BEINSKJæRA

Min far (Arnt Wegger) hadde siden hans tidlige guttedager likt å gå i land på Beinskjær. Etter hvert som vi barna vokste opp, var alltid Beinskjær ønskemålet for far, mens vi nok heller ville til en strand. Husvika var vårt favorittsted.

I 1936 fikk han en anledning til å kjøpe øyene av A. C. Olsen. A. C. Olsen hadde også Sørbyøya, Salten og hadde tidligere gitt bort hele halvøyen med Sandvika, Husvika og Håkavika til Tjølling Kommune, under bl.a. den forutsetning at dette ble reservert for ”båtfolket”.

Prisen for Beinskjærene var kr. 400, - . Høyesterettsadv. Paulus Irgens Odberg formidlet salget, og somlet med det formelle, slik at på skjøtet er salget datert til oktober 1938.

Familien hadde mange hyggelige turer til Beinskjær, men etter hvert ble mor stadig mer plaget av gikt. Når været ikke var det beste, trivdes ikke mor der lenger. Det var for utsatt for vær og vind.

Det ble snakket om å sette opp en liten hytte der, men far var ikke begeistret for tanken. Han mente at uansett hva som ble satt opp så ville det bli vasket på sjøen ved den første av vinterstormene.

Årene gikk og problemet vokste:
Etter krigen når hvalfangstflåten skulle bygges opp igjen, var det mangel på meget og mange restriksjoner. Det var bl.a. svært vanskelig å få byggetillatelse på nye skip.
Noen lyse hoder fant ut at ved å kjøpe britiske korvetter, som det da ikke lenger var behov for, så kunne disse bygges om til hvalbåter. Og så ble gjort.

Korvett ”LOBELIA”, bygget 1941 ved Alex. Hall & Co., Aberdeen, med dampmaskin bygget på samme sted, ble i 1948 innkjøpt av Thor Dahl A/S. Den ble samme år bygget om til hvalbåt ved A/S Framnæs mek. Værksted, med bl.a. nytt dekkshus.

På det tidspunkt var FMV kanskje det eneste skipsbyggeri som kunne sveise sjøvannsbestandig aluminium. De leverte styrehus av aluminium til bl. a. Uddevallavarvet og Kockums i Malmø, som var blant de største og mest effektive verksteder.

Den ombygde korvett fikk navnet H/B Thorgeir.
I 1954 var dampmaskinen blitt avlegs, og H/B Thorgeir fikk innstallert ny dieselmoter på FMV. Det innebar bl. a. at midskipshuset med maskincasing også ble skiftet ut.

Midskipshuset var jo da bare 6 år gammelt og i god stand, så vår verksmester Hans Lingelem syntes det var i for god stand til å sende til skrap.
Han foreslo for far at det kunne bli en perfekt hytte på Beinskjær, men far ville ikke høre snakk om det. Dekkshuset ble så plassert oppe på fjellet innenfor verkstedområdet.

I oktober 1956 kom jeg tilbake til FMV etter å ha vært ute noen år. Lingelem og jeg stakk våre hoder sammen for å finne en mulighet til få dette dekkshuset plassert på Beinskjær.
Vi mente begge at det ville løse problemet med mor, og dessuten gjøre det hele til et triveligere sted å være.

Jeg tegnet en innredning og plassering av hytten som jeg mente var bra, og viste dette til far i håp om at han skulle falle for prosjektet. Det gjorde han aldeles ikke!
Men etter hvert gikk han med på at vi kunne sette dekkshuset ut der uten noen innredning, så fikk de i alle fald et sted å ta inn når været ikke var så godt.

Lingelem og jeg var enige om at det gikk ikke, men hvis vi kunne gjøre grunnmuren ferdig på forhånd, og likeså møbler og utstyr, så var spørsmålet om vi kunne klare å få lurt innredning og utstyr inn i hytta uten at far greide å stoppe oss. Det var ikke lett for hver mandag morgen hadde han sin faste runde i verkstedet, og da så han det meste.

Lingelem og jeg ble enige om at vi, med god planlegging, burde kunne greie å gjøre hytta ferdig på en uke. Og på en uke sto hytta fullt ferdig med alt av møbler og utstyr på plass.
Til og med gardiner var ferdig opphengt.

Så kom far og fikk se det hele, og det ble skikkelig huskestue. Jeg måtte selvfølgelig ta skylden, og den fikk jeg.
Men gjort var gjort og så ble hytta tatt i luggen av vår flytekran ”Ole”, og plassert på Beinskjær.

