Program for 2. halvår 2007

13. september:              Medlemsmøte i restaurant "Harpunen" kl 18.30.
16. november:               Hvalfangerklubben fyller 20 år 2. september og i den forbindelse
                                   arrangeres det jubileumsfest i Hotell Atlantics selskapslokaler
                                   klokken 19.00, se side 2.
22. november:               Årsmøte i restaurant "Harpunen" kl. 18.30

Alle medlemmer ønskes en varm og fin sommer
og en fargerik høst.

Redaktørens hjørne

Kjære venner!

            Som vi skrev i "Hvalposten" i forrige nummer kan vintertiden være en hard periode å gå igjennom, men belønningen får vi når vårsola begynner å varme, dagene blir lengre, vinteren må slippe sitt jernharde grep rundt land og folk, naturen våkner til nytt liv og det begynner å spire og gro! Dette er en trivelig tid. Det føles for meg som et mirakel hver gang det skjer, eller har det noe med alderen å gjøre?
            Det er helt ubeskrivelig å få øye på de første hestehovene som lyser som små gullklumper mot oss fra skitne veigrøfter og kanter, og hvem har vel ikke opplevd barn og barnebarn komme gledesstrålende hjem med de første hestehov, blåveis, hvitveis og dag og natt, i sine små, butte never?
            Mennesker som vi ikke har sett på lange tider dukker opp som troll i eske, båtpuss, hagearbeider, husvedlikehold og andre gjøremål som hører vår og sommer til blir utført med mer eller mindre innbitt glede, det er vel ikke gitt at disse aktiviteter ligger like godt for alle! Men en ting er sikkert: Et virksomt liv ute i det fri er godt for oss alle, om ikke annet; ta fram grillen og grill en hvalbiff! Vi bor i et utrolig vakkert land, og ikke begriper jeg hvorfor naturen rundt oss forsøples i den grad det blir gjort! Dette kommer jo tydelig fram når snøen smelter og alt søplet ligger der og minner oss om sløvhet og likegyldighet. For meg er det trist og deprimerende å se, og det er en negativ motvekt mot alt det vakre rundt oss!

Men likevel; ha en skikkelig god sommer!

Hilsen redaktøren Kristoffer Eckhoff

Hvalfangerklubben jubilerer!

            I år fyller Hvalfangerklubben 20 år og det skal selvfølgelig

markeres! Det skal arrangeres jubileumsfest 16. november klokken 19.00 i Hotell Atlantics selskapslokaler Annonse med påmelding og eventuelle detaljer vil komme i Sandefjords Blad når tiden nærmer seg. Jubileet er også årsaken til at det ikke blir tur til høsten og heller ikke julebord, så her slår vi tre fluer i ett smekk! Det var onsdag 2. september 1987 klokken 10.30 at det første styremøtet ble avholdt på Formannsenteret og styrets sammensetning var som følger:

            Formann Per Pedersen, nestformann: Åge Torkelsen, sekretær: Odd Gunnar Knutsen, kasserer: Einar Kleppan, styremedlem: Lars Henriksen. Det har rent mye vann i havet siden den gang, men vi kan fastslå at Hvalfangerklubben lever i beste velgående med sine cirka 700 medlemmer.

Vi gratulerer med 20-årsdagen og ønske lykke til i årene som kommer!

Southern Actor

            Som kjent ligger hvalbåten i opplag på Framnes i vinterhalvåret, og selv om den ser liten og puslete ut fra bysiden, foregår det aktivitet om bord hele tiden. Foruten vanlig vedlikehold i maskinrommet, er det vasket og malt hvor nødvendig. Dette gjelder også innredningen, og på vårparten var det mye bra vær, så utvendig fikk skuta en fin ansiktsløftning.
            22. april dro skipet til Horten for dokksetting, og arbeidet med høytrykkspyling av skroget pågikk frem til 24. april. Skroget viste ingen tegn til skader siden forrige dokking i 2005.
            Skroget trenger å bli sandblåst, men det finnes ikke rom for det i et vanlig budsjett. Prisen for sandblåsingen vil ligge på et sted mellom 250.000 og 300.000,- kroner. Denne jobben vil bli forsøkt gjort ved klassens hovedforfall i 2009, og det håpes å finne velvillige sponsorer.
            Riksantikvaren har tildelt 150.000,- kroner til båten og dette og mer til vil gå med til dokkingen og nating av dekket. Lemmane er i meget dårlig forfatning på grunn av råte og dette vil bli fornyet til høsten.
            I maskinrommet ble det funnet sjøvann-inntaksventil i dårlig forfatning. Ventilhuset må lages etter mål og prisen blir derfor 50.000,- kroner. Her er ca fordeling av kostnadene i 2006:

 

Det blir lite penger igjen til teknisk vedlikehold, men heldigvis finnes det ennå en kjerne av entusiastiske mannskaper; ingen nevnt, ingen glemt.

