapen som er tilgjengelig om rederiet, og det har vært en utfordring å begrense omfanget, sa Barth.
            Han opplyste at boken er delt i to avdelinger; en om hvalfangst og hvalfangstrelatert virksomhet, og en annen del om varefrakt, passasjertrafikk og offshore.
            Virksomheten i Jahres rederi var omfattende og variert. Boken gir korte riss av utviklingen, fra stiftelsen av Kosmos i 1928 til slutten for Kosmos-eventyret i 1990 med hvalfangst og landbasert næringsvirksomhet relatert til dette, passasjertrafikk med Jahre Line, frakt av biler mellom Europa, USA og Japan, lektring i den meksikanske gulfen og oljefrakt med tankskip som sentrale elementer. Bildene i boken er delvis hentet fra rederiets egne arkiver, men også i stor grad fra Arne Gundersens private samling av skipsbilder. Gundersen døde før boken var ferdig. "På alle hav" - skipene i Anders Jahres rederi, er gitt ut med støtte fra Anders Jahres Humanitære stiftelse og er trykket i et opplag på 2.000 eksemplarer.

Thor Barth (til venstre), Tormod Ringdal og Sigurd Sivertsen kunne presentere sin bok i går. Arne Sørlie (bak) opplyste at det ligger tre års arbeid bak utgivelsen. Foto: Jan Eric Møller

Pris til hvalfangst-ildsjel
Artikkel fra sb.no, 5.1.2008
Av Alf Tore Bergsli

            DNBNors kulturpris ble lørdag 5.1, under nyttårskonserten i Hjertnes, tildelt hotellinnehaver Henrik Kulms, for hans engasjement med å bevare minnene for hvalfangsten. Hovedpersonen selv befant seg betegnende nok på vei til den tidligere hvalfangstøya Syd-Georgia drøyt 700 sjømil øst for Falklandsøyene, og måtte kontaktes over telefon.

            Prisen på 25.000 kroner ble overrakt til Kulms stedfortreder Bjarne Liverød, under nyttårskonserten i Hjertnes lørdag ettermiddag.

Hvalfangsthotellet
Kulms er daglig leder ved Hotell Atlantic i Jernbanealleen og har i årevis samlet på hvalfangst-rekvisita. Dette har da også gitt hotellet en utpreget maritim valør, både gjennom innlemmelse av skipsutstyr og malerier.
            «Gjennom årelang samling og privat kjøp av alt innen hvalfangstutstyr samt 'Storbodens' oppføring og utsmykking, har Kulms gitt Sandefjord by et meget verdifullt kulturelt bidrag ved å stille ut og gjenskape livet på og rundt hvalfangsten» heter det i begrunnelsen.

«Passe gæren»
            Kulms selv betegnes som «vitebegjærlig, detalj fokusert og eventyrlysten», «passe gæren og skulle nok noen ganger hatt et par innebygde bremseklosser».
Selve prisoverrekkelsen sto banksjef Normann Andersen for.

Henrik Kulms har gitt Sandefjord-hotellets overnattingsgjester muligheten til å møte hvalfangsthistorikken under morgenkaffen. (Arkivfoto: Jan Eric Møller)

Litt reklame for Freias mørke kokesjokolade

Polarforskeren Roald Amundsen nådde Sydpolen 14. desember 1911 som den første i verden. Ekspedisjonen over det ukjente kontinentet er en av de dristigste sledeferder som noen gang er gjort.
I isødet kan man bare ta med det aller nødvendigste for å overleve. Amundsen tok med seg sjokolade fra Freia. Han skrev etter hjemkomsten:

"Freia chokolade utgjorde en av vore hovedernæringsmidler under turen, og jeg finner den å være et glimrende produkt".

Amundsen bestilte sjokolade fra Freia også under den store Maud-ekspedisjonen 1918-1922. Foruten å være velsmakende næring, hadde den daglige sjokoladerasjoneringen en minst like viktig egenskap: Evnen til å holde optimismen og viljen oppe, selv under de mest ekstreme forhold

OOOOOO

TIPS HVALPOSTEN!

Kristobal@SFJBB.NET

MOBIL 916 76 469

STYRET I HVALFANGER.KLUBBEN 2008

Formann Rolf Enge                                   33 46 39 05
Nestformann Henning Johansen            33 46 65 37
Sekretær Kristoffer Eckhoff                     33 46 70 53
Kasserer Walter Olsen jr.                         33 47 78 36
Styremedlem Helge Evensen                   33 47 20 59
Styremedlem Gunnar Kristiansen           33 47 66 60
1. varamedlem Kåre Pedersen                 33 47 80 85
2. varamedlem Olaf Johansen                  33 07 06 37
Revisor Arne Haugen                              33 42 94 55

VALGKOMITE

Jens Christensen                                       33 46 59 97
Oddvar S. Andersen                                 33 47 77 19
John Abrahamsen                                     33 47 49 01/
                                                                     95 24 01 09

ARRANGEMENTSKOMITE

Henning Johansen                                    33 46 65 37
Rolf Enge                                                    33 46 39 05
Kristoffer Eckhoff                                     33 46 70 53/
                                                                     91 67 64 69

Hvalbåten "Southern Actor"                  33 46 87 07/
                                                                     91 32 72 26

REDAKTØR:
KRISTOFFER ECKHOFF
Mobil: 916 76 469
E-post: kristobal@sfjbb.net