Utsikten fra Mokollen er imponerende. Fra den søndre toppen er det vid og fri utsikt over byen og fjorden i sør, helt til Ferder fyr, mot Tøns­bergfjorden, Skage­rak, Østfold og svenske-kysten, og i vest i retning Larvik og Skien. Fra den nordre toppen ser en ut over Mo og Mosserød, til raet og fjellene lenger inne. Beliggenhet og utsikt gjore det naturlig å bygge for­svarsverker her, både før unionsfeiden fram mot 1905 og under andre verdenskrig.

Etter Napoleons nederlag, måtte Danmark i 1814 avgi Norge, og landet kom i union med Sverige. Unionen fungerte bra i mange år, men mot slutten av 1800-tallet økte uenigheten mellom Stortinget, og den svenske kongen og regje­ringen. På 1890-tallet var situasjonen blitt så spent at mange fryktet krig. Samtidig vokste ønsket om et fritt og selvstendig Norge. Stor­tinget vedtok å modernisere og bygge festningsverker langs grensen og nye, moderne krigs­skip ble kjøpt inn. I 1902 ble det også vedtatt å opprette 5 kompanier, hvorav ett i Vest­fold. Det skulle også bygges to festningsanlegg på Vestfold-kysten; det ene på Mokollen, det andre på Sundåsen i Stokke. På Mokollen ble det anlagt vei til toppen, og det ble etablert forsvars­anlegg med plass til 20 kanoner; 13 mot sør og vest, og 7 mot nord. I 1905 var mannskaper og 80 hester innkvartert på gårder på Mosserød, med vaktene nærmest, i «Bokkeli» (nå Midtås­veien 14). Norge fikk sin selvstendighet uten krig med svenskene, men restene av forsvars­anleggene finnes her fortsatt. 

Tyskerne så også Mokollens strategiske beliggenhet. Under andre verdenskrig utbedret de veien opp til toppen, og anla fest­ningsverker over hele fjellet, med utsiktsposter, kanon­stillinger, bunkere og store fjellhaller. I tillegg startet de arbeidet for å anlegge en sammen­­heng­ende forsvarslinje fra Goksjø, opp til Hunstokk, ned over Mosserød og opp til Moveien. På Mokollen ble det etablert luftvern, både på og rundt fjellet lå bunkere og maskin­gevær­stillinger, og inne i fjellet ble det anlagt store anlegg i flere etasjer, knyttet sammen med et nett­verk av tuneller, ganger og trapper. Her var det ammunisjonslager, oppholds- og sam­lings­rom, «sykehus» o.a. anlegg. De fleste sandefjordinger har nok sett inngangen til to av hallene, en del har også vært inne. Inngangen til det ene anlegget ligger ved veien opp til den søndre toppen. Her ble det sprengt ut 2 haller; den største gikk nord-syd og var 26 meter lang. I samme område, på begge sider av veien ligger også rester av flere bunkere. Inngangen til det andre anlegget ligger lenger nede, i enden av en stikkvei opp fra veien til skipsreder Jørgen Jahres villa Lille Mokollen. Denne hallen skal ha vært ment som feltlasa­rett for tyske soldater. I enden av anlegget gikk en trapp opp til en utgang lenger opp mot toppen. Det var imidler­tid flere anlegg. To av disse lå på vestsiden av fjellet. Det ene var en hall, som også skal ha vært ment som hospital, det andre en bunker med både hovedinngang og nødutgang. Inngangen til den første ligger bak et hus i Orions vei, inngangen til den andre bak et hus i Neptuns vei, men begge er nå stengt. Etter krigen ble en del av fjellanleggene rustet opp og brukt som lager for forsvaret og heime­vernet. Ett av anleggene skulle i en periode også tjene som kommando­sentral for politiet; et annet (med inngang fra nåværende Nedre Movei) funger­te i flere år som kommando­sentral ved beredskapsøvelser o.l. 

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind 2, 1980; Møller, Vilhelm: Mokollen Festning, Kultur­minner, Sandar Historielag, 1982; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2008; Slektsdata.no -  https://www.slektsdata.no/Mokollen.htm og http://slektsdata.no/Tankgrav.htm