Boligområdene i Sandefjord ligger tett og glir naturlig over i hverandre. Her definerer vi Sverd­stad grovt som området mellom Breidablikk i vest og Hasle i øst, Orelund gravlund i syd og Hovlandområdet i nord. Funn viser at det har vært bosettinger her i flere tusen år; blant annet er det på Sverdstad Søndre funnet helleristninger med skålgroper og skipsfigurer fra yngre jernalder (550 f. Kr. – 1.050 e. Kr.). Navnet Sverdstad ble i eldre tid skrevet Sverd­stadir, men ble senere endret flere ganger, til det ble Sverdstad tidlig på 1700-tallet. Det er ulike teorier om navnets opphav, bl.a. at Sverd-stedr forteller at våpensmeder i sin tid holdt til her, mens Lorentz Berg mener navnet kan bety krumning eller bue ved elv eller fjord.

Les mer

Det har i flere hundre år vært to store gårdsbruk på Sverdstad; Sverdstad Søndre og Sverdstad Nordre. I middelalderen (500 – 1.500 e.Kr.) var Sverdstad en del av det store krongodset «Bugaards­godset», som tilhørte den mektige Manvik-ætten fra Brunlanes. Til godset hørte foruten Bugaarden og Sverdstad også Haugen, Stange, Hasle, Nedre Gokstad, Tveitan og Eian. Senere, på 1700-tallet, eide greven i Laurvigen (Larvik) mange gårder i Sandefjord, blant dem Sverdstad.

Sverdstad Søndre omfattet opprinnelig et langt, smalt område som strakte seg helt fra nå­væren­de Gokstadveien, opp over Breidablikk, langs bekkefaret vest for Åbolåsen og opp mot Hauke­rød gård. Senere har gården flere ganger avstått grunn, først i sør til bygging av jern­banelinja i 1877, senere også til boligbygging i Orelund og på Breidablikk, og til Orelund grav­lund. Peter Bryn kjøpte gården av Trescow rundt 1840; den var da på 185 mål dyrket mark, pluss 31 må på Øvre Hasle. Bryn var gift med lensmann Thor Klaveness’ datter Inger, og i 1871 overtok hennes brorsønn Anton Fredrik Klaveness gården. Han dro tidlig til sjøs, ble både skipper og skipsreder, og eide etter hvert det største rederiet i distriktet. I 1870-årene ble det gamle uthuset på gården erstattet med et nytt, og det gamle våningshuset ble bygget helt om til et stort, herskapelig hus, som også rommet rederiets kontorer. I 1880-årene ble det også oppført både stabbur og gårdsklokka. Da Anton Fredrik Klaveness døde i 1904, overtok sønnen Anton Fredrik jr. firmaet, flyttet kontorene til Lysaker, og rederiet ble et av de største i landet. I 1914 ble eiendommen overtatt av Berit Klaveness Rasmussen, gift med overrettssak­fører Johan Karsten Rasmussen, som moderniserte hovedbygget, utvidet uthuset og bygde for­pakterbolig. Under 1. verdenskrig ble flere næringsdrivende, som hadde bakgrunn fra skips­fart, rike på aksje­handel og spekulasjon, blant dem Johan Rasmussen, som fortsatte med hvalfangst gjennom hele krigen. Fra 1919 til 1929 var Rasmussen også ordfører i Sandar. På 1930-tallet begynte regjeringen å regulere hvalfangsten, for å hindre overbeskatning. Flere rederier forsøkte da å komme uten­om reguleringene ved å etablere seg i utlandet, blant dem Johan Rasmussen, som disponerte flere Panama-registrerte selskaper. Han var også en av de store hvalrederne som gjenreiste og bygde opp den nye handelsflåten etter 2. verdenskrig. I 1968 kjøpte sønnen Kåre Klaveness Rasmussen eiendommen av sin mor, Berit, og overtok driften av gåren. Odd Bergland overtok gården i 1975, før Sandefjord kommune overtok den i 1988. I dag finner vi nye leilighetsbygg her, tilhørende USBL.  

Sverdstad Nordre omfattet også gården Hasle Søndre. I 1840-årene var eiendommen knyttet til mølla på Mølleråsen. I 1841 ble mølla solgt til Hans O. Hallgreen, som også kjøpte det ene av de to daværende bruk under Sverdstad Nordre i 1843. I 1848 overtok Søren Lorentz Christensen det ene av de to brukene under Sverdstad, kjøpte 10 år senere det andre bruket og eide hele Nordre Sverdstad fra 1858. Han og hans kone, Otilie Johanne, født Kruge, hadde et staselig hus i Storgaten 2, og bodde nok bare mer sporadisk på Sverdstad. De satte likevel gården i herskapelig stand, bl.a. ved å bygge ny hovedbygning i tømmer, kledd med hvitmalte bord. Bygningen var på ca. 200 kvm, med balkong mot nord. Rundt 1860 var Christensen Sande­fjords største skipsreder, og den eneste som kunne måle seg med de stor­e rederne i Sandar. Etter at han døde i 1862, fortsatte Otilie rederiet, og drev i tillegg en butikk i byen. Hun fikk også oppført stabbur og gårdsklokke på gården, og bygde på hovedbygget med en stor balkong med tresøyler og glassruter. I 1870 overtok sønnen Thorvald Christensen gården fram til 1873, da Hans Edvard Andersen, kjøpte gården. Deretter ble gården igjen solgt, først til Christensens svoger A. F. Klaveness og så til Hans Christensen Auve, før Asbjørn Sverd­stad overtok den i 1925. I 1967 overtok datteren, Gunvor, gift med Tormod Lavoll, eien­dommen, før sønnen, Asbjørn, overtok den. I 1946 kjøpte Sandefjord 54 dekar av gården, til et nytt boligfelt, som ga rom for 126 bruks­nummer, for det meste boliger, men også til Breida­blikk Ungdomsskole, som ble innviet i 1961.

Langt nord på Sverdstad, vis a vis Breidablikk ungdomsskole, i skråningen ned fra Pina-toppen, lå tidligere Sverdstadkollen (STIF-bakken), som ble åpnet i 1966. Snøfattige vintre på 1980-tallet gjorde at både muligheter og interesse for hopp ble kraftig redusert, og bakken forfalt. I 2013 ble det vedtatt at bakken skulle rives, og dette skjedde kort tid etter. I dag brukes bakken nok mest som akebakke på vinteren.

Kilder: Wasberg, Gunnar Christie: Sandar bygdebok, 1968; Berg, Lorens: Sandeherred, 1918; Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1977; Olstad, Finn: Sandefjords historie, bind I, 1995; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wikipedia.no, Slektsdata.no, Sandefjords Blad.