LANDSTADS GATE 24

I november 1941 kom 200 sovjetrussiske fanger til brakkene ved Jernbanealleen. Her var de til leiren ble avviklet rundt årsskiftet 1942-43. Fangene var utsultede og gikk i fillete uniformer. De ble brukt bl.a. til lossearbeid på havna og arbeid i jordbruket i distriktet. Barn og ungdom la i skjul ut matpakker til dem. Noen elever på den høyere skolen (middelskole og gymnas) på den andre siden av Jernbanealleen, forteller at de kastet matpakker fra fjerde etasje, over gata og over piggtrådgjerdet til brakkene.

Det var forbudt å gi fanger mat, men noen tyske vakter så nok en annen vei og lot det skje. Andre vakter var mer nidkjære, og to russerfanger ble skutt og drept da de strakte seg for langt ut etter maten. De er i dag gravlagt på Ekeberg gravlund. Som takk for mathjelpen til fangene, lagde de små gaver til Sandefjords befolkning: Lekefugler, smykkeskrin og ringer av kobbermynter.

Etter frigjøringen i maidagene 1945 ble alle tyske soldater i Sandefjord og Sandar internert i de 16 brakkene som var reist i Bugården. Her ble de inntil hjemsendelse til Tyskland.

Litt om brakkene i Bugården: Det var i august 1940 at tyskerne beslagla 30 mål av eiendommen til Tor J. Botne og 16 mål av Einar Klavenes for å opprette en militærleir. På det området som i dag heter Kapteinløkka ble det reist 16 brakker for rundt 500 soldater, og dessuten staller for mange hester. Området videre vest, inklusive Bugårdsdammen, ble brukt til militærøvelser, og det var forbudt for nordmenn å bevege seg inn i området. Det var Organisasjon Todt som reise brakkene i Bugården/Kapteinløkka.

Da krigen sluttet i 1945, ble leiren altså brukt som fangeleir for både disse tyskerne og de som hadde holdt til i Jernbanealleen – rundt 2.500 til sammen. Området ble så overtatt av det som etter freden ble kalt Direktoratet for fiendtlig eiendom, og Sandar kommune gjorde i stand brakkene til leiligheter for de som var hjemløse. Det var akutt boligmangel, ja, bolignød, i Sandefjord og Sandar etter 1945, blant annet fordi mange sjøfolk og soldater kom hjem, og flere unge ønsket å gifte seg og stifte bo. Det var ikke bygget boliger i de fem krigsårene, og det var stor mangel på trematerialer og bygningsartikler. Det tok mange år før man kan si at boligmangelen var over, både her i distriktet og i resten av landet.

Brakkene langs Jernbanealleen ble først overtatt av norske styrker, Milorg, som ble gjort om til en frivillig militær enhet, kalt Vestfold Lette Bataljon. De holdt til i leiren inntil soldatene ble dimittert i september 1945.

Brakkene var da temmelig nedslitt, og det tok tid før lokale familier kunne ta dem i bruk. Det skjedde først i 1946, da 14 familier flyttet inn i de to boligbrakkene, 29 voksne og 18 barn. Forholdene var langt fra idylliske: Ved innflyttingen hadde ikke hver familie egen vask, det var tre vasker i hver korridor.

I desember 1946 flyttet de første familiene inn i Bugården-brakkene. De ble organisert som fem leiegårder med i alt 42 leiligheter.

Harry Gabrielsen («Sandefjord guttemusikkorps») som var bestyrer for husleiekontoret i Sandefjord de første etterkrigsårene. Han var konsekvent i sin tildeling: Den som trenger leiligheten mest, må få den først», sa han i et intervju med Sandefjords Blad. Nygifte par sto nokså langt bak i køen, og det var nok mange som bare fikk et rom hos foreldre eller svigerforeldre.

Boligsituasjonen i 1945 og årene som fulgte, kan illustreres med følgende tall: I 1946 søkte 2.400 mennesker etter hus i Sandefjord og omegn. I Sandefjord kommune gjaldt det 198 familier, i Sandar 543 eller omkring 1.600. Over 200 familier ble betegnet som «absolutt nødstilte».

Når ble brakkene revet og tomtene klargjort for bolig- eller næringsformål? Tomta til Bugården-brakkene ble klargjort for blokkleiligheter midt på 1960-tallet. Langs Jernbanealleen ble brakka i nord revet i 1959, den i sør i 1962.

Etter krigen ble noen av brakkene tatt ned, flyttet og brukt for andre formål. En av dem ble Runars første klubbhus ved siden av badstua, en annen ble ombygd til festsal på Knattholmen leirsted. Noe ble faktisk også brukt som danseplatting under Sandefjords byjubileum i juni 1945.