På 1700- og 1800-tallet var fattigdommen stor i Norge, så stor at vi som lever i dag (2022) knapt kan forstå hvilke forhold mange «vanlige folk» levde under. Fattige barn ble ofte satt bort for å «tjene», dvs. gjøre tjenestearbeid på større gårder, mot å få kost og losji. Fattige gamle og syke som ikke hadde egen familie, ble satt bort på legd, dvs. at de ble sendt på omgang mellom gårdene i distriktet. Ofte varte oppholdet på hver gård bare et par ukers tid, før de ble sendt videre. Ingen hadde kontroll med boforhold, mat, arbeidsforhold eller andre levekår for barn og eldre i dette systemet.  

Mange voksne, arbeidsføre mennesker hadde små husmannsplasser på storgårder. Større gårder hadde ofte flere/mange husmannsplasser. Som regel lå disse i skogen som hørte til gårdene. Her fikk husmannen lov å bygge ei lita stue til seg og familien, og dyrke en liten jordlapp. Som motytelse måtte han betale en årlig festeavgift til bonden og utførte pliktarbeid på bondens gård. Kone og barn deltok også i arbeidet. Riktignok hadde husmannen og hans familie tak over hodet, men med mat og klær var det oftest så som så. Vilhelm Møller forteller at «det finnes mange skiftebrev og panteregistre med beskrivelser av husmannsplasser så kummerlige at en kan få tårer i øynene når en ser hva slags forhold de levde under». (Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978).

Les mer

Også i gamle Sandar fantes det mange husmannsplasser i tidligere Sandar, bl.a. på Fevang. Mange av plassene her lå i Bjørnum­skogen, men husmannsplasser fantes også andre steder i området. I tillegg til å jobbe på bondens gård og ta hånd om sin egen lille plass, jobbet noen av husmennene også på skuteverftene ved fjorden. I dag er disse husmanns­plassene fraflyttet, men flere steder ligger fortsatt grovt tilhogde steiner fra grunnmurene, og en del villapal-trær og hageblomster har fortsatt overlevd. Sammen taler de sitt tause språk om menneskene som bodde her.

Anne Marie Pålsdatter festet i 1815 plassen Frydendal i Bjørnumskogen på livstid. Hun døde også her i 1840. Få år senere, i 1844, leide lensmann Thor Klaveness på Bjørnum bort plassen til Søren Tholvsen, som da var møllemester på Bjørnum. Navnet Frydendal kan bety en god plass, en plass der det var en fryd å bo. I dag finnes bare noen steiner av grunnmuren igjen. 

Andreas Anderssøn kjøpte plassen Lia i Bjørnumskogen i 1817, for 15 spd. I 1824 festet Ror Tolvssøn, som kom fra småbruket Rønningen, litt jord og satte opp et hus her. I dag kan bare rester av plassen påvises.

Navnet på plassen Løken i Bjørnumskogen er hentet fra ordet løk, som betyr del av ei myr. Av de som bodde her, kjenner vi bl.a. til Lars Markussøn, som bodde her i 1801, etter ham Ola Olssøn, som døde her i 1819, og Ole Abrahamsen, som kom hit i 1850. Vi vet også at Abrahamsen hadde tre kuer og noe dyrket jord. Gråsteinsmurene fra stua på plassen skal være godt bevart.

Plassen Olsestua lå i Bjørnumskogen, mellom Bjørnum og Askedalen. Plassen ble fraflyttet i 1880-årene, etter en tragisk brann. Grunnmuren, rydningsrøysene, innmark og steingjerder forteller om husmannens liv her inne i skogen. Men både røyser, grunnmurer og steingjerder ødelegges av røttene til trær og busker. I dag vet vi lite om de som bodde her. «Det hadde ingen interesse. Bøndene som eide jorda, ville også ha det slik. Da var det lettere å kreve jorda tilbake», sier Roger Davidsen (Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2020).  

Plassen Rønningen i Bjørnumskogen ble også kalt Bjørnum-Rønningen. I 1785 bodde hus­mannen Fredrik Hanssøn her. Den siste husmann på plassen var Søren Karlsen. I tiden etter 1875 var Rønningen fraflyttet. I dag finnes bare noen steiner fra grunnmuren tilbake her.  

Plassen Struten lå i Bjørnumskogen, sydvest for Fevang Søndre. Plassen er førte gang nevnt på 1800-tallet. Siste husmann på stedet var Anders Struten, som flyttet herfra i 1871. Bare noen steiner fra grunnmuren er igjen etter plassen. Her finnes også et område på 85 x 11 meter med 3 gravhauger og røyser fra bronse- og jernalder.

I Bjørnumskogen, midtveis mellom Bjørnerud og Askedalen, lå plassen Teie. Plassen ble festet av Mattis Lorenssøn i 1834, og det bodde folk her helt til rundt 1960. Selve huset ble da tatt ned og flyttet til Skjellvika, der det benyttes som hytte. I dag finnes bare grunnmurssteiner igjen på plassen.

Også på Tassebekk lå det i tidligere tider en husmannsplass, som skal ha vært den eldste under Fevang.

Kilder: Møller, Vilhelm: Om husmannsplasser i Sandar på 1800-tallet, Sandar Historielag/Kulturminner, 1990; Store norske leksikon – snl.no; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010.