            Uke 19-20 foregikk den årlige sjekken fra Sjøfartsdirektoratet, og den første turen på fjorden var 22. mai. Mannskapet er stort sett det samme, men tre nye er kommet til på dekk, maskin og bysse.
            Hvalfangstmuseet i samarbeid med Sandefjord reiselivsforening sender hvert år ut informasjon og priser til 150 bedrifter og turoperatører vedrørende Southern Actor. Det er mange forespørsler; noen synes det er i dyreste laget, mens andre er gjengangere. I år er det flere som har bestilt tur i forbindelse med 50- og 60-årslag. Mest vanlig er to-timers turer ut og inn Sandefjordsfjorden, og noen velger også turer til Tønsberg og Stavern. Hvis noen vil brenne av et skudd med hvalkanonen koster dette kr. 10 000,-. Båten har alle rettigheter, og stuertens gode ertesuppe er vel kjent i hele Oslofjorden.
            Southern Actor drar på steambåttreff til Gøteborg 9.-12. august og for øvrig ligger båten fortøyd ved museumsbrygga i sommerhalvåret. Vi ønsker hvalbåten og mannskapet lykke til i tiden som kammer.

Øyas venner

            Øyas venner ble stiftet l. februar 1997, og det er hermed et 10 års gammelt bursdags­barn vi snakker om her. Formålet med foreningen er for bevaring av norske industrielle kulturminner på Syd Georgia i Sydishavet.
            Øyas Venner er en organisasjon for personer, foreninger og bedrifter som deler interessen for natur og kultur i det antarktiske området med hovedvekt på hval­fangsten som den ble drevet i Sydishavet, de materielle rester etter norske kultur-, industri- og fangstanlegg og områdets flara og fauna.
            Antall medlemmer i 2006 var 322, og kontingenten ble på årsmøtet i april 2007 vedtatt til 400 kraner per år. Foreningen har en medlemsinformasjon som heter "Syd Georgia Tidende", og de har smått om senn etablert en nettside: www.oyasvenner.org
            Hvalpostens redaktør og formann Rolf Enge var invitert til Øyas Venners årsmøte 28. april som ble avviklet i Gokstad Kystlags lokaler.
            Møtet ble en hyggelig opplevelse for redaktøren, en treffer mange positive og kjekke mennesker, både kvinner og menn, og en blir jo oppdatert på hvalfangerfronten og dens mange sider. Møtet var preget av gemyttlighet og en trivelig atmosfære, og redaktøren er glad for å ha blitt invitert til denne samlingen.
            Foreningen er aktiv og er involvert i ganske mange saker i forbindelse med Syd Georgia. Det er meningen å etablere "Glasgowhuset" som fast møtelokale. "Glasgowhuset" er ny-restaurert, ikke helt ferdig, men fremstår som et viktig kulturminne og tilhører "Stiftelsen Sandefjord Kystkultursenter". "Glasgowhuset" vil vi i Hvalposten komme tilbake til i et senere nummer. Vi ønsker foreningen lykke til i tiden fremover.

Landsstevnet på Indre Havn i Horten 26. - 29.7.

            Loggen Kystlag har i samarbeid med Hortenstangen Kystlag lagt til rette for at Landsstevnet 2007 kommer vel i havn på Indre Havn. Kystinteresserte skal få møte et frodig og fascinerende kystkulturmiljø som er rikt på marinehistorie. Indre Havn omfatter Karljohansvern som er et av Norges 10 festningsverk med utarbeidet verneplan.

Hvalfangstmuseet 90 år

            23. mai var det 90 år siden Sandefjord fikk sitt hvalfangstmuseum. Jubileet skal markeres gjennom flere aktiviteter og utstillinger i løpet av året.

Fakta:
* Sandefjord by fikk overrakt museet som fikk navnet Kommandør Chr. Christensens Hvalfangstmuseum, etter Lars Christensens far.
* Lars Christensen var 30 år da han i 1914 begynte å sysle med tanken om et museum over den omfattende næringen han selv var involvert i.
* Ideen fikk han blant annet fra det allerede godt etablerte hvalfangstmuseet i New Bedford i USA.

Nye nettsider

            Hvalposten har tidligere omtalt LARDEX.NET. Nettsiden har en stor samling av bilder og skipshistorie fra rederne i Sandefjord, Larvik og Tønsberg. Nå er sidene oppdatert med ny layout og ny søkefunksjon. Ta en titt!

Uteseilere

Fra boken Fra sjøfolks hverdag i mellomkrigstiden

Av Gøthe Gøthesen

            "Uteseiler". Ordet smaker av skip, salt sjø og de syv hav. Og kanskje litt av Schipstraat. Man finner det verken i ordlister eller leksika. En uteseiler var en sjømann som seilte i utenriks fart og sjelden eller aldri var hjemme. En sjøens vagabond uten fast holdepunkt i hjemlandet.
            Han mønstret gjerne av et sted han likte seg og fant losji der. Mange hadde et sted de stadig kom tilbake til, og levde en stakket stund i sus og dus. Ikke sjelden hadde de en venninne, helst et annet menneske som, i likhet med dem selv, falt utenfor mønsteret og drev litt om for vær og vind. Og så, når pengepungen nok en gang var tom, pakket de sekken og dro til sjøs igjen. Blant andre sjøfolk var uteseilere stort sett kjent som dyktige og arbeidsomme. De arbeidet hardt, men de levde også hardt den tiden de var i land.
            Thor Oug het han. Han reiste ut på sin første reis i 1935, flakket verden rundt og bodde mange forskjellige steder. Antwerpen, Rotterdam, Buenos Aires... Han dro dro fra Oslo til

