Gårdsdrift har fra gammelt av stått sentralt på Fevang, men «på ryggen av» landbruk, senere også hvalfangst, vokste det over tid også fram butikker, håndverksbedrifter o.a. næringsliv.

Les mer

Våre forfedre «malte» korn til mel ved å knuse det mot hardt underlag, med stokk eller stein. Det var en stor milepæl da håndkraft ble erstattet av bekke­kverner, drevet av vann fra fosser og bekker. I Norge er bekkekverner omtalt i skriftlige kilder først på 1200- og 1300-tallet. Etter hvert ble det kverner på mange gårder i Sandar. Flere av dem malte ikke korn bare for bonden selv, men for hele grenda. Et eksempel er Bjørnum mølle i Bjørnum­skogen, som skal ha eksistert allerede rundt 1720. Den besto egentlig av to møllebruk, et stort og et lite, drevet av vann fra en oppdemming av Bjørnum­bekken, som etter datidens målestokk var formidabel, med en dam på 200 mål, som ga 44.000 m3 vann. I dag er mølla for lengst lagt ned, men rester av den nedre demningen og fundamentene etter mølla finnes fortsatt.

Haugtuft landhandel lå på østsiden av Raveien, i krysset Raveien/Lingelemveien. Vi vet ikke nøyaktig når butikken ble etablert, men vi har bilder av butikken fra før 1. verdenskrig. Tidlig på 1900-tallet ble butikken et møtested, ikke bare fordi lokalbefolkningen handlet her, men også fordi trafikken økte både til skolen og til smia på motsatt siden av veien, og fordi den lokale telefonsen­tralen, «Centralen», lå i samme hus. I tillegg økte trafikken på «Sør­land­ske hovedvei» jevnt og trutt, og ei bensinpumpe (BP) bidro til at folk stoppet for å fylle bensin, og besøkte butikken samtidig. Blant driverne var bl.a. søstrene Inga og Gunvor Hystad, Richard og Grete Iversen, og Arild Lindås. På østsiden av veien, ved krysset Raveien/Hørdalsveien, lå også en butikk, Fevang Landhandleri, der det også var en bensin­pumpe. Dessuten vil fortsatt huske at de besøkte Skjell­huset gatekjøkken, på motsatt side av veien, på 1960-tallet, for å kjøpe «verdens beste» frityrstekte kylling og chips. Eieren lagde selv rora som ga den spesi­elle «Skjellhus-smaken». Gatekjøkkenet brant ned i 1968, og resepten til røra skal etter sigende senere ha blitt solgt til en stor produsent.

Fevang ble også kjent for sine mange smeder. De første drev mest med smiing for bønder; de skodde hester, smidde hjulbeslag og reparere jordbruksredskaper. Utover på 1900-tallet ble de imidlertid nærmest «verdensledende» for å smi flensekniver til hvalfangstflåten, først for den norske, men senere også for andre land. Den første som smidde kniver på Fevang, var Edvard Carlsen. I 1881 lånte han 200 kroner av sin far, og startet ei egen, lita smie vest for krysset Raveien/Lingelemveien. Han begynte med smiing for bøndene, men la i 1898 om til mer industripreget produksjon, og laget moderne landbruksred­skaper for store firmaer i Oslo. Den største artikkelen var en kjent valse- og rulleharv med rette, stålsatte tinder, som gjorde at han fikk Landbruksselskapets sølvmedalje for produktene sine. Fra 1915 lå produk­sjonen på 150-200 harver i året, men etter­spørselen var atskillig større. Da hvalfangsten i Sydishavet ekspan­derte før 1920, begynte Carlsen å produsere flense­kniver. Kvaliteten var god og pro­duk­­sjonen økte år for år. Rundt 1920 trakk Carlsen seg tilbake, og virksomheten med produksjon av flense­kniver o.a. redskaper til hvalfangstflåten ble overtatt av Anders Abrahamsen.