Den 16 mai 1957 kl. 09 45 forlot kranen verkstedet og kl. 11 30 var kranen tilbake på verkstedet etter å ha plassert hytta på riktig plass.

Avløpsrøret for vannklosettet ble koblet til, likeså saltvannsledningen, med nikkepumpe på kjøkkenet, regnvannsledningen fra taket til feskvannstanken under taket i WC og øvrige montasjejobber. Regnvannet, som vi samlet på taket,  viste seg dessverre å bli så forurenset av måkelort at det måtte vi oppgi forholdsvis tidlig.

Vi fikk nok en overraskelse fra avløpsrøret til WC, som var laget så langt at det stakk et stykke ned i vannet. Når sjøen begynte å vokse, så virket det som en pumpe i avløpsrøret, og det frembrakte en ulende lyd, samtidig som vannet sprutet rundt på WC. Det ble kurert ved å lage et passende hull i røret godt over vannspeilet så luften kunne slippe ut og inn den veien.

Far hadde satt som en absolutt betingelse for at hytta skulle bli stående, at det ble festet to solide stag i sydenden av hytta, så den ikke skulle blåse på sjøen under vinteren. Jeg protesterte i det lengste, fordi jeg mente at med hyttas vekt,  på noe over 15 tonn,  ville ikke sjøen kunne rikke på hytta. Jeg måtte gi tapt og sette opp stagene. Den 25 oktober 1957 kom et av de værste uvær i manns minne. Folk på land fortalte at sjøen slo over hele hytta. Da vi kom ut neste vår kunne vi se at hele hytta hadde flyttet seg ca. 1 cm. nordover. Hadde ikke stagene vært der, kunne den ha gått på sjøen!

Til vanlig hadde vi pleid å fortøye båten ved badeplassen på vestsiden. Denne plassen var imidlertid ikke særlig god, spesielt ikke i dårlig vær.

På en liten knatte rett syd for badeplassen satte vi opp en ca. 10 - 12m. lang H – bjelke, som sto vinkelrett ut fra land. Den ble forsynt med et par septere og håndrekke av solid tau. Det ga noe bedre fortyningsmuligheter enn tidligere. Det hendte at det blåse opp ganske fort og kraftig et par ganger, og det var en del dramatikk for å komme i båten og vekk før det ble for sent. Ved et tilfelle knuste bommen de tre forreste glasvinduene på motorbåten, men uten større skade på mennesker.

Vi så oss derfor om etter bedre havnemuligheter. På den tiden, i 1960, ble det foretatt en del større fjellspengningsarbeider på verkstedet og det var problemer med å bli kvitt de bortsprengte stenmassene. Det slo meg da at vi kunne dumpe steinmassene ved Beinskjær og prøve å lage en havn der. Det ble gjort. Det ble fylt opp til passende høyde, men i løpet av vinteren tok vær, vind og is toppen av moloen. Det ble fylt på med større og tyngre masser. Vinteren 1961 – 62 tok igjen en del av moloen. Det ble så fylt på med enda tyngre masser og støpt en armert såle på toppen for å binde det hele sammen. Det har stått noenlunde bra. Det har kun vært nødvendig med mindre reparasjoner senere.

Far forsøkte også å lage en liten gressplen av den vesle dammen rett nord for badeplassen. Han kjørte ut tonnevis med jord, som ham fylte i dammen. Han hadde alltid med et par 20 liters spann med jord når han dro ut hit med motorbåten. De første årene ble alt feid på sjøen hver vinter, men ved å legge opp en steinmur i nordøstre ende, ble det etter hvert litt plen.

Etter hvert trivdes både mor og far med hytta, og hadde mange koselige stunder der. I 1972 døde far, og jeg overtok hytta.

Før det kom stake på båen sydvest for hytta, pleide vi å vinke når noen hadde kurs for båen. De fleste bare vinket igjen, og gikk rett på båen.
En vi vinket til la om kursen, og gikk rett på båen. Til slutt ga vi opp å vinke.

Når våre barn vokste opp og fikk sine egne barn og til dels sine egne strender, ble jeg stort sett sittende med vedlikeholdet, og da vi bestemte oss for å flytte til et mindre hus, bestemte vi oss også for å selge hytta.

I juni 1990 ble hytta solgt til Ranveig og Olav Lomsdalen fra Eidsvoll for kr. 500 000, -

Sandefjord 6/7 – 2000 Kristoffer Wegger

Holmen ble i 2020 igjen solgt for ca 5 mill kroner