THORSHAVN. Foto via lardex.net

Antwerpen for å søke hyre. Både reise og opphold i Antwerpen kostet penger. Så han begynte sin løpebane til sjøs med å stifte gjeld.
            Og med en beskjeden dekksgutt- og jungmannshyre varte gjelden lenge. Så lenge at det sjelden lønte seg å reise hjem. Arbeidsløsheten hjemme skremte også. Så den første reisen ble lang. Elleve år senere, i mai 1946 kom han hjem igjen. Oug og de fleste andre uteseilerne bodde på sjømannshjem eller private boardinghouses (pensjonat). De kom ofte tilbake til de samme stedene. I Antwerpen var Kafe Norge fast tilholdssted. Damen som eide stedet het Rosa og var gift med Hans, en norsk sjømann som hadde gått i land Det var en fast gjeng som kom

til Rosas boardinghouse, ti-elleve mann. Når de hadde mønstret av og hadde penger, ble det gjerne til at de rev i et glass eller to på de andre som hadde gått i land en stund. På søndager dro de ofte på badestranden, da marsjerte Rosa i spissen med niste og geneverkrukker.
            Tre ganger i uken delte hun ut "barberpenger", to franc. Som bevis på at pengene var brukt til formålet, forlangte hun et "barberkyss". "Men du veit, disse pengene gikk til øl, de", sier Oug. "Barberinga ble det så og som så med". Og hvis de gikk til barbereren, gikk de gjerne til en som ble kalt "slakter'n". Han var aldri edru, så når de kom derfra, så de ut som om de hadde vært i slakteriet. Ellers fikk de noen franc av Rosa når de trengte det og betalte det tilbake når de fikk avansnota (forskudd på hyre ved påmønstring). "Da gjorde du opp for deg, samtidig som du spanderte øl på de andre gutta. Så var det å pakke snippesken og dra om bord."
            Mange uteseilere var personligheter, preget av en omflakkende tilværelse. Flere av dem hadde tilnavn. Leif Vetlesen forteller: "... vi hadde en gammel kokk som vi kalte Alaska-kokken. Han var i femti-sekstiårsalderen, hadde seilt ute hele sitt liv og hadde ikke vært hjemme på tredve år. En liten undersetsig kraftkar med en svær ørnenese. Han hadde seilt med mange lands flåter. Grekere, svensker og engelskmenn, og vært på fiske i Alaska i mange år. Derfor navnet Alaska-kokken. Han var litt av en type. I fylla hadde han religiøse anfektelser og snakket bibelsteder, innimellom bannet han. Jeg husker også veldig godt at vi satt på dekket en dag og hadde hatt noen drinker etter New York. Da begynte han å fortelle hvor sprek han hadde vært i sin ungdom, kunne gjøre rundkast og alt mulig. Så sto denne gamle mannen opp på luka og skulle vise at det kunne han fremdeles. Han satset fra luka og gikk rett på hodet, fikk en alvorlig hjernerystelse og måtte mønstre av. Som mange av de gamle uteseilerne hadde han et fantastisk humør, hadde et fond av historier fra hele verden - de var jo kosmopolitter disse menneskene! Drakk som svin, men var flinke sjøfolk og gode kamerater."
            Johan Olsen var hans borgerlige navn. Men han ble aldri kalt annet enn Johan Blingsen. Han hadde et glassøye som kunne tas ut og settes på plass etter behov. Det så alltid ut som om han blingset fordi glassøyet ikke passet skikkelig, men satt på skjeve. Årsaken skulle være at han hadde stjålet det fra en kineser! Johan var femti år og hadde seilt til sjøs som fyrbøter og lemper mesteparten av livet. Det var han meget stolt av. Og så var han kvinnekjær og glad i de sterke. Han var røff mot seg selv, men real og grei mot alle andre.
            Kaare Langballe seilte sammen med Johan Blingsen på tre båter. De var gode venner, og Johan var akkurat som en far for Langballe og passet godt på ham. Johan sto sjelden om bord i en båt mer enn fra en havn til en annen. En gang var de sammen på "LA HABRA" til Wilhelmsen. Men i New Orleans ville Johan i land. "Vi kom ned til båten," forteller Langballe, "da holdt de på å gjøre den klar til å gå fra kai. Losen var om bord og taubåtene lå langs skipssiden. Så skriker skipperen ned: 'Se for helvete til å komme dere om bord!' Styrmannen kastet en tauende over skutesiden, da sier Johan til meg: 'Si til ham at vi ikke er apekatter!' Og jeg ropte: 'Vi er ikke apekatter' Jeg hadde ikke vært i stemmeskiftet ennå, og hørte bare: 'Dra til helvete!' Så var vi ferdige med det."
            Hvorfor begynte folk å "seile ute?"
            Uteseilerne var en frukt av de sosiale forholdene til sjøs i mellomkrigstiden. Datidens hyrekontrakter kunne under uheldige omstendigheter binde en mann til skipet i flere år, enten han likte seg om bord eller ikke. Kontraktsperioden var atten måneder og avmønstring kunne bare skje i nordeuropeisk havn. Men skipene seilte over hele verden, og mange kom bare til Europa med års mellomrom. Derfor rømte mange fra båten og tok noen uker i land mens de ventet på en ny. Vanligst var dette i USA, der det var et stort uteseilermiljø, men det skjedde også mange andre steder i verden.
            Den store arbeidsledigheten i Norge skremte nok også mange fra å vende hjem. Andre årsaker kunne være at de hadde funnet seg en venninne i en eller annen havn. Ikke minst i krigens dager, da mange sjøfolk fant sine livsledsagersker i England og USA og ble ute for godt. Andre grunner til at sjøfolk brøt kontakten med Norge og hjemmet, kunne være sykdom eller redselen for å komme hjem tomhendt eller blakk.
            Endelig hadde mange med rette eller urette opparbeidet stor bitterhet mot det norske samfunnet som etter deres mening hadde behandlet dem dårlig. Bitterheten ble ikke mindre etter fem års krig full av farer, usikkerhet og uinnfridde løfter.

