Mot slutten av 1800-tallet vokste det fram en rekke frivillige foreninger og organisa­sjoner i Norge, og i Sandefjord. Blant de første foreningene på Fevang, var de religiøse. Senere fulgte både ungdomslag med sangkor, teaterkvelder og dansekvelder på programmet, folke­akade­mi og folkeboksamling, idrettslag o.a. Foreningene bidro engasjement og et godt lokalsamfunn.  

Les mer

Sandeherreds misjonsforening, tilsluttet Det norske Misjonsselskap, ble stiftet allerede i 1846, på Bjørnum gård. Mye av misjonsarbeidet ble drevet av kvinner. Våren 1908 ble det av­holdt et møte i bygda, der det ble bestemt å bygge et bedehus. Smeden Edvard Carlsen ble for­mann i bedehus-komitéen, Oscar Brekke ledet byggearbeidet, og 12. februar 1912 sto huset ferdig, ved Linglemveien, syd for Haugtuftkrysset. Bedehuset ble i mange tiår et sen­ter for religiøs virksomhet i bygda, og ble utbedret og modernisert flere ganger. I en peri­ode hadde også Den jarlsbergske frimenighet mange medlemmer i området. I 1952 byttet menig­heten navn til Det evangelisk lutherske kirke­samfunn, med egen kirke på Mo som ånde­lig sentrum. I 1942 begynte Idre­misjonen et «yngresarbeid» på Fevang, og mot slutten av 1940-årene startet Kjell Waggestad, sammen med Aasmund Berg og Annie Sørensen, opp aktiviteter for unge, i form av «arbeids­møter», med søm o.a. håndarbeid for jenter, og snek­ring og sveising for gutter. I 1973 etablerte dessuten KFUM/KFUK eldretreff i bedehuset, et svært populært tiltak.

Ungdomslaget «Fremtidens Håp» ble stiftet i 1912, for å gi bygdas unge et møtested. Bak­grunnen var at det var langt til byen, bilen var ennå ikke kommet, og langt fra alle hadde sykkel. Antoni Brekke ble lagets første formann. Sammen med styret satte han i gang flere tilbud for de unge. De første møtene ble avholdt på «sløyden» på skolen og i ei drengestue på Torp, mens dansefester ble arrangert på en låve. To år senere, i 1914, tok laget i bruk et eget hus, «Valhall», på vestsiden av Raveien, nord for Haugtuftkrysset. Folkeviseleik kom tidlig på programmet. Det samme gjorde teatervirksomhet, og i 1916 satte laget opp sitt første teater­­stykke, med landhandler Anton Gokstad som instruktør, for øvrig samme mann som senere ble kjent i byen som «Garn-Gokstad». To år senere, i 1918, ble det også startet et sang­kor, med Hans Linge­lem som formann. Koret gikk imidlertid i oppløsning allerede året etter, bl.a. fordi mange mann­lige medlemmer dro på hvalfangst. Det ble også avholdt møter med fore­drag og samtaler om ulike emner. Det gjorde at en del eldre også deltok, og bidro til kon­takt på tvers av gene­rasjoner. Oppslutningen sank noe i årene som fulgte, men tok seg opp igjen under krigen. Da gjenoppsto også sangkoret, under navnet «Valhall blandede kor», og var i drift til 1945. I årene etter krigen avtok aktiviteten på ny, og midt på 1960-årene var driften ikke lenger «liv laga».

Ungdomslaget hadde lenge planer om en egen folkeboksamling på Fevang, og i 1915 ble det bevilget 50 kr til formålet. I tillegg gikk Sandar kommune med, ettersom bare kommunale boksamlinger kunne få statlig støtte. Dermed ble sam­lingen en kommunal institusjon. De første årene var ikke boksamlingen større enn at den fikk plass i et skap på kjøkkenet i ung­domshuset Valhall. Samlingen var åpen en time hver annen søndag, og bibliotekaren fikk en godtgjørelse på 5 øre pr utlån. Med rundt 500 utlån første år, ble godtgjørelsen ca. 25 kr pr år. Både utlån og boksamling økte, og i 1924 ble bokskapet på kjøkkenet for lite. Samlingen fikk da et eget rom i 2. etasje på Valhall. Samme år ble den nye læreren på Fevang skole, Hans Sletmo, formann for samlingen, og fungerte i «stillingen» fram til 1950. I 1926 besto sam­lingen av 475 bøker og utlånet hadde steget til 1.164 bind. Fem år senere, i 1931, besto sam­­lingen vel 1.000 bind og det ble foretatt 2.066 utlån. Toppen ble nådd i 1933, med 2.751 utlån. Boksamlingen fortsatte å øke, og i 1971 ble et nytt lokale tatt i bruk, i den nye gymnastikk­salen ved Fevang skole. I 1976 overtok en bibliotekar fra Sandefjord bibliotek ansvaret for samlingen, som dermed ble en del av folkebibliotekets samling.

I 1943 åpnet badstua på Fevang. Initiativet til badstua kom på et fellesmøte mellom Bonde­laget og Sanitetsforeningen, May Engelstad bidro med tomt, og både kommunen og flere institusjoner bevilget penger. Badstua ble populær; bare i løpet av de første 11 månedene besøkte 5.000 badstua.

Under krigen dukket tanken om et folkeakademi opp, og ble realisert i 1945. I årene som fulgte, var interessen stor, og akademiets ble et samlingssted for både unge og eldre. Etter 10 år hadde imidlertid tiden forandret seg; alle hadde radio, flere og flere fikk også TV, og dermed økte tilgangen på informasjon kraftig. Da måtte akademiet innstille sin virksomhet.

På 1930-tallet ble det dannet en rekke nye idrettslag i Sandefjord og Sandar. Blant disse var Fevang Idrettslag. Fotball ble tidlig en populær aktivitet blant unge, med «Fevangsletta» nord for Fevang-lokalet som samlings- og treningsfelt. Etter hvert utviklet tanken om en egen fotballklubb seg, og i 1966 ble Fevang Fotballklubb stiftet, med Ivar H Anholt som for­mann. I 1967 ble klubben tatt opp i Norges Fotballforbund og fikk plass i 6. divisjon. Fire år senere, i 1971, vant klubben sitt første kretsmesterskap. I 1972 ble virksomheten utvidet til to lag, og året etter ble en egen damegruppe stiftet. Den første tiden trente og spilte klubben kampene sine på «Fevang­sletta». Senere ble ny bane opparbeidet nær skolen, med egen gressbane, som sto ferdig i 1976.

Kilder: Møller, Vilhelm: Sandar, bind I, 1978; Olstad, Finn: Sandefjords historie, bind I og II, 1995 og 1997; Davidsen, Roger: Et sted i Sandefjord; Wikipedia.org