MOSSERØD

Mosserødveien var i flere hundre år hovedveien fra Raveien til byen, som del av den gamle «Semsvegen», første gang nevnt i biskop Eysteins «Rødebok» (ca. 1400). Den gikk fra Sem ved Goksjø, opp til Hunstokk, ned over Mosserød, opp over Mokollen og ned Åsen til Sandar kirke. Mosserød­veien, slik vi kjenner den i dag, ble bygget i 1660, og var lenge den ene av to hovedveier til byen (den andre var Laskenveien). Da var Haukerød-gårdene på Hunstokk sen­trum på Haukerød. Den øvre delen av Mosserødveien, fra Hunstokk til Bergsvea, ble derfor kalt «Haukerødgata» helt til sent på 1900-tallet.

Fra Mosserød var det kort avstand både til byen og til flere, fine friluftsområder, bl.a. i Mo­kollen, på Åbol og ved Goksjø. Derfor var området attraktivt som boligområde. Be­byg­gelsen langs Mosserødveien vokste fram på første halvdel av 1900-tallet; senere fulgte om­rådene på Huslysletta etter krigen og Mosserød­jordet på 1960-tallet. Før Ringveien ble anlagt, fantes én tverrvei til Haukerød og én til Moveien. Tverrveien til Haukerød tok av rett nord for Mosse­rød­veien 58, og var en blanding av smal grusvei og sti over jordene. Ingen hadde noe annet navn på den enn «Tvers­­­over-­veien» (nå Mohøiveien). Den markerte også skillet mellom Haukerød og Sande skolekrets, og ble derfor brukt som skolevei av unger som bodde nord for veien og gikk på Haukerød skole. Tverr­veien til Moveien gikk ned i et «skar» mellom Mosse­rød­veien 44 og 46 (Mosserød kolo­nial og Mosse­rød gartneri), forbi gårdene på Mo, til Mo­veien. Veien «het» Holaveien» (nå Jupiters­ vei), kanskje fordi det var en gammel hulvei. Veien ble mye brukt, ikke minst av unge på vei til og fra yrkes­skolen og «Høyere skole» i Bugården. På vinteren brukte ungene veien til å kon­kurrere om hvem som kunne komme lengst på rattkjelke eller «nedslått spark».    

Langs «Haukerødgata» har det alltid vært jorder på begge sider, tilhørende Haukerød­gården. Dette er en av de veiene i kommunen som er mest utsatt for vind og snø; her fonner snøen seg ofte, så veien blir smal og vanskelig fremkommelig. I gamle dager ble veien brøytet med hest og plog, senere med brøytebil. I årtier ble det satt opp snølemmer på jordene, for å «fange» snø. Veivokterne satte lemmene opp på høsten og tok dem ned før våronna. På som­meren lå lemmene i høye stabler ved siden av veien i svingen ved Bergsvea, og var leke­plass for gutt­unger. De klatret opp på toppen, brøt opp et par bord, krøp ned i stabelen og brukte lemmene under som «hytter»; der kunne de følge med på alle som gikk på veien, uten å bli sett.

Fra Bergsvea og sørover fantes det før krigen ikke mange boliger; de fleste lå i områdene ved «Tvers­­overveien» og i bakken rett nord for dagens Jupitervei. Åsen på østsiden av bakken, bak Mosserød­veien 51 og 53, «het» bare «Fjellet» (senere Huslyåsen). Under krigen bygget tyskerne både bunker, fjellhall/-hule og skyttergraver her, som ledd i en sammenhengende forsvarslinje fra Goksjø, via Hunstokk til Mokollen. Hula eksisterer ennå, men det er bygget hus på toppen av fjellet, der bunkeren og skyttergavene lå. Etter krigen ble det bygget flere boliger, både på Øvre Mosserød og sørover langs Mosserødveien. Da ble også Huslysletta bygget ut, bl.a. med 10 «finske-hus» i Manveien og Huslyveien (nå Emblas vei); dette var 4-mannsboliger med små leiligheter, bygd av materialer fra Finland. I tillegg ble det bygget eneboliger, mange relativt små, i halvannen etasje. Navnet «Man» var opp­rinne­lig knyttet til området «Manden» vest for Åbolåsen, ofte forkortet til Ma’n. Her lå tidligere husmanns­plassen Manden, ifølge Lorens Berg trolig en gammel gård, kjent fra 1500-tallet. Den opp­rinnelige Manveien var en sti over jordene vest for Åbolåsen, som ble brukt som snar­vei til byen, ikke minst av arbeids­folk fra Goli og Hunsrød, til og som arbeidet på skipsverftene ved fjorden. Eldre mennesker på Åbol kunne fortelle om blafrende lys fra arbeidernes lyktene når de gikk der på vinterstid. I Legdås-området mellom Manveien og Åbol, lå det fram til rundt 1960 også en hoppbakke, der gutta kunne hoppe «langt», kanskje 8-10 meter! Bakken ble borte da området ble lagt ut til boliger.

Det største boligområdet ligger på Mosserødjordet, nord for Mokollen. Allerede i 1963 ble lagt ut 160 byggeklare tomter her, og flere fulgte, etter at Ringveien ble bygget. I 1973 viste matrikkelen 362 gårdsnummer på Mosserød. Boligområdet var «nakent» de første årene og fikk da tilnavnet «Flintabyen» etter den populære TV-serien «Familien Flinta». I den sluttet alle episoder med at Fred Flint satte ut dino­sauren Dino, men døra smalt døra igjen bak ham, og han ble stående utenfor og hamre på døra, mens lysene ble slukket i hus etter hus. På kveldene kunne de som så utover Mosserødjordet, se hvordan lysene ble slukket i hus etter hus; derav tilnavnet «Flinta-byen».

Det har aldri vært mange eller store bedrifter på Mosserød. I Mosserødveien 46 lå Mosserød gartneri (senere Korsvik gartneri), og i Mosserød­veien 21 Fred. Fredrikstens Trevare­fa­brikk. Ved Mosserødveien lå to kolonial­forret­ninger. Den eldste var Rosenlund Kolo­nial i Rosen­lund­svingen ved Jahreporten, drevet av Emilie Jensen, den andre var Mosserød Kolo­nial i Mosserødveien 44, drevet av Kjell Hansen. Begge er for lengst lagt ned, mens Thor Dahls supermarked på Mosserød­jordet, startet i 1965, fortsatt finnes, i dag som Coop Extra.

Kilder: Berg, Lorens: Sandeherred, 1918: Haugen, Knut: Sandefjords Historie, bind 1, 1928; Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1977; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind 2, 1977; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2008.