Anders Abrahamsen begynte i lære hos Carlsen i 1900. Etter noen år i Amerika, kom han til­bake til Fevang i 1912. Sammen med broren Søren drev han ei smie i «Kultebakken» i Hør­dalsveien, men den ble lagt ned etter noen år. I 1919 fikk Anders sin egen smie, og videreførte Edvard Carlsens suksess med flense­kniver for hval­fangst. I tillegg lagde han bl.a. også line­kuttere og skjølper. Verktøyet hadde topp kvalitet, og ble brukt på hvalfangst både utenfor Australia, på vestkysten av Nord-Amerikas, Peru og Chile, rundt Sør-Afrika og i Antarktis. Abrahamsen leverte kniver til de fleste norske ekspedi­sjoner, men også til ekspedi­sjoner fra Engeland, Russland, Japan, USA, Chile, Argentina o.a. land. Under krigen drev han for det meste med vanlig smiearbeid, men fra 1945 gjenopptok han produk­sjonen for hval­fangst. Da fangsten var på topp etter 2. verdens­krig, kunne han levere opp til 4.000 kniver i året. Han arbeidet i smia til nærmere 1970, da han var blitt 85 år. Abrahamsen fikk etter hvert konkur­ranse av Hans Mathisen Lingelem. Han gikk også i lære hos Edvard Carlsen, og da Carlsen trakk seg tilbake, tok også han opp produksjon av flense­kniver. I mange år kombinerte han driften av smia i sommerhalvåret med å dra på hvalfangst som smed på vinteren. I 1937 over­tok han ei smie ved krysset Raveien/Lingelemveien fra sin svoger, Hans B. Børresen. Her hadde det tidligere vært både hjulmaker og vært drevet produksjon av redskap til land­bruks­formål. Smia fikk navnet «Fevang Flenseknivfabrikk». De første årene dro Mathisen for­tsatt på hvalfangst på vinteren, og lot svogeren drive smia. Under krigen arbeidet Mathisen på bygg i distriktet, men i 1945 tok han opp driften av smia igjen. Flere hvalfangstekspedi­sjoner ble sendt ut, og med det økte også behovet for flense­kniver o.a. red­skaper. Etter hvert ble etter­spørselen så stor at han deltok i smia hele året. De siste årene malte han knivene med alumi­niums­maling, og solgte dem under navnet «Sølv­kniven». Pipene over essa i smia var laget av treverk, og etter jobb en dag i 1960, brant smia ned. Etter brannen leide Mathisen lokaler hos naboen i den gamle smia til Abrahamsen, og holdt driften i gang enda noen år, før den opphørte. Det var sterk konkur­ranse mellom de Abrahamsen og Mathisen. Begge mente at deres stål var best. Noen flensere sverget til Mathisens kniver, andre ville bare ha knivene til Abrahamsen. Det var ikke mulig å se forskjell på knivene, men merket som ble slått inn, var forskjellig. Abrahamsen brukte AAF, mens Mathisen brukte en liten sigd med HML under. Begge laget kvalitetsprodukter. På 1960-tallet prøvde japanerne prøvde med egne stål­kniver, men gikk tilbake til jernknivene fra Fevang, kanskje fordi de ikke greide å ivareta kravet til kvalitet med industriell masseproduk­sjon. I dag er både hval­fangsten og produksjon av kniver o.a. redskaper til denne for lengst avsluttet, og smiene er bygd om eller revet.

Vi nevner også garverne på Fevang. Den første med selvstendig virksomhet her, var Søren Anthonisen, men han ga snart opp virksomheten og emigrerte til Amerika rundt 1900. Etter ham overtok Anders Iversen. Den mest kjente «garvær’n» var er imidlertid Julius Mathisen. Han begynte sin virksomhet før 1910 og drev garveriet i mange år. I tillegg sto han på torget i byen hver lørdag, der han kjøpte opp huder og skinn. Etter hvert overtok maskiner stadig mer av produksjonen. Da var det ikke lenger noen fremtid for garving som håndverk. Etter at Mathisen døde i 1938, ble bygningen revet, flyttet til Grønli og brukt som karosserifabrikk. Der garveriet lå, ble det etablert et gartneri, drevet av Mathisens sønn, Harald Mathisen.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Møller, Vilhelm: Bekkekverner og vindmøller i det gamle Sandar, Sandar Historielag/Kulturminner, 1981; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord,2010; Digitalmuseet