Modalen, på «brei Sanfjolsk» kalt «Mo’darn», er det dype bekkefaret på vestsiden av Mokollen, som ender nede ved Teglverks­tomta, mellom dagens Sandefjord medisinske senter (tidligere Sandefjord sykehus) og Lundenveien. Her gikk tidligere Mobekken, i sin tid også kalt «Moælva» (eller Moelven), selv om den vel aldri fikk vannføring som ei elv. Bekken startet oppe i Modalen, rant ned til Teglverkstomta, derfra videre ned Rukla (der Sandefjords­veien nå går), langs Prinsensgate til Torget, så sørover forbi «Nedre Kino» og ut i havne­bassenget der tollboden/fergekaia nå ligger. I dag er bekken lagt i rør, så vi ser den ikke, men den er der fortsatt. Nedre del av bekken, fra jern­bane­linje og ned til havna, ble kalt Rukla­bekken. Bekken dannet i sin tid grensa mellom Sandeherred (Sandar) og Sandefjord kommuner, fram til byen ble utvidet i 1888. I sin tid markerte den også grensen for Sande­herred prestegård mot vest.

I etterkrigsårene lå det to hoppbakker i Modalen; «Store-Mo» og «Lille-Mo». Begge ble flittig brukt av unge gutter; de største trente og konkurrerte i «Store-Mo»; de mindre nøyde seg med å sette utfor i «Lille-Mo».

I dag går hoved-innfartsveien til byen, Sandefjordsveien, ned gjennom Modalen. Tilreisende starter da gjerne på veien oppe ved E18 på Haukerød, kjører ned over Mojordene, så ned Modalen mellom Mokollen og gårdene på Mo, under Nedre Movei, til «bånn» (bunnen) av dalen, der Sandefjords­veien møter Øvre Movei. Deretter fortsetter en videre sørover under jernbanelinja, forbi Sandefjord medisinske senter og Pukkstad gård (tidligere Sandefjord Bymuseum) og Råd­huset til havna og Hystadveien. Sandefjordsveien ble for øvrig åpnet i 1975 og senere utvidet i 1981-82.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind 2, 1980; Tollnes, Roar: Sandefjords eldste bygater, Sandar Historielag, Kulturminner, 1995; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2008.