Sandarveien går fra Dølebakken i øst, langs jernbanelinja, til Moveien i vest. I øst starter veien ved Sandefjord Tingsrett (Byfogden) i Sandarveien 1, i vest ender den ved fjellknausen «Sukkertoppen» ved jernbaneovergangen «Bommene».

Første verdenskrig la grunnlaget for «enorme» fortjenester, særlig i skipsfart. I mellom­krigsårene vokste hvalfangsten og rik­dommen økte, ikke bare for redere; hvalskyttere og bestyrere kunne også gjøre «svært gode» penger. Oppgangen i hvalfangst og skipsfart trakk med seg industrien, som også kunne tjene svært godt. Dermed økte gjennomsnittsinn­tekten i kommunen kraftig og ble den høyeste i landet. Det var imidlertid et mindretall som dro gjennomsnittet opp. Arbeidere, funksjonærer og «små» næringsdrivende fikk liten eller ingen del i rikdommen. Dermed økte økonomiske og sosiale forskjeller. Dette ble tydeliggjort ikke minst i form av nye, store og elegante villa-eiendommer for rikfolk og «godt bemidlede» rundt byen.

Staten eide Sandar Prestegård, som opprinnelig omfattet ikke bare områdene der Sandefjord sentrum nå ligger, men også en del av Nedre Lunden, Mølleråsen, Døle­bakken og Mattis­berget, Sandarveien, og Åsen, helt opp til skogen på østsiden av Mo­kollen, som ble kalt Preste­skogen. Senere ble prestegården kraftig redusert, av flere grunner. I 1887 ble hele Åsly solgt, og i 1916 vedtok herredsstyret i Sandar at Åsen skulle legges ut til villaområde. Snart vokste det der opp en rekke store villa­-eien­dommer, eid av skipsredere o.a. rikfolk (se Åsen – staslige villa-eiendommer). Langs Sandarveien ble det bygd store, fine villaer for andre «bemidlede» innbyggere. Villaene var i all hovedsak bygget i tre, oppført i en slags sveitser- og jugendstil, og omgitt av store hager. I dette området lå også den gamle husmannsplassen Nedre Brekka, der det ble reist en større villa, med adresse til Sandarveien.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind 2, 1980; Olstad, Henning: Sandefjords historie, bind 1, 1995.