Skolen på Fevang fulgte utviklingen av skolen i landet og i Sandefjord.

Les mer

De første organiserte skolene i Norge, var katedralskoler for prester, som ble opprettet på 1100-tallet. I 1539, etter reformasjonen, ble disse skolene gjort om til latinerskoler. Da ble det også bestemt at barn av allmuen skulle få opplæring i kristendom. Det var imidlertid først på 1700-tallet at Staten for alvor begynte å interessere seg for skole og utdanning. I 1739 kom lov om skoler på landet, som forutsatte at allmueskolen skulle gi barn undervisning i kristen­dom og lesing, mens skriving og regning var frivillig. Antall analfabeter forble likevel høyt til langt ut på 1800-tallet. Etter 1814 vokste kravet om at bedre allmueskole. Det resulterte i at vi i 1827 fikk en egen lov om allmueskoler på landet, som forutsatte etablering av faste skoler ved alle hovedkirker og ved verk eller bruk med minst 30 arbeidere, og ellers omgangsskole i alle prestegjeld. Det ble også innført skoleplikt for barn fra 7–8-år og fram til konfir­masjonen, med skolegang minst to måneder pr år. I 1848 kom også lov om all­mueskoler i byene; her var kravet undervisning 18-24 timer pr uke i 45 uker pr år. I 1860 fulgte ny lov om allmueskoler på landet, der hovedregelen var faste skoler; omgangsskoler skulle nå bare være et unntak. Læreplanen ble også endret til å omfatte utvalgte stykker av en lesebok, geografi, naturkunn­skap og historie. Etter tre år i all­mue­skolen, kunne elevene gå over i en 6-årig middelskole, og gymnaset ble 3-årig. I 1889 ble så 7-årig folkeskole for barn fra alle samfunnslag vedtatt, for alle mellom 7 og 14 år. Lovene var likevel ulike for by og land. På landet ble undervisningen økt til tolv uker pr år, senere mer, i byene skulle den være 18–30 timer pr. uke i 40 uker pr. år. Alle skolekretser skulle ha eget skolelokale, og alle kommuner skulle ha eget skolestyre.

De første skolene i Sandefjord var ikke allmueskole, men privatskoler som bare velstående foreldre hadde råd til å sende barna til. Andre barn fikk stort sett bare den undervisning prest og klokker ga hver søndag, og den var stort sett begrenset til troslære. På 1730-tallet fikk sokne­presten igangsatt en ordning med fast skole for byen, som også omfattet en del gårder i Sandar, som lå innenfor en radius på 2 km fra kirken. I tillegg ble det etabler 2 omgangsskole­kretser, og klokkeren skulle være lærer. Riktignok ble det i 1748 ved­tatt å ansette en lærer, men stillingen sto tom til rundt 1800. Noe nytt skolehus ble ikke bygget; undervis­ningen fore­gikk enten i lærerens stue, dersom han hadde plass, eller rundt om på større gårder, dvs. om­gangs­skole. Først i 1800 fikk Sandefjord en noen­lunde fast skolesituasjon, med en skolekom­mi­sjon og en lærer, som fikk 20 riksdaler i lønn pr år, pluss fri kost hos 27 ulike familier i 48 uker i året. For å møte kravet om faste skoler, fulgte en overgang fra omgangsskole til faste skoler utover på 1860-tallet. 

