Dette begeistrede utropet kan wienerbarnet Josef Franz Lang ha kommet med da han på vei nordover til Norge i mars 1920 ble fortalt at han skulle til en baker i Sandefjord for å bli «fetet opp».

WIENERBARNET: JOSEF LANG I JERNBANEALLÉEN EN GANG PÅ 1960-TALLET. TEATERLOKALET LENGER OPP.ALLE FOTOS: PRIVAT

Grunnen til at han og 6.000 andre barn fra Østerrikes hovedstad kom til landet vårt etter første verdenskrig, var nemlig at befolkningen i Wien var rammet av matmangel og hungersnød. Da 10-åringen Josef fikk vite at han skulle til Ingeborg og Wilhelm Halvorsen (Ivar Halvorsens bakeri og konditori) i Vestfoldbyen, ja, da visste han at her skulle han iallfall ikke sulte!

For det gjorde familien Lang i forstaden Atzgersdorf. Faren Johann var byggmester, men for alle, både høy og lav, gjaldt mangel på dagligvarer og klær. De viktigste varene var rasjonert, og rasjonene var så små at selv mødre med småbarn bare fikk en halv liter melk hver 14. dag. Matauk florerte, men til og med barnas kaniner sultet. Barna snek seg ut i offentlige parker om natten for å rive opp gras til dyra sine.

Les mer
Se bilde av stedet idag

- Jeg vil reise!

I Atzgersdorf samlet husfar Lang og mor Franziska de seks barna rundt seg da meldingen kom om at familien hadde mulighet til å sende ett av dem til Norge. Men hvem ville? - Jeg vil reise, utbryter Josef. Så er saken klar.

11. mars 1920 skriver Franziska i familiens katolske husandaktsbok: «Mit Gottes Hilfe, geht mein Kind....» - «Med Guds hjelp går mitt barn ut i en vid og fremmed verden for ikke å omkomme av hunger». Andaktsboken, som fortsatt er i familiens eie, er gjennomvætet av en mors tårer.

Det ble en fire dagers anstrengende jernbanereise til eventyrlandet Norge

via ferjebyen Sassnitz i Tyskland. Alle barna hadde en pakkseddel rundt halsen der eget navn og nummer og pleieforeldrenes navn og adresse var skrevet ned.

En stor humanitær aksjon

Wienerbarnas situasjon vakte internasjonal oppmerksomhet. I Norge ble hjelp organisert via Røde Kors med den østerrikske generalkonsulen Ellef Ringnes som leder. Sammen med ingeniør T. Mørk sørget han for at de familiene som trengte det mest, fikk sende et barn til Norge. På norsk side ble familier oppfordret til å bli pleieforeldre for Wienerbarna i opptil to måneder, noen ganger enda lenger.

Det var ingen dans på roser for den norske befolkningen heller etter krigen, men folk stilte opp! Snart var tusener av barn koblet til norske «foreldre». Ringnes, som ble kalt «Wienerbarnas onkel», reiste frem og tilbake til Wien og ledet barnetogene helt til Kristiania (Oslo).

Lærenem i norsk

Så stanset endelig jernbanetoget i hovedstaden. Ut krabbet de tynne, bleke og forvirrede barna ut på perrongen på Østbanestasjonen, forvåkte og undrende. En etter en blir de ropt opp og koblet sammen med sine pleieforeldre som bodde dels i Oslo, dels andre steder på Østlandet.

For Josef gjensto enda en lang reise (dengang) før målet er nådd: Sandefjord. Han er kommet til «eventyrlandet Norge».

I likhet med de andre barna kan ikke Josef et eneste ord norsk. Men han lærte fort av kameratene han fikk. Ja, han var litt for lærenem, for på gutters vis lærte han også bannord og mindre høflige tiltaleformer. Dem brukte han kjekt i tide og utide uten å vite hva han egentlig sa. Ifølge familiehistorien førte det til sterke scener i heimen, for gamle Wilhelm Halvorsen var troende læstadianer, og reagerte med å løpe etter Josef med stokken høyt hevet. Misforståelsene ble etter hvert oppklart.

Et livslangt eventyr

Mange av Wienerbarna kom flere ganger til Norge i årene som fulgte. Noen fikk skolegang og utdannelse her. En del slo seg ned, fikk kjærester og stiftet familie. Man regner at rundt 50 barn etter hvert ble norske statsborgere. Josef fikk et ekstra langt opphold i 1923, for han fikk blindtarmbetennelse og måtte opereres på Horten sykehus. I årene som fulgte, var han faktisk mest i Norge og dro bare hjem på ferie. Familien Wilhelm og Ingeborg Halvorsen med sønnen Ivar ble så glad i Josef at de kunne tenke seg å adoptere ham, men det nektet han. Og det østerrikske statsborgerskapet ble beholdt inntil han traff sin tilkommende, Bergliot Bøe.

Da han strammet seg opp for å «be om datterens hånd», svarte den kommende svigerfaren, Martin Bøe: - Greit, men først må du love meg å bli norsk statsborger. Og slik ble det.

En driftig baker

Josef Lang ble en dyktig baker. Som guttunge var han en god ærendsgutt i bakeriet og konditoriet, og senere ble han fagmann med utdannelse i Köln og København. Ivar Halvorsen hadde overtatt bedriften i 1914 og utviklet bakeriet og konditoriet til Vestfolds største. I 1962 overtok Josef selv ledelsen (han kjøpte bedriften av Ivar Halvorsens søsken), og fra 1973 ble hans sønn igjen, Hans Martin, daglig leder. Josef døde i 1982.

På Christopher Hvids plass har det kjente firmaet holdt til helt siden 1882, i den nåværende bygningen fra 1900.

Kilde:BJØRN HOELSETH Sandefjord Blad 22.12.2018