Ka'l med beinet

Hør nå her, sier gubben og tenner seg en røyk
rusler bort og setter kaffekjelen på.
Jeg dro ut i nitten tredve med en
Stimbåt som het "Føik",
Og om det ska jeg fortelle deg litt Nå.

Det var ti'er skal jeg si deg,
det var ganske hårda bud,
det var ingen dans på roser kan du tru.
Vi var kulier på havet og vår skipper han var Gud,
som allmektig styrte alt fra våres bru.

Seksogtredve kroner månten det var dekksgutthyra mi,
en fikk klare seg, bevars, med det som var.
Dertil hadde vi jo kosten også gratis natt'losji,
under bakken der lå ruffen, vår lugar.

Vi var åtte mann i ruffen, den var neigu ikke stor,
og var full av vegglus og kakerlakk.
Møblementet var ei lampe, pluss to krakker og et bord,
og på dørken sto en messing spyttebakk

Men når Fredriksta' og Båsen spelte mandolin og sang,
da var ruffen beste plassen der om bord.
Og dem som seila forut, uten uniform og rang,
det var hederskarer, tro meg på mitt ord.

 

Siden seila jeg på tankbåt og ei stønn i trelastfart.
Mest som matros og som bå'smann sånn i blant.
Hyra den fikk bein å gå på, her blei ikke noe spart,
jeg var nokså vill og gæer'n, det er sant.

Jeg blei kalt for Ka' l med beinet for jeg halta littegrann,
men var stor og kjekk og kraftig som en bjønn.
En gang rødda jeg ei havnesjapp for fir'ogtjue mann,
og fikk fjorten dagers vann og brød som lønn!

I Marseille der fikk jeg losji hos ei dame som het Liss,
hu dreiv vertshus og litt bissniss sånn på si'.
Der var plenty fine jenter, det var sjømanns paradis,
som dem sier på de kanter: C'est la vie!

Under krigen kan du tru jeg gjorde mang en farlig tripp
over dammen, det var jaggu nære på.
For vi seila jo for fedreland, for flagg og Nortraship,
men det glømte dem beleilig etterpå.

Og nå er'e slutt på sjølivet, og Antwerpen og Liss
for han Ka'm med beinet han er gått i land.
Nei, nå er'e bare kinamenner utflagging og NIS,
og vi norske har fått sparken alle mann

For bare stumpene

Arven fra de hvite seil og det svarte kull

Sjømannsuttrykk i norsk dagligtale

Smakebiter fra boken av Jon Winge

Med lik i lasta

            Sjømannsyrket var altså farefullt, skadene var mange. Et dødsfall eller flere var ikke uvanlig under lange passasjer. Å seile med lik i lasta, altså med døde folk om bord, var det samme som å invitere til ulykker, så folk ble begravd til sjøs. Det var jo dessuten praktisk umulig å oppbevare et lik i lang tid, uten kjøling.
            Den våte grav har tatt i mot mang en uheldig sjømann gjennom tidene, og det er fremdeles et aktverdig punktum for et tilmålt liv. I evolusjonsperspektiv er jo egentlig "Av hav er du kommet... " riktigere enn "Av jord... "
            Skipperen forrettet. Mange følte seg åpenbart brydd av situasjonen og sendte liket til bunns med noen obligatoriske bibelord, mens andre avholdt et grundigere ritual. Skipperen sto "nest Gud". Ikke så rent få skippere var dessuten religiøse og sørget for å holde gebet, altså en bønnetime hver søndag. Praie - som betyr å anrope - har samme opprinnelse, bare engelsk. Når sjømannen sier at noe ikke er hans gebet, mener han seg da ikke i stand til å forestå noe som smaker av høytidelighet.
            Ingen hadde noen garanti for at skuta skulle komme velberget i havn. Uvertroen sto sterkt, ja, kanskje sterkere enn Bibelens Gud av og til. Å avseile på en fredag brakte ulykke. Likeledes avskårne blomster, hester, paraplyer, ryggsekker med stiv meis, svarte klær og vesker, plystring, ja til og med kvinner om bord brakte ulykke. Likevel var det ikke uvanlig at skipperen hadde sin familie med. Men det har åpenbart vært unntak for både skipperhustruer og døtre. Andre Sjømannskulturer hadde, og har, sine tabuer.
            Sjøfolk hadde en sterk tro på skjebnen, og det er kanskje ikke så rart, for hvem føler seg ikke liten og ubetydelig når havet spiller opp? Det hersket for eksempel liten tvil om at enkelte skuter var forutbestemt til å forlise. Rottene skulle da han en sjette sans, for det visste når det skulle skje. Mytene forteller i alle fall at rottene forlot skuta før hun la ut på sin siste reis.

