Mølleråsen ligger mellom Dølebakken i vest og Trudvangveien og Sverstadveien i øst. Navnet skyldes at fra ca. 1830 til 1863 sto ei mølle på toppen av åsen. Mølla ble kalt «Prøven»; det kunne nok være en prøve både for bøndene å få årets avling opp kleiva med hest og kjerre, for å få malt kornet, og for mølleren å reparere mølla som stadig gikk i stykker.  

Les mer

Mølla ble bygget av Christen Lorentz Sørensen, sannsynligvis rundt 1830. Han fikk nemlig ved kgl. res. av 22. mai 1833, tillatelse til å beholde «Brugen av en paa Sandeherred Præste­gaard tilhørende Bjærgaas bygget Veirmølle og et lidet Hus tilhørende Mølleren». Det tyder på at han bygde mølla og huset på toppen først, og så søkte og fikk tillatelse etterpå. Leie for bruk av prestegårdens grunn ble satt til 3 spesidaler i året.

Sørensen leide inn en dansk møllemester, Johan Carl Gabrielsen, til å ta hånd om daglig drift av mølla. Gabrielsen giftet seg i Sandefjord, og kjøpte senere mølla. I tillegg drev han også et bakeri og en høkerforretning. I 1841 solgte han mølla videre til en kar som het Hallgren. Da folk så at han greide å gjøre driften lønnsom, kastet de seg på «karusellen», og snart «grodde» det opp «venge­møller» på den ene åsen etter den andre. Etter hvert fantes det møller både på Preståsen, Hauan, Virik, Store Bergan og mange andre steder. Det var imidlertid ikke mer enn 1400-1500 innbyggere i kommunen midt på 1800-tallet, så det ble en overetab­lering av møller, som førte til at alle etter hvert måtte legge ned. Unntaket var mølla på Mølleråsen, som fortsatt var lønnsom. Det var likevel et slit å holde mølla i gang; noen ganger gikk den, andre ganger sto den, og noen ganger blåste vingene av.

I 1854 kjøpte snekker Johan Christian Olsen mølla, og året etter flyttet han og familien inn i huset på Mølleråsen. Olsen oppførte også et tilbygg til det huset, og brukte det som snekker­verksted. Med tilbygget, skal huset ha vært 12 meter langt. Det var bygget i tømmer, og sto støtt i all slags vær. Huset skal ha inneholdt i alt 7 rom. På kjøkkenet dominerte en stor, åpen skorstein, men den ble etter hvert erstattet av en vedkomfyr til matlaging. I tillegg fantes også et uthus med fjøs, stall og vognskur, også dette bygd i tømmer. Oppe på åsen var det god ut­sikt over byen og fjorden, og innimellom, særlig på søndager, kom borgere opp møllekleiva for å nyte utsikten og hilsen på mølleren og hans kone, som ble kalt «Lava på Mølla». Da ble de gjerne traktert med kaffe. Det hendte også at borgerne tok med seg et parti «kiler» til kegle­banen, som lå på østsiden av åsen, der Sande skole nå ligger. Nedenfor kjeglebanen lå en liten husmannsplass under prestegården, «Pyntestuen», som møller Olsen også drev (se Breida­blikk/Sverstad/ Orelund). 

Olsen fikk etter hvert problemer med å få mølla til å lønne seg. Han fikk mange tekniske uhell, og bøndene klaget over den tunge møllekleiva og foretrakk stadig oftere vann­­kverner. Møllemaskineriet var også gammelt og slitt. Dessuten blåste vingene rett som det var av, og da måtte mølleren til Skien for å få materialer til nye vinger. Da Olsen hadde hatt mølla i 10 år, brant den ned en stormnatt innunder jul i 1863. Brannen skal ha brutt ut ved 5- tida på morgenen. Mange kom opp fra byen for å hjelpe i slukningsarbeidet, men de greide ikke å redde mølla. Senere viste det seg at brannen skyldtes at maskineriet hadde gått varmt i stormen, så treverket ble antent. Fordi mølla ikke lenger var lønnsom, forlangte forsikrings­selskapet at den ikke skulle bygges opp igjen. Dermed var det slutt på driften av den siste vindmølla i Sandefjord. Møllerens gamle hus ble imidlertid stående i mange år. I juni 1967 kjøpte Sandar kommune huset for å legge Mølleråsen ut til friom­råde. Halvannet år senere ble huset revet, men fortsatt kan en finne rester etter den gamle grunnmuren.

Fra toppen av Mølleråsen er det fortsatt flott utsikt, og mange bruker også i dag åsen som utfluktsmål, selv om veien opp kan være noe både kronglete og tung. På toppen møter de nå monumentet «Fugl Føniks», en donasjon fra Odd Gleditsch, utført av billedhuggeren Nils Aas. Fugl Fønix var et fabeldyr i egyptisk myto­logi, og symboli­serer gjenfødelsen. I mytolo­gien brenner både fuglen og reiret ned og blir til aske, men fra asken gjenoppstår Føniks som en ny, ung fugl, som stiger opp mot himmelen. I dag kan «Fugl Føniks» ses mot himmelen, på lang avstand.

Kilder: Haugen, Knut: Sandefjords Historie, bind I, 1928; Møller, Halvdan d.e.: Vestfold­minner, bind V, 1943; Møller, Vilhelm: Sandar, bind II, 1980; Tollnes, Roar L: Huset på Mølleråsen, Sandar Historielag, 1986.