Hunsrød og Kullerød ligger på/ved raet, mellom Klinestad og Botten i sør, og Fokserød og Vestre Tuve i nord, og mellom Goksjøområdet i vest og Lingelem i øst.  

Les mer

Hunsrødgården kan ha fått navn etter en mann som het Húnn eller ble kalt «en hund». Histo­rikere mener det er naturlig å se navnet i sammenheng med navnet på gården Hunstok, lenger sør på raet. Hunsrød var grevegods fra 1683. I 1802 ble gården delt i to. Treschow solgte det ene bruket i 1853, for 640 spd., det andre i 1877, for 5.200 kroner. Senere fulgte flere over­dragel­ser og fradelinger til både gårder og pelsdyrfarmer, etter hvert også til boligtomter.

Pelsdyrhold var en stor vekstnæring i Sandar på 1930-tallet. I 1939 var det 39 pelsdyrgårder i kommunen, med til sammen vel 3.600 dyr, hvorav 3.200 sølvrev. Dette gjorde Sandar til «sølv­­revbygda» framfor noen i Vestfold, og en av de «største» i landet. I 1928 ble det etablert et aksjeselskap som skulle drive en pelsdyrfarm på Hunsrød, med eien­doms­mekler Haldor Hansen som leder. To år senere sto «Viking Sliver Fox farm» ferdig, med 60 par sølvrev, den gang Skandinavias største farm. Kort tid etter ble farmen overtatt av «Det Norske Sølv- og Blaa­­rev Co», det første virkelige storselskap i bransjen, som hadde 3 farmer og skal ha vært det største selskapet i Europa. Men – foretaket mislyktes, og Haldor Hansen re­konstruerte farmen på Hunsrød­. I 1939 skal «Nye norske Sølv- og Blårev­kompanis farm» ha vært landets største sølvrevfarm, med vel 1.200 dyr, og salg av sølvrev o.a. pels­verk på markeder både nasjonalt og internasjonalt. Dette var imidlertid ingen attåt­næring for bønder. Kapitalbehovet var stort, og det var først og fremst penger fra hvalfangst som ble investert i slike foretak. Haldor Hansen drev vir­ksomheten i 35 år. Etter ham overtok to sønner driften, etter hvert med sønnen Øyolf Loftums sviger­sønn Arne Jørgen Eggen som leder. I 1975 hadde «Hunsrød Pels­dyr Co. AS» ca. 1.500 avlstisper. Løftums sønn Øystein startet i tillegg en mindre farm på nedre Hunsrød.

Solbakken landhandel på Hunsrød ble i etterkrigsårene samlingspunkt for hele lokalmiljøet. Både innehaveren,Thordis Lingelem, og hennes mann, Hans Lingelem, var foretaksomme, hun som handelskvinne og han som smed med flensekniver som spesialitet.

Kullerød ble grevegods rundt 1700, og tilhørte Treschow fram til 1844, da bruket ble kjøpt av Per Hansen Lingelem-Bergan og Ola Sørensen. Bruket ble så delt i to; Per Hansen overlot sin del til datteren og svigersønnen, mens Ola Sørensen overtok den andre delen. Senere ble gårdene delt opp videre, og i 1973 var antall bruk 34, mer enn halvdelen boligtomter ved Ra­veien. Kullerød het på gammelnorsk Golarud, senere Kolarød. Første ledd, kol, dvs. kull, sikter nok til et sted der det fore­gikk kullbrenning i høymiddelalderen. Kullerød ligger midt på raet, der det var «stor» trafikk, og mange hadde behov for å få skodd hestene sine. Derfor lå smiene tett langs raet, og smedene som skodde hestene, var avhengig av trekull.

Tidlig på 1900-tallet lå det mange småbruk langs Raveien, også på Kullerød. Mange var ikke større enn 5-10 mål. Eierne hadde som regel ei ku for å skaffe melk til en stor barneflokk. En del hadde noen høner, enkelte også en gris, og de dyrket poteter og grønnsaker for å være mest mulig selvberget. Barna måtte hjelpe til fra de var små, med gjeting, innhøsting, torv­skjæring o.a. arbeid. Mannen på bruket var ofte sjømann eller håndverker, f.eks. smed eller sko­maker. En del arbeidet også på skipsverftet på Framnæs. Enkelte hadde sykkel, men de fleste gikk fram og tilbake, sommer som vinter, i all slags vær og på all slags føre. De måtte tidlig opp; arbeidstida startet kl. 06.30 og varte til kl. 18. Deretter gikk de den lange veien hjem. Arbeidsdagen var likevel ikke slutt med det; på kvelden jobbet de på småbruket, og utføre oppdrag som smed, bl.a. med å sko hester og lage redskaper for bøndene.

Rundt 1930 «red» gjeldskrise og tvangsauksjoner landsbygda i Norge som en mare, også i Sandar. Mange hadde gjeld lagt over brukets verdi. Trusselen om tvangsauksjon hang over mange småbrukere, og mange bruk «gikk under hammeren». 1933 var et «rekordår» med 79 begjærte tvangsauksjoner i Sandar; av dem ble 39 gjennomført. De store gårdene gikk fri; ingen gård over 90 mål gikk på tvangsauksjon. Det var særlig to grupper bruk som ble rammet. Den ene var små bruk med rundt ett mål dyrket mark, og skyldsatt til noen øre, den andre var bruk på 30-90 mål dyrket mark. Midt på 1930-tallet snudde situa­sjonen, delvis pga. en ny politikk, med kriseforliket mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet på Stortinget. Fra 1934 og utover ga en ny lånekasse jordbrukere bedre muligheter for lån og sanering av gjeld. Etter hvert forandret også både Hypotekbanken og lokale sparebanker politikk, slik at det ble vanlig å selge tilbake til tidligere eiere. Også småbruk på Kullerød «gikk på tvang». Et av dsse tilhørte Hans og Oline Hansen. Hans jobbet som tømmermann på FMV, og var i tillegg både småbruker og smed. I 1918 døde Oline i Spanskesyken, sammen med parets minste datter. Dermed måtte de eldre jentene overta ansvaret for hus, hjem og yngre søsken, den yngste bare 1 år gammel, mens guttene måtte arbeidet på myra og gjøre annet arbeid på småbruket. Så fikk Hans kreft og døde i 1932, og familien måtte selge alt de eide for å dekke gjelda de hadde stiftet mens Hans lå syk. Etter at både gård, innbo, 1 ku og 3-4 høner var solgt, og gjelda var slettet, satt familien igjen med 600 kroner. For pengene kjøpte de bl.a. et par sko til minste­jenta. Etterpå flyttet den eldste av jentene, sammen med de yngste søsknene til bedehuset på Fevang, der hun fikk jobb som pedell, mens de eldste guttene dro på hval­fangst.

I 1947 kjøpte Øyolf Loftum, sønn av Haldor Hansen på Hunsrød, eien­dommen Vangen på Kullerød, der han startet blårevfarm. Fra 1950 gikk han mer og mer over til mink. Bedriften ble en av de største i landet, med ca. 3.000 avlstisper i 1975.

Som ellers langs raet, er det også på Kullerød gjort funn fra bronse- og jernalder. Blant kul­tur­minner bør også nevnes «Tjuve-glova», ei stein-glove i nord-skråningen ved Husås, som det knytter seg flere sagn til. Der skal det bl.a. ha bodd både omstreifere o.a. «fremmed­folk».

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandars Historie, bind I, 1978; Berg, Lorens: Sandeherred, en bygdebok, 1918; Olstad, Finn: Sandefjords Historie, bind II, 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968; Sandefjords Blad