En duftende dreiebenk til begjær

Av Yngvar Næss

            En dreiebenk - dyktighet - fantasi og Chanel no. 5. Hva har disse begrepene med hverandre å gjøre? En liten episode fra hvalbåten vil belyse sammenhengen.
            Som de fleste kanskje vet, står det en dreiebenk i den ene containeren som blir benyttet som verksted for hvalbåten på Framnes. Denne dreiebenken kommer fra Esso-raffineriet på Slagentangen, og det var en av våre veteraner, Arne Gulliksen, som i sin tid fikk overta denne til hvalbåten, da Esso skulle gå til innkjøp av en ny og mer moderne benk til deres verksted. Dreiebenken er mer eller mindre i daglig bruk og behovet øker etter hvert som mangelen på reservedeler til hvalbåten viser seg.
            En hendelse fra i vinter med sammenheng til ovennevnte bør nevnes her. Lubrikator (smøreapparat) for smøring av dampsylinder til hovedoljepumpe for drift av kjeler hadde gått i stykker. Maskinsjef Bjørn Kolstad dreiet nødvendige deler.
            Han var i sminkeskapet til sin kone og fant en parfymeflaske (Chanel no. 5) som han fikk en glassmester til å skjære til en passende størrelse, satte det hele sammen og dermed hadde vi en reparert lubrikator (smøreapparat) med dryppseglass og en duft av parfyme!
            Utrolig hva en kan få til med kløkt og fantasi - en dreiebenk og ei parfymeflaske!

PS. Med kjøp av spalteplass til Essologoen over, har Esso bidratt med støtte til hvalbåtens tur til Gøteborg 11. - 13- august.

En skikkelig hvalbåthund

            Denne hundehistorien har jeg fått fra Ragnar Westgård som har åtte sesonger på hvalfangst bak seg. Han husker ikke navnet på hunden, men for letthets skyld gir vi den navnet Jolly. Kanskje noen av leserne kan bidra med dette?
            Dette er fra sesongen 66-67 da hvalbåten "THORARINN" gjorde en stopp i Las Palmas på noen dager. En av mannskapet som var i land en kveld fant en bitteliten hundehvalp av blandingsrasen som han like godt puttet i jakkelommen og tok med om bord! I begynnelsen måtte hvalpen bli matet med vikingmelk med skje, for smokk fantes jo ikke om bord.
            Jolly vokste til etter hvert, og den fikk egen plass ved messebordet ved siden av chiefen, den fikk også sin egen plett. Maten ble kuttet opp i små biter. Jolly spiste alt det chiefen spiste, den kikket på chiefen hele tiden under måltidet, og hvis noen andre prøvde seg med annen mat, blånektet den. Hunden skiftet køyeseng omtrent hver kveld, aldri under dekk, den holdt seg kun på værdekket eller høyere. Den valgte ut en soveplass for natten og satt utenfor lugaren til eieren kom, og alt Jolly forlangte var et teppe over og under seg.
            Jeg hadde nær sagt at dette dyret utviklet seg nærmest som et menneske, men det stemmer nok ikke helt, for den var aldri syk, aldri sur eller gretten og bjeffet gjorde den bare noen få ganger. Da Jolly var hvalp ville ikke stuerten ha den i byssa, og det husket hunden så godt, at i byssa ble den aldri observert, den satt kun på utsiden av byssedøra.
            Når det smalt fra hvalkanonen under måltidene, måtte chiefen springe av gårde i full fart til hvalspellet for å bremse hvalen eller hive inn hvis det ble bom. Når chiefen sprang av gårde, fulgte

Skytteren Per Stokke koser med "Jolly". Eller omvendt...

Jolly etter, eller ofte før chiefen, som en kule til hvalspellet. Under dårlig vær måtte døra ut til dekket lukkes, og chiefen måtte ta veien til hvalspellet på dekket over. Når hunden kom til stengt dør og måtte ta samme veien til spellet som chiefen , ja, da var den skikkelig sint.
            For å merke hvalen ble det skåret ut en remse i spekket i spolen, ofte datt remsa i dekket, og da var Jolly der som et lyn for å få seg en godbit.
            Jolly fikk også etter hvert smaken på det gode liv, og Martini ble favorittdrinken. Ofte når festen var over, ble den observert på skjeve ben i karridoren og den støttet seg på skottene på vei til sin utvalgte lugarplass.
            Fangstsesongen tok slutt, hjemreisen tok til og hunden var fremdeles om bord. Avlivning vil jeg anta ikke var diskusjonsemne. Men skulle loven følges

