Skolmerød og Solberg-området ligger mellom E18 i nord og Krokemoa i sør, og mellom Elgesem og Lasken i øst og grensen mot Larvik ved Langåker i vest. I dette området har Pindsås og Solbergbekken fra langt tilbake i tid vært kjente trekk i landskapet. Pindsås var fra gammelt av også et populært utfartssted, ikke minst på St. Hans-aften og 17. mai. Fram til rundt år 1900 var det lite vegetasjon langs åsen, og flott utsikt nordover mot Goksjø. I motsatt retning kunne en se både Tjølling kirke og Tjømø kirke. Solbergbekken er nå lukket og lagt i rør. Navnet Skolmerød er sannsynligvis en naturbeskrivelse; på gammelnorsk betyr skolm noe som er kløftet eller delt, f.eks. en kvist, men vi vet ikke hva som har hatt denne formen og gitt navn til området.

Les mer

Krokemoaveien, fra Skolmerød til Bugården, er i dag hovedveien fra Skolmerød og Solberg til byen. Veien åpnet i 1895/96, etter at Sandar Sparebank noen år tidligere (1892) be­vilget 500 kroner til bygging av veien. Før Krokemoaveien ble anlagt, var den eneste forbindelsen fra gårdene på Solberg og Elgesem til byen en gårdsvei som gikk fra sørhellinga i Pindsås mot Lasken. Krokemoaveien fikk imidlertid ikke status som «fin» de første årene, bl.a. fordi begravel­ses­følgene fortsatt i mange år valgte den gamle gårdsveien om Lasken. I gammel tid gikk det også en bygdevei gjennom Solbergskogen fra Holmen over Øvre Solberg mot Dane­bu. Denne veien kan vi fortsatt se spor etter. Solbergveien, som vi kjenner i dag, ble ferdig noen år etter Krokemoaveien, i 1906.

Gårdsdriften på Skolmerød og Solberg går mange hundre år tilbake i tid. I 1666 lå Skolmerød under Instre-gårdene i Tjølling, og fram til 1850 tilhørte eien­dommen Treschow. Syvert Jensen fra Skjelbred var den siste lei­lendingen på Skolmerød; hans bygsel ble avlyst i 1878. I 1850 solgte Treschow eiendommen til to kjøpere, Tor Abrahamsen og Anders Kristoffersen Virik, som fikk hver sin halvpart. Da var sannsynligvis dyrkede arealer beskjedent, mens store flater besto av myr- og lyngmoer. Senere ble begge gårdene delt i flere bruk. På Nedre Solberg var det før 1850 3 bruk. Øvre Solberg ble selveiergods tidligere enn de fleste andre bruk i Sandar, i 1714. Gårdene på Solberg ble etter hvert sterkt oppdelt, kanskje spesielt Nedre Solberg, mens Øvre Solberg ble delt i to bruk i perioden fra 1735 til 1850.

Områdene langs Raveien er rike på historiske og arkeologiske funn, så også Solberg-området. På Øvre Solberg ligger det et gravfelt med 21 fortidsminner, hvorav 11 runde hauger og 3 jordblandete røyser, og på Nedre Solberg et gravfelt med 7 rundhauger eller jord­blandede røyser. Også i Solbergskogen finner vi en rund, jordblandet røys.

Mot slutten av 1800-tallet ble Skolmerød et sentrum for småindustri, med ikke mindre enn 3 smier og et sagbruk. Severin Solberg etablerte den første smia, ved Skolmerød-krysset, i 1895. I 1904 solgte han smia til Lars Larsen. Larsen utvidet smia og hadde til tider 8 mann i arbeid, med produk­sjon av harver og ploger. Mange av disse ble sendt til Oslo og solgt der. Larsen bygde også et sagbruk ved siden av smia, sammen med Hans Solberg. Etter noen år stoppet bedriften, før trelasthandler Herman Carlsen «på brygga» kjøpte både smia og saga i 1936, og drev disse til bedriften brant i 1946, og Carlsen solgte bedriften. Ole Olafsen bygde ny smie ved foreldrenes gård på Skolmerød, og drev denne sammen med broren, Hans Olafsen. De to skodde hester og smidde gårdsredskaper, særlig rulleharver. I 1939 skilte de to lag, og Ole Olafsen bygde så ei ny smie på oppsiden av Raveien. Begge disse smiene ble lagt ned rundt 1960. Ved bekken vest for gården Øvre Solberg kan en fortatt også se rester etter ei bekke-sag, som var i drift fram til noen år etter år 1900, men senere ble revet. Demningen her skal ha vært av imponerende dimensjoner. Ved Solbergbekken, rett sør for stedet der gårds­veien til Solberg krysser bekken, kan en også se rester etter to kverner

Fra «nyere tid» vil mange nok fortsatt huske at det lå en kolonialbutikk i Skolmerød-krysset, men denne er senere lagt ned. Noe lenger vest, på Skolmar, er det de seneste årene bygget ut et større industri- og næringsområde, mellom Raveien og E18.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1977; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968