Fevang skolekrets ble opprettet i 1862, og fast skole skulle bygges på Haugtuft eller Orerød. Overgangen fra omgangsskoler til faste skoler møtte imidlertid kraftig motstand. Flere skole­kretser protesterte, og den kraftigste protesten kom fra Fevang. Nesten alle oppsittere i ut­kanten av kretsen var fattig. De hadde ikke hest og kunne derfor ikke kjøre barna til skolen, og de mente at små barn ikke kunne gå den lange veien. De mente også at bekkene langs raet ville gjøre skoleveien ufram­­kommelig i flomtiden, og at bruene ville bli skylt bort. I tillegg var de redde for å miste kontrollen med barna, og nesten halvdelen av elevene i storskolen var ute i «tjene­ste» på gårder, mot å få fri kost og losji. Stiftsdireksjonen svarte med å gi kretsen 2 måneder til å ordne fast skole. Motstanden varte likevel ved; så langt gikk det at den som leide ut lokale til skolen, ble nektet å få kornet sitt malt på Bjørnum mølle. Mot­standen var lang og hard, men tok slutt i 1866; da fikk 29 oppsittere på Fevang mulkt for å ha holdt barna hjemme. Det ble så etablert fast skole på Fevang 31. januar 1866. Elevenes fravær var imidler­tid stort de første årene. I 1866 møtte skolens flinkeste elev på skolen bare 58 dager og var borte 28 dager, hvorav 22 dager uten grunn. Foreldrene skyldte på ufrem­kommelig vei for barna på vinteren, at de var i «tjeneste» på sommeren, og at de manglet klær. Den første faste skolen på Fevang holdt til i leide lokaler. Først i 1875 ble det bygget eget skolebygg, på Bjørnum, på vestsiden av Raveien. De første skolene i Sandar var små, med 3 værelser; det største skulle brukes som skolelokale, de to andre til husvære for læreren. Etter at skoleloven av 1879 kom, med utvidet fagkrets og krav om nye hjelpemidler i under­vis­ningen, ble disse skolebygningene for små. I 1895 ble derfor Fevang, som andre skoler, på­bygget med en 2. etasje, og fikk to skolestuer i 1. etasje, lærerleilighet og sløydrom i 2. etasje. Blant lærere på Fevang merker vi oss særlig Thor Henrik Sørensen. Han var født i fattige kår på hus­manns­plassen Frydendal under Bjørnum, i 1850. Gutten viste seg tid­lig å ha gode evner, og presten oppfordret ham til å bli lærer. Han tok lærereksamen i 1867, kom til Fevang som lærer i 1871, og var der til han sluttet 30 år senere, i 1901. Etter at kretsen fikk eget skolehus, ble elevenes frammøte mer normalt, og etter 1890 var det imponerende stort.

I 1891 vedtok skolestyret, etter forslag fra styrets formann, at lærerne i enkelte tilfelle skulle kunne anvende «legemlig straff» for å opprettholde oren og disiplin i skolen. Dette førte til mye irritasjon og debatt, og det viste seg snart at det var et overveldende flertall i alle skole­kretser for å avskaffe «legemlig tukt» i skolen. I Fevang og 4 andre kretser var det mer enn 2/3 flertall mot slik straff. Deretter vedtok skolestyret enstemmig at legemlig straff ikke skulle finne sted i skolen.

Mot slutten av mellomkrigsårene ble det klart at skolen på Fevang hadde åpenbare mangler, og i 1939 skrev skolestyrer Hans Sletmo brev til skolemyndighetene, der han bl.a. påpekte at barna ikke hadde noe sted å henge fra seg yttertøyet, og ikke noe sted å oppholde seg i fri­minuttene når det var dårlig vær, og at lærerleiligheten var alt for liten. Året etter kom krigen, og da ble alle slike ting satt på vent. Etter krigen, i 1949, sluttet Sletmo for og overtok som skolestyrer ved kommunens største skole, Sande. Ny rektor på Fevang ble Knut Gregersen, som hadde stillingen fram til 1970. I 1953 fikk skolen et nytt klasserom og egen sløydsal. Skolen var likevel for liten, og i 1958 ble nytt skolebygg tatt i bruk, på Haugtuft, ved Linge­lemveien, på østsiden av Raveien. Den nye skolen hadde 4 klasse­rom med vestibyle, kontor og lærerværelse, og fikk dessuten et tilbygg mot nord allerede første året, med under­visnings­rom for engelsk, håndarbeid og sløyd. I 1965 kom også en gymnastikksal på plass, i 1987 fikk skolen ny formingsavdeling, og i 1997 ble et nytt tilbygg tatt i bruk.

Kilder: Store norske leksikon -sln.no; Lien, Bjørgulv: Skole for allmuen i Sandefjord på 1700-tallet, Sandar Historielag/Kulturminner, 1996; Møller, Vilhelm, Sandar bind I, 1978; Wikipedia.org; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord, 2010; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968.