måtte Jolly tre måneder i karantene, det kostet penger og det måtte unngås. I den engelske kanal ble det bestemt at maskinassistent Odd Numme skulle bli den fremtidige eier, og han hadde en plan! Han prøvde først med en halv sovetablett for å se hvor lenge hunden kunne være i drømmenes verden på det. Det virket fint, og en halv time før ankomst Sandefjord ble den gitt en halv sovetablett. Bikkja la seg til ro i twistkassa i maskinrommet og sovnet som en stein. Kona til hundeeieren fikk beskjed over telefonen om å ta med seg hundelenke. Etter at tolleren var ferdig med sin runde, puttet maskinassistent Odd Numme hunden under kjeledressen, gikk bort til konebilen og la den sovende hunden i baksetet. Etter hvert våknet Jolly og ble nærmest i ekstase over å oppleve alt det nye rundt seg, og sprang i hopp av glede bort til Odd Numme som hadde påtatt seg eierskapet, og tolleren som sto i nærheten utbrøt: "Er det ikke rart hvor god hukommelse disse hundene har! ".
            Hunden kam aldri på hvalfangst mer, men levde et godt liv i Sandefjord til sine dagers ende.
            Og vi håper jo at Tollvesenet tilgir besetningen på HB "THORARINN" den smule ulovlighet de begikk ved å ta hunden direkte hjem til Sandefjord!

HB THORARINN etter sine stormaktsdager. Bilde via lardex.net og "Thor-Glimt"

Hvalhai - den vennlige kjempen

Kilde: WWFs naturfakta

            Hvalhaien er verdens største fisk, og kalles også den vennlige kjempen. Til trass for at den er en hai er den nemlig helt harmløs og spiser kun bittesmå plankton og småfisk.

Utseende
            Hvalhaien kan veie inntil 11 tonn og bli nærmere 18 meter lang, men er sjelden over 12 meter Fargen er lys gråblå med de karakteristiske hvite flekkene, enten som smale striper og/eller rekker med hvite prikker Hodet er flatt og munnen fyller hele bredden av det flate hodet.

Habitat og utbredelse
            Hvalhaien finnes i tropiske og subtropiske farvann i det Atlantiske hav, Stillehavet og det Indiske hav Den finnes i hele 124 land men man regner den som mest vanlig i et belte rundt ekvator mellom 30 grader nord og 35 grader sør. Hvalhaien er konstant på farten over store områder, og den følger gjerne etter svermer av plankton/ algeoppblomstringer. Den foretrekker områder hvor overflatetemperaturen er på rundt 21 - 25 grader og en salinitet på 34-34,5 ppt. Dette er trolig fordi det sammenfaller med optimale forhold for plankton (produksjon) som haiene lever av

Alle illustrasjoner: WWF

Kost
            Hvalhaien har spesialisert seg på å filtrere plankton, små krepsdyr, fiskelarver og andre næringsrike dyr fra "planktonsuppa". Den har også tusenvis av veldig småtenner som brukes til å fange mindre fisk som sardiner, og selv større fisk som makrell og blekksprut, men dette er mindre vanlig. Den observeres gjerne i overflaten mens den rugger det enorme hodet fra sie til side med alle gjellene vid åpne for å fange mest mulig plankton.

Reproduksjon og levetid
Hvalhaien føder levende unger, og de er kun 50 cm når de blir født. Den er trolig den mest fruktbare av haiene som føder levende unger, og gravide hunner er rapportert å ha flere hundre unger samtidig.
            Det er begrenset med informasjon om haiens levetid, men ettersom haiene blir kjønnsmodne rundt 30 år, antar man at de kan være en av de lengstlevende fiskene i verden med en levetid på over 100 år

 

Trusler og tiltak
            Dessverre er hvalhaien i dag truet av fiske, både fordi noen land fortsatt fisker hvalhai, og fordi den setter seg fast og dør i fiskegarn og fanges som bifangst. Hvalhaien er sjelden og er naturlig i lavt antall (lav bestandtetthet), den reproduserer sakte, og er dermed veldig sårbar for overfiske.
            Hvalhaien fiskes i store deler av sitt leveområde. Taiwan er den største konsumenten av hvalhai-kjøtt, men andre land som India, Pakistan, Kina, Filippinene, Malaysia, Indonesia, Thailand og Burma fanger også hvalhai.
            Fisken er svært ettertraktet fordi den er så stor og har et hvitt, mildt kjøtt og er dessverre enkel å fange. Fangstmetodene kan være særdeles brutale. Fiskere borer ofte bolter gjennom kjeven til haien og trekker den i land før den avlives, en prosess som kan ta timevis.
            WWF jobber aktivt i flere land for å stanse fangsten av hvalhai. Hittil har man lyktes med å få hvalhai inn på CITEs liste over truede arter.
            Hvalhai er svært populær hos dykkere og det regnes for å være noe av det mest spektakulære man kan oppleve under vann når denne kjempen svømmer elegant og lydløst gjennom vannet.

            Japanske fiskere kaller hvalhaien Ebisuzame og betrakter den som et symbol på lykke. De forsøker derfor alltid å unngå å drepe den.








En dykker sammen med hvalhai sett nedenfra.

 

Alt du vil vite om hvalen (cetacea)...

Kilde: Aschehougs Konversasjonsleksikon.

