Fornminnene i Fevang-området er mange og enestående, ikke bare i Sandefjord, men også i Vestfold fylke.

Les mer

På 1800-tallet fant gårdbrukere på Fevang både graver og gamle gjenstander på jordene, og tok kontakt med Oldsaksamlingen. Antikvar og arkeolog Nicolay Nicolaysen, som for øvrig også sto for utgravingene på Gokstad­haugen, fant nesten alle de former for graver en kunne tenke seg fra tiden før kristendommen ble innført og kristne kirkegårder ble etablert. Her hadde mennesker blitt gravlagt i over 1.000 år, mange av dem åpenbart mek­tige kvinner og menn. De fant også rester av gammelt jordbruk, som rydnings­røyser, steingarder og åker­stykker, så Fevang måtte fra gammelt av også ha vært et viktig jordbruksområde. Årsaken var at området lå høyt og hadde mye sandholdig jord. Derfor hadde området vært attraktivt for jordbruk før en utviklet gode teknikker for drenering av jord, slik at det hadde utviklet seg et senter for stor­gårder her. I tillegg gikk også «hovedveien» mellom Oslo-området og Sørlandet over Fevang. I for­hi­storisk tid var det nemlig vanlig at mektige menn ble gravlagt nær travle ferdselsårer, og i nærheten av sin egen går, aller helst på gårdens egen grunn.

Gravskikkene har vekslet opp gjennom historien. I første del av eldre jernalder, ofte kalt kelte­rtiden eller før-romersk jernalder, var det vanlig å brenne de døde, legge asken sammen med små personlige effekter i en urne, og grave denne ned på flat mark. Det er flere slike flat­marksgraver på Fevang. Senere ble haugbegravelser mer vanlig, og på Fevang finner en hauger med ulik form, både rundhauger, langhauger og røyser, som inneholdt både brent og ubrent gods. Hovedtyngden av gravhaugene stammer fra vikingtiden, ofte definert som tiden mellom ca. 800 og 1.050 e. Kr., dvs. den siste tiden før den kristne kirke overtok den sjelelige omsorgen for døde og etterlatte.

Nicolaysen foretok store utgravinger på Fevang i årene 1869-1873, og fant mange for­skjellig graver, flere med kullblandet jord og benrester. I tillegg fant han mange gjenstander, både våpen, gårdsredskaper, husgeråd og pyntegjenstander. Han fant også en grav der en mann var brent i fulle klær, sammen med en mengde utstyr, sannsynligvis en mektig bonde. Også senere er det foretatt utgravinger, bl.a. i Hørdalen i 1925, der en antar at det kan ha vært mer enn 50 hauger og røyser. I 1953 ble det så gjort et enestående på Fevang, mens utbyggingen av Torp flyplass pågikk. Da en tok ut sand til flyplassen, kom man over en rik kvinnegrav, 11 meter i diameter og 1 meter høy, med en indre steinring som var 5 meter i diameter. I et lag med mørk, kullholdig jord og grus inne i ringen, fant man en rekke oldsaker, bl.a. et vakkert og sjeldent hengesmykke av gull (en såkalt «gullberlokk»), spenner i gull og bronse, perler i gull og glass, en spenne av sølv med beslag av gull-blikk, og en nål i bronse.

