Før jernbanelinja ble anlagt, ble om­rådene helt ned til dagens Gokstadveien ofte regnet med til Hasle, men vi bruker her definerer vi av praktiske grunner Hasle som området mellom Sverdstad i vest og Unneberg i øst, jern­banelinja i syd og Hovland/Hjertås/Åbol i nord. Det har vært bosettinger på Hasle i flere tusen år; bl.a. er det på Nedre Hasle gjort funn etter en boplass fra eldre steinalder (10.000 – 4.000 f. Kr.) og på Øvre Hasle etter en boplass fra yngre steinalder (4.000 f. Kr. – 1.700 f. Kr.).

Les mer

Hasle­- navnet antas å stamme fra Hasla, det gammelnorske navnet på Haslebekken, som startet på Goli/Botten ved Raveien, rant sørover, vest for Åbol, passerte nær dagens kryss Lingelem­veien/Åbolveien/Hovlandveien, og fortsatte sørover. Øst for Breidablikk ungdoms­skole ble bekken demmet opp til en dam, der det i eldre tid lå ei sag; der­av det gamle navnet Sagbekken. Bekken fortsatte så ned mot Nilsesvingen og ut i sjøen ved Djup­sund. I flere tusen år lå bekken åpen; med løvtrær på bredden, små fossefall, vannspeil og ørret, var den nok vakker, selv om den i perioder førte til oversvømmelser. Etter hvert begynte folk å tømme søppel langs bekken, og da utbyggingen på Hasle skjøt fart etter andre verdenskrig, var den sterkt forurenset, nesten en illeluktende kloakk og til fare for barn som lekte langs bekken. Derfor ble den lukket på 1950- og 1960-tallet, og går i dag i hovedsak i rør gjennom området. I gammel tid gikk det også en bygdevei fra Hasle, over Unneberg, til nåværende Klavens gård på Åbol. Omtrent der gartneriet på Hasle senere ble liggende, lå det en plassen og gårdsbruket «Mønstre­plassen» eller «Mønsterplassen». Navnet kan ha sammenheng med at stedet ble brukt til møn­string av sjøfolk til seil­skuter eller selfangere, eller som militær mønstringsplass.

Det har vært gårdsbruk på Hasle i «uminnelige tider». I middelalderen (500–1.500 e.Kr.) var Hasle en del av «Bugaaardsgodset», eid av den mektige Manvik-ætten fra Brulanes. Til god­set hørte, for­uten Bugaarden og Hasle, også Sverdstad, Nedre Gokstad og flere andre gårder.  I 1599 ble gårdene krongods, i 1670 overtok rikskansler Peder Griffenfeldt eiendommen, og fra 1678 tilhørte de greven i Laurvigen (Larvik), før brukerne kjøpte dem av Trescow på 1800-tallet. På 1300-tallet ble gården på Hasle ble delt i to, Hasle Øvre og Hasle Nedre:  Hasle Øvre øverst i området, opp imot Hjertås og Drakås, og Hasle Nedre i området der jern­banelinja nå går. Etter hvert ble gårdene delt opp i mange bruk, jord ble skiftet, kjøpt og solgt, grensene mellom gårdene endret seg, og gårdene ble helt infiltrert i hverandre. Dermed kunne en finne Hasle Øvre og Hasle Nedre både langt nord og langt sør i området. Den nordligste gården, som fra 1972 tilhørte Erling Riis, tilhørte f.eks. Hasle nedre. Hovedhuset på Hasle Nedre ble revet i 1956. Den eldste delen av huset ble sannsynligvis bygget rundt 1700, og på­bygget rundt 1820. Da huset ble revet, så en at det tidligere hadde vært en liten åpning i tømmer­veggen, 77 cm høy og 58-61 cm bred. Dette hadde sannsynligvis vært ei «likdør», en åpning i veggen der en tok ut et lik, i stedet for å bære det ut gjennom døra. Slike «dører» ble gjerne laget for at den døde ikke skulle ta med seg noe, og heller ikke skulle finne veien til­bake og gå igjen som et spøkelse. 

Ved folketellingen i 1865 bodde det ikke folk andre steder enn på gårdene. Hasle lå imidlertid nær byen og ble etter hvert attraktivt som boområde også for andre. I 1875 bodde det 34 familier på Hasle, men allerede i 1920 var det blitt en hel liten «by» her. Etter andre verdens­krig, vokste det fram mange boligfelt i Sandefjord, et av dem på Hasle, og antall boliger økte kraftig. Rundt 1980 var det ca. 1.000 bruksnummer og boliger under de to gamle gårdene.

Da jernbanelinja gjennom Sandefjord ble bygd på slutten av 1870-tallet, ble linja lagt over nedre del av Hasle. Da ble det også laget to jernbaneoverganger her. Den ene, i Nedre Haslevei, var (og er fortsatt) svært uoversiktlig. Etter hvert som trafikken økte, skjedde det flere ulykker her, og allerede i 1935 kalte avisa overgangen for den farligste på hele Vestfold­banen. Den andre lå sør for Kråkås, der Råstadveien krysset jernbanelinja. Der lå det også en «vaktbolig», der bomvakten bodde. Da Råstadveien ble lagt om på 1960-tallet, ble over­gangen erstattet av en undergang, som fortsatt er i bruk. 

Det har også ligget mange butikker og bedrifter på Hasle, og gjør det fortsatt. Mange av de gamle butikkene lå imidlertid mellom dagens jernbane­linje og Gokstadveien, og omtales under Gokstadområdet. Vi nevner likevel noen gamle bedrifter. I 1930-årene ble det bygget en her­me­tikk­fabrikk nederst i Haslebakken. Etter andre verdenskrig ble den gjort om til en lampe­fabrikk, Elvarm, og produksjon av drums (jerntønner), under navnet Bison (Bernt Iversen & Sønn). Vi nevner også Hasle gartneri og Hasle Smie og Verksted. Vi har få eller ingen bilder av die gamle bedriftene i området, og tar med takk imot bilder av disse.

Fra midt på 1930-tallet og i 40 år, var Bingentårnet på Kråkås et landemerke på Hasle. Tårnet var 12 meter høyt, bygget i betong av radioamatøren Oliver Bingen i 1936. Tårnet fikk navnet Stratos og rommet en stor, avansert radiosender, laboratorium, studio og mottakerrom. Senderen hadde en effekt på 50 watt, den største effekten som var tillatt i Norge. Bingen fikk også det ærefulle oppdraget å sørge for kort­bølgesending til hvalfangere i Antarktis. Under krigen beslagla tysk­erne tårnet og etterlot de i svært dårlig forfatning da krigen var slutt. Samtidig gikk utviklingen innen radioteknikk så raskt at det ikke var aktuelt for Bingen å bygge ut stasjonen. Tidlig på 1960-tallet ble den benyttet radioamatørene i Sandefjords­gruppen av Norsk Radio Relæ Liga, men da Kråkås ble bygget ut som boligområde, ble tårner revet på begynnelsen av 1970-tallet.

Kilder: Wasberg, Gunnar Christie: Sandar bygdebok, 1968; Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, II og III, 1978, 1980 og 1985; Tollnes, Roar L.: «Likdør» på Hasle, Kulturminner, Sandar Historielag, 1983; Tollnes, Roar L.: Våningshuset på Nedre Hasle, Kulturminner, Sandar Historielag, 1992; Olstad, Finn: Sandefjords historie, bind II, 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Sandefjords Blad; Slektsdata.no

   
https://www.sandefjordshistorie.no