|
|
|
00119400120001
Type:
Frukt/kjøleskip
Flagg:
NOR
Reg.havn: Sandefjord
Bygget:
Burmeister&Wains Maskin og Skibsbyggeri,
Copenhagen, Denmark
Byggeår:
1936/10m
Eier:
Skibs-A/S Rose (A.Jahre), Sandefjord
Klasse:
1A1
Tonnasje:
2.600 tdw, 3.015 gt, 1.756 net.
Kjølerom på 150.000 cub.ft, 4 luker á 20’3”x16’
Dimensjoner:
Navigasjonsutstyr:
Kommunikasjon:
Kallesignal:
LJGE
Fremdrift:
1 stk Burmeister&Wain 2-takt/enkeltvirkende. 9 cyl. diam/slag:
500/900mm
3200 bhk
Fart/forbr.:
16 knop
Hjelpemaskineri:
Total el.kraft:
Bemanning:
38 pers
Historikk:
1936 Bygget som MS GUIBA ved Burmeister & Wains Maskin og
Skibsbyggeri, København. Levert eierne i oktober Tidligere navn
Giuba
inntil 1938.
1940 Solgt til Skibs-A/S
Rose (A.Jahre), Sandefjord og omdøpt MS
JAMAICA
1943 Torpedert av
U-221 i mars 1943 på vei fra Liverpool til New York i
ballast under kaptein Arnfinn Bergans ledelse. Kapteinen og en
del andre
omkom under forliset. Kaptein Arnfinn Bergan fikk senere en hvalbåt
oppkalt etter seg.
Sist oppdatert: 2/12-2005 (RI)
Avisutklipp fra JAHRE-NYTT
Hva
hendte da Jamaica ble torpedert?
Det
høyt lovpriste 2-binds verk om Nortraships flåte, som gir en
fremstilling av den
norske handelsflåtes innsats under den 2. verdenskrig, har møtt sterk
kritikk blant sjøfolk og
krigsseilere. Bl. a. har det vært hevdet at det store, kostbare verk er
blitt en tragedie og ikke en
honnør for krigsseilerne. Slik leste vi iallfall i den store
Sørlandsavisen Fedrelandsvennen ifjor
sommer.
Når
vi gjerne vil omtale denne kritikk her i vår avis, er det ikke minst
fordi torpederingen
av Anders Jahres MS JAMAICA har fått en fremstilling som lite stemmer
med det sjøfolk selv
har fortalt.
I et jubileumsår kan det også ,være verdt å minnes de
begivenheter i rederiets historie som må
betegnes som tragedier; derfor har vi i dette nr. av vår avis omtalt
den sørgelige som skjedde i 1952,
da et fly med 25 Kosmos-hvalfangere styrtet i Telemark, og åtte av fem
mistet livet, sammen med tre
av flyets besetning. Også en annen tragedie vil vi gjerne minnes,
nemlig torpederingen av Jahres
2600 tonns skip MS JAMAICA ,
i mars 1943.
MS JAMAICA var en hurtiggående kjølebåt, bare 2.600 tonn, bygd
1937, og allerede i 1941
ødelagt av en magnetisk mine i Bristolkanalen, uten å synke. Den ble
reparert, og med sine 17 mil
måtte den bli en ekstra verdifull båt i den farlige
Atlanterhavsfarten. Hurtigheten gjorde også at den
fikk gå alene, ikke i konvoy. Etter 18 turer over havet møtte den sin
skjebne i mars 1943.
Torpederingen var på denne tid mange, og tapene bekymringsfulle.
Etter avgang fra Liverpool fikk skipet to døgns reise ut i havet
en torpedo fra en tysk ubåt. Det
var en fulltreffer midtskips, og i løpet av et par minutter var skipet
gått ned. 21 mann fulgte med,
deriblant kapteinen, Arnfinn
Bergan, fra Sandefjord. 17 overlevende ble liggende og bakse i
sjøen.
En av de overlevende, matros Eilif Henriksen, ga i JAHRE
NYTT nr. 3 1973 en skildring av
forløpet. La oss da først og fremst nevne at Eilif Henriksen under det
dramatiske hendelsesforløp
viste en sinnsro og en evne til å organisere redningsarbeidet som det
står ry om.
Etter 22 døgn i livbåt nådde de overlevende endelig inn til
Hebriderne. Vi skal her ikke gå inn
på detaljer i det som skjedde, men bare nevne at Henriksen ble tildelt
St. Olavsmedaljen for sin
innsats, han reddet 17 av sine skipskamerater. For øvrig vil vi henvise
til vår beretning i det nevnte nr.
av JAHRE NYTT.
La oss da i korthet fortelle hva som skjedde under selve
torpederingen, slik det er skildret av de
overlevende :
17 mann lå og bakset i sjøen etter at båten var gått ned. En
livbåt og en flåte fløt opp, dessuten
motorbåten, som kom opp med bunnen i været. Ubåten kretset omkring,
tok deretter en mann, 3.
maskinisten, ombord, forhørte ham, hvoretter han rett og slett ble hivd
ut i sjøen igjen. Ubåtsjefen var
en ganske ung kar, hard og brutal, sikkert etter Hitlers beste merke.
Etter denne episoden satte
ubåten full fart mot den lille livbåten og de tre som hadde karret seg
opp i den, måtte hive seg ut i
vannet igjen. Matros Henriksen, nordlendingen, skiller seg straks ut som
den rette befalshavende, og
med sine kunnskaper om småbåter får han overbevist sine kamerater om
at de ikke må prøve å få
motorbåten på rett kjøl før ubåten er forsvunnet. Etter seks timer
får de den på rett kjøl og kommer
seg opp i den.
Under den rettslige sjøforklaring blir det dokumentert at
ubåten - identifisert som U 221 - rente
livbåten i senk, under forhold som tydet på at det var gjort med
forsett. Videre at tapet av menneskeliv
ble så stort, fordi ubåten ikke tok menneskelige hensyn, men kvestet
og drepte norske sjøfolk som
kavet for livet i sjøen.
Hva skriver så forfatteren av Nortrashipboken? Jo, at
ubåtsjefen hadde besværligheter med
manøvreringen, og at kollisjonen med livbåten var et uhell.
La oss da for fullstendighetens skyld ta med noen ord fra en
artikkel i Sjøfartstidende 25. juni
1977. Der skriver sjøkaptein Arne Hartmark at han kan være enig i at
forargede krigsseilere kritiserer
Nortrashipbokens forfatter fordi han på et altfor tynt
grunnlagsmateriale så å si frikjenner den tyske
ubåtsjefen. På den annen side kan det vel hevdes at de overlevende
ikke var psykisk skikket etter
slike grufulle opplevelser til å gi et sannferdig referat av det som
skjedde.
Det er ikke vår oppgave med denne artikkelen å felle noen
kategorisk dom over den ene eller
den annen. Men hendelsen kan være verdt å minnes.
|