Vi deler vanligvis før-kristen tid inn i steinalder, bronsealder og jernalder. I eldre steinalder (ca. 10.000 - 4.000 f.Kr.) levde folk mest som jegere og sankere, mens de i yngre steinalder (ca. 4.000 - 1.800 f. Kr.), ble mer fast­boende og begynte med jordbruk. Senere fortsatte ut­viklingen med faste bosettinger gjennom både bronsealderen (ca. 1.800 - 500 f.Kr.), eldre jern­alderen (ca. 500 f.Kr. – 500 e.Kr.) og yngre jernalder (ca. 500 - 1.050 e.Kr.). Vikingtiden er for øvrig en del av yngre jernalder. Det er gjort store og betydelige funn på Fevang fra alle disse tidsperiodene, og vi kjenne igjen menne­skenes utvikling fra jegere og sankere til fast­boende i de funn som er gjort. Fra steinalder og bronsealder er det bl.a. funnet både en slipe­stein, steinøkser, skafthulløkser, flintøkser a.a. De fleste funn stammer likevel fra jernalderen, og det er foretatt utgravinger av en rekke hauger og graver fra denne perioden. I mange av gravene er det funnet kull og kull­blandet jord, sammen med beinrester. Det er også funnet en mengde gjenstander. Dette gjelder våpen til jakt og kamp, som spyd og spydspisser av jern, pilspisser, økser, en- og to­eggede sverd og rester av sverdslirer, med beslag i bronse, skjold, skjoldbuer og håndtak til skjold, kniver og knivblader. Det gjelder også redskaper o.a. til/fra gårdsdrift, som sigder og blader til ljåer og sigder, hammere, kniver, økser og økseblader, spader, bry­ner av skifer og kvarts, stigbøyler av jern, hestesko, bissel og munnbitt, bjeller av jern, en mengde klin­k­nagler og spiker av forskjellig form og størrelse. En har også funnet diverse husgeråd som leirkar, både van­lige «brukskar» og mer dekorerte kar til «penbruk», trekar, bronsebeslag til trespann og rester av kjeler av jern, spinnehjul av brent leire, vev­skjeer, nåler av jern, kniver, en stor gaffel, rester av en saks, syler med treskaft og en pinsett. Til mer «adspredelse» er funnet bl.a. rangler et pilespill. Likeså er det funnet pynte­gjenstander for både menn og kvinner. For menn gjelder dette bl.a. kniver og knivblader, sølvknapper til hektespenner, ring­spenner og knapper av bronse til kapper o.a. tøy. For kvinner er det bl.a. hårnåler og en kam av bein, en mengde perler av ulike slag, ringer, nåler og spenner av bronse og sølv, og en ten av gull. Den tid­ligere nevnte «gullberlokken» står likevel i en særstilling. Dette er et pæreformet henge­smykke av gull fra et av de første århundrene e. Kr., med snodde gulltråder og gullperler i underkant. Smykket viser gullsmed­kunst på høyt nivå, og er berømt og flittig kopiert i vår tid.

Vikinggravene ser ut til å være branngraver, og bare 5 av gravene inneholdt materiale som kunne benyttes for nærmere datering. Av disse var 4 mannsgraver og én kvinnegrav. Det materialet som ble funnet i gravene, er for en stor del samme typer gjenstander som i andre graver fra jernalderen; våpen, redskaper, husgeråd og pyntegjenstander. I en grav ble det også funnet en god del klinknagler fra båt og spor etter likbål, og en antar at vikingen som ble grav­lagt her, som mange andre, ble brent i båten sin før haugen ble reist. I tillegg til alle gravene, er det også funnet en såkalt dommer-ring, som består av seks store, reiste steiner i en sirkel, og med en enda større stein i midten. En har trodd at steder og stein­for­ma­sjoner kan ha vært brukt til rettsaker i oldtiden, der dommerne satt på hver sin stein.

Forskerne tror at Fevang-feltet kan ha inneholdt 150-200 hauger og røyser. I dag er det ikke så mange gravhauger eller gravrøyser igjen, men feltet på østsiden av Raveien, under de store bøke­trærne, er best bevart, og kan dateres til eldre jernalder og fram til vikingtiden. Det vakre gravfeltet inne i bøkeskogen er tilrettelagt for interesserte. Det er en av de siste, store restene av de mange store samlinger med graver som lå i dette kulturlandskapet. I dag er gravhaugene og steinkretsene sikret som naturpark.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar bind I, 1978; Wasberg, Gunnar Christie: Sandar Bygdebok, 1968; Berg, Lorens: Sandeherred, en bygdebok: historik skildring av bygdens utvikling fra gammel tid ned til kjendte nutidsforhold, 1918; Visitvestfold.com; Vestfold og Telemark fylkeskommune/kulturarv - https://www.vtfk.no/meny/tjenester/kultur/kulturarv/kulturarvartikler/fevang/