            Vandringene får man greie på ved å studere fangstatistikken fra forskjellige farvann, men også ved å merke hvalen. Det skjer ved at en nummerert pil av rustfritt stål skytes inn i hvalens ryggmuskulatur, hvor den ligger til hvalen blir fanget igjen og pilen funnet. Til 1970 er det i alt merket 16000 hval i Sørishavet og i nordlige Stillehavet. Mange er funnet igjen, enkelte mer enn 30 år etter at de ble skutt ut.
            De fleste hvaler blir fanget igjen nær merkestedet, men noen er tatt i varme farvann, særlig mange knøl ved Madagaskar og Australia.
            Resultatene viser at man har å gjøre med atskilte stammer som ikke blander seg nevneverdig:
            Ordenen Cetacea deles inn i to underordener, Mystacoceti; Bardehvaler, med 10 arter, fordelt på fem slekter i tre familier, og Odontoceti, tannhvaler, med ca. 70 arter fordelt på 30 slekter i fire familier. Noen arter av tannhvalen hører hjemme i ferskvann i elver og innsjøer i varme land, ellers lever alle arter i havet. Innenfor en og samme art er individer fra nordlige hav litt mindre enn de fra sydlige hav. Fra norske og tilgrensende farvann kjenner vi 19 arter, 7 bardehvaler og 12 tannhvaler. Mange av dem har eller har hatt økonomisk betydning, de viktigste er Bardehval; familie: Balaenidae, (slettbaker), retthval En art av slekten Balaena: Grønlandshval, B. mysticetus, blir opptil 20 m lang, derav hodet ca. 1/3 Arktisk art, tidligere alm. ved Spitsbergen og Grønland, nesten utryddet i disse områdene pga rovfangst i 1600-årene, nå finnes flest nord for Alaska. Nordkaper, Balaena glacialis, blir opptil 15 meter.
            I tempererte hav over hele jorden, er bestanden sterkt desimert ved fangst. Begge arter var sterkt etterstrebet pga bardenes store verdi, de er nå totalfredet (1974). Familien Balaenopteridae, finnhval, slekten Balaenoptera med 5 arter, slekten Megaptera med én:

            Blåhval, B. musculus, jordens største dyr i nåtid og fortid, opptil 30 meter lang og 150 tonn tung. Blåsvart rygg med lysere, litt droplete sider og buk. Bardene nesten svarte med stive hår. Ryggfinnen påfallende liten og langt bak. Drektig i 10-11 måneder, ungen 7 meter ved fødsel, og er 16 meter når den slutter å patte etter 7 mnd. Blåhvalen er kjønnsmoden etter 5-6 år, og er da 23 m. Parer seg mest om vinteren. En unge med 2-3 års mellomrom. Blåhvalen var inntil 1939 den viktigste art for fangsten, gir 120 fat (20 tonn) olje som gjennomsnitt. Den er redusert i antall (og var nesten utryddet, red. anm.) først i nordlige farvann, noe senere i Sørishavet. Blåhvalen er for tiden (1974) totalfredet i de fleste havområder, i N-Atlanteren og i nordlige Stillehavet siden 1964.
            Finnhval, B. physalus, 25 m, gråsvart til lysegrå, hvit buk. Høyre underkjeve hvit, venstre mørk. Bardene grålige med lyse stive hår, de forreste på høyre side hvite. Livshistorie er som blåhvalens. Nyfødt unge er 6 m, 12 m når den slutter å patte etter 6 mnd., kjønnsmoden når den er 20 m og 4-5 år. En unge hvert annet år var fra 1948 til 64 den viktigste art for fangsten i de fleste farvann, totalfangst i alle hav ca. 30000 1 1955, ca 5057 i 1969-70. Gir ca. 60 fat olje.

... og litt om hvordan du kan spise den

Hval - en smak av havet, sakset fra reklameutvalget for småkvalkjøtt.

Grov burger a la Lindstrøm (4 personer)

600 g hvalkjøtt
2 kokte poteter i terninger
1 ts salt
1/2 ts pepper
1-2 dl vann
3 ss hakkede sylteagurker
3 ss hakkede sylterødbeter
2 ss kapers

Slik gjør du:
            Skjær hvalkjøttet i tynne skiver, mens kjøttet ennå er halvfrossent. Ha det sammen med salt, pepper og kokt potet i en foodprocessor og kjør raskt noen sekunder til en jevn masse. Spe med vann og tilsett de øvrige ingrediensene. Lag store kaker som stekes på panne med smør. Server med pasta, sylteagurk og rødbeter. Sjy fra pannen brukes som saus. Bon apetite!





 

www.hvalbiff.no

er Reklameutvalget for småkvalkjøtt sitt nettsted. Reklameutvalget driver informasjonsarbeid og støtter reklame og andre salgsfremmende tiltak knyttet til norske hvalprodukter.

