Under 2. verdenskrig var det mange tyske soldater i Sandefjord. De satte opp sperringer og kontrollposter, beslagla offentlige og private bygninger, og bygde forsvarsanlegg. De største anleggene var kystfestningene, ikke minst det store fortet på Folehavna, men også andre. I «inn­­landet» var det også mange anlegg med bunkere, tankgraver, og kanon- og maskingevær­stillinger. Anlegget på Mokollen var det største, men det var anlegg mange andre steder også. Et av disse lå på øst­siden av Haslebakken, nedenfor innkjøringen til Sandkollveien. Her fikk tyskerne gravd ned mange artilleristillinger med luftvernkanoner; 3 store kanoner med skyts som kunne gå flere mil, og i tillegg flere mindre og mer mobile luftvernkanoner. Øvre Hasle­vei var smalere da enn nå, og belagt med grus. Veien var stengt med to bommer, og den tyske vaktposten kontrollerte hvem som kom og gikk. Kanonene på Hasle ble først og fremst brukt våren 1945. Da kom engelske rekognoseringsfly inn over byen daglig, og fløy jevnlig bl.a. over Unneberg og Gokstad. De kom på samme tid hver dag, så folk på Hasle kalte turene deres for «halv ni-ruta". Tyskerne skjøt etter flyene, men traff aldri.

Som et ledd i arbeidet med å bekjempe norsk motstand, bestemte tyskerne i 1941 at alle nordmenn måtte levere inn radio­appa­ratene sine. Det ble etablert innleverings- og lagrings­steder rundt om i kommunen. Et av disse stedene var gymnastikksalen på Sande skole. Her ble hundrevis av radioer oppbevart fram til krigens slutt i 1945. Da frigjøringen kom, sto folk i kø for å få tilbake radioene sine.

Kilder: Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Hoelseth, Bjørn: Sandefjords Blad; Slektsdata.no.