Sjømannskirken

            Stiftet i Bergen i 1964, og det Den norske Kirkes offisielle virksomhet i utlandet. Hovedkontoret er fortsatt i Bergen.
            Sjømannskirkene er spredd over hele kloden. I tillegg er det skandinaviske kirker med norsk betjening på Kypros og i Rio de Janeiro. Tyrkia, Tenerife og en rekke andre områder med norsk bosetting betjenes av ambulerende prester.
            Driver også prestetjeneste blant norske studenter i utlandet og på oljeinstallasjonene i Nordsjøen.
            1143 år har Sjømannskirken fulgt norske sjøfolk når de har besøkt havner verden over. Men nå er det langt mellom sjøfolk i sjømannskirkene. Nå er det mest fastboende nordmenn i utlandet og turister som banker på dørene for å bli møtt av et lite stykke Norge i fremmed land. Årlig har de norske sjømannskirkene 700 000 innom.
            Det som tidligere het "Den norske

sjømannsmisjon, Norsk kirke i utlandet" har skiftet navn til det kortere og mer tidsriktige "Sjømannskirken".Men tilbudet er det samme: Et skikkelig velkommen hjemom - enten man vil ha kaffe og vafler med syltetøy, informasjon om hva man kan oppleve som turist i storbyen, gudstjeneste, lese

lokalavisen fra hjemstedet i Norge, eller bare slå av en prat. Ved enkelte kirker kan man også få billig overnatting. Sjømannskirken har en omfattende tjeneste med omreisende norske prester, og egne studentprester for unge som tar utdanning i utlandet

Ulykke og død
            Kirken har også inngått en avtale med Europeiske Reiseforsikring om å være i beredskap 24 timer i døgnet dersom norske turister i utlandet blir ranet, blir syke eller utsettes for ulykker. Sjømannskirken har også opprettet døgnbemannet beredskapstelefon som man kan ringe til fra alle kanter av verden.
Tlf.nr. er: (+47) 951 19 181.

            Organisasjonens generalsekretær Kjell Bertel Nyland sier de er forberedt på det meste og har solid erfaring med å bistår når ulykken rammer. Han viser blant annet til tsunamien i Asia 2. juledag 2004. Da kjempebølgen slo innover turistområdene i Thailand, tok det bare timer før de første norske sjømannsprestene var på plass.

Kunnskap og erfaring
            Men heldigvis er det ikke sykdom, død og katastrofer som preger sjømannskirkens møte med reisende nordmenn. Ifølge Nyland kommer stadig flere turister innom sjømannskirkene.

1 av 10 vies i sjømannskirkene
            Stadig flere forelskede par velger å kombinere feriereisen med å inngå ekteskap eller få kirkelig velsignelse etter å ha giftet seg borgerlig. Dette merkes både ved sjømannskirker og norske ambassader i utlandet.

På nett: www.sjomannskirken.no

Denne artikkelen, i forkortet utgave, er skrevet av Rune Valderhaug, Bergens Tidende

Vestfold under fjerne himmelstrøk

            Vestfoldingen er vidsynt, selv om han hører hjemme i landets minste landfylke. For ikke så mange årene side hadde vel flesteparten av den mannlige delen vært til sjøs eller på hvalfangst som hans far og bestefar, mange hadde sjøen som yrke, noen ute kanskje en tur eller to, men "seilt" en eller annen gang, det hadde de fleste.
            Sjøfarten i fylket har tradisjoner langt bakover i historien. Der går det en rett linje fra Bjørn Farmann til Wilh. Wilhelmsen og Anders Jahre. Her kommer et lite eksempel på vidsyntheten:

En tro tjener
            På alle hvalkokerier var det ansatt en mann som gikk under navnet "Piggbåsen". Han hadde ansvaret for å oppbevare og utlevere slike ting som skrubber, malerkoster, vannpøser o.s.v.
            Piggbåsen på et av kokeriene var en mann som ivaretok rederiets interesser i en grad som grenser til det utrolige. Den som skulle ha en ny malekost måtte alltid medbringe den gamle, og som regel fik han høre at den gamle kunne brukes meget lenger.
            Dersom man til slutt måtte ha en ny, var piggbåsen nesten på gråten.
            Under krigen ble kokeriet senket av tyskerne, og mens de tok alt de hadde bruk for og og fraktet om bord i krigsskipet, fikk mannskapet ordre om å gå om bord i livbåtene.
            Da livbåten som "piggen" var om bord i kam på vannet, oppdaget man at livbåten var lekk, men folkene hadde ingenting å øse med. Piggen sa til en av de andre: "Du Olaf, stikk om bord og hent en pøs, men ta en av de gamle, brukte!"

STYRET I HVALFANGERKLUBBEN 2007

Formann Rolf Enge
Nestformann Henning Johansen
Sekretær Kristoffer Eckhoff
Kasserer Walter Olsen jr.
Styremedlem Helge Evensen
Styremedlem Gunnar Kristiansen
Varamedlem Olaf Johansen
Varamedlem Kåre Pedersen
Revisor Arne Haugen

33463905
33466537
33467053
33477836
33472059
33476660
33070637
33478085
33429455

VALGKOMITE

Jens Christensen
Oddvar S. Andersen
John Abrahamsen

33465997
33477719
33474901/ 95240109

ARRANGEMENTSKOMITE

Henning Johansen
Rolf Enge
Kristoffer Eckhoff

33466537
33463905
33467053/91676469

Hvalbåten "Southem Actor"

33468707/91327226

REDAKTØR:

KRISTOFFER ECKHOFF

Mobil: 916 76 469

E-post: kristobal@sfjbb.net