Magnus Brostrup Landstad – Wikipedia
Landstad var prest i Sandar ved Sandefjord fra 1859 til 1877. Landstads plass med et monument over Landstad og Landstads gate hedrer ham her.

Jeg er født i verdens nordligste prestegård, og Nordishavet sang vuggesang for meg, skriver Magnus Brostrup Landstad om seg selv. Han ble født i Måsøy i Finnmark i 1802, der faren var prest. Det var vanskelige tider for landet vårt den gangen, med dyrtid og hungersnød. Barneårene der nord, med vintermørke og ensomhet, kunne han aldri glemme.

Siden ble faren sokneprest i Vinje, og noen år etter i Seljord. Landstad kom da til å leve det meste av sin ungdomstid i det vakre og tradisjonsrike Telemark. Han ble så glad i naturen og folket der at han søkte seg dit da han selv ble prest. I bygdene der hadde en mengde folkeviser og sagn levd på folkemunne i århundrer, og Landstad var en av dem som forstod at den rike skatten måtte bevares. Han gikk da i gang med å samle dem og skrive dem ned. Gjennom dette arbeidet viste det seg at han hadde rike evner og fin forståelse for diktekunst.

Dette hadde han også vist tidligere. Allerede som ganske ung hadde han både oversatt og diktet salmer. Og da han var blitt prest, gav han ut en liten bok med egne salmer. De ble snart kjent, og mange ble glad i dem. Nettopp i disse årene kom det på tale å få en norsk salmebok, og det var da naturlig at Landstad fikk dette oppdraget. I ni år arbeidet han med den, og i 1869 ble den godkjent til bruk i gudstjenesten. 65 av salmene i boka hadde han diktet selv, og over hundre hadde han oversatt fra andre språk.

14. søndag etter Trefoldighet 1859 ble to nye prester innsatt i hvert sitt embete i Sandar kirke. Magnus Brostrup Landstad som sokneprest og Christinus Castberg Lange som kallskapellan.

Landstad var 57 år gammel og så vidt svak at han allerede ved tiltredelsen taler om sitt «aftenstundsarbeid» her. Men om han ikke kunne gå inn i dette arbeid med særlig kraft og aktivitet, så har han likevel satt dypere spor etter seg enn noen annen prest, nemlig ved sin salmebok. Og gjennom denne vil han ennå lenge synge for oss, «skalden med de friske alvorstanker», det norske folks benådede salmeskald, hvis enkle vers går oss direkte til hjertet.

I bygdefolkets bevissthet er mannen og presten Landstad trådt i bakgrunnen. Men som salmedikter står han i forgrunnen, ikke bare her i Sandar, men i hele Norges land.

Derfor gleder vi oss over at vi har hans karakteristiske skikkelse, meislet i stein, på plassen foran kirken. Denne statue har sin egen historie:

11921 skrev pastor – senere biskop – Johs. Smidt en oppfordring til Sandar Lærerlag om å gå i spissen for å reise et Landstadmonument. Lærerlaget svarte med å be ham holde et foredrag om M. B. Landstad. I samme møte besluttet så Lærerlaget å gå inn for denne saken, og nedsatte en komite, bestående av tre lærere. Den senere skolestyrer Hans Berge, Haukerød, ble komiteens formann. Den satte seg i forbindelse med vår lokale billedhugger, Hans Holmen, som med glede påtok seg oppgaven. Han skaffet seg fotografier av Landstad, fikk konferanser med noen av Landstads slektninger, og utarbeidet en sortkritt-tegning og en modell. Denne ble bedømt av komiteen, interesserte og kunstkyndige, og samtlige anbefalte utkastet.

Til materiale ble valgt den sterke, mørke labrador, som den gang ble brutt ved Jåberg. Endel av arbeidet ble utført ved selve steinbruddet, og transporten av den digre statuen satte store krav til billed-huggerens oppfinnsomhet.

Den tradisjonsrike kirkebakken ved Sandar kirke ble utsett som plass for monumentet. Avdukingen den 17. mai 1928 ble nasjonaldagens store begivenhet her hos oss. Etter salmen «Herre, bevar og velsigne din aker» talte prost Bonde om Landstad som menneske, prest og salmedikter. Han understreket Landstads betydning for den norske kirke, og minnet om at hans studier i folkediktning hadde satt ham i stand til å gi sine salmer en nasjonal form og tone, og gi dem det jevne og inderlige innhold. Hans nære, kontakt med det nasjonale og folkelige førte til et frigjøringsverk på det språklige område, og satte ham i rekke med de nordmenn som har banet vei for kommende slekter. Derfor passet det så godt, uttalte prost Bonde, at hans statue ble avduket på 17. mai, og at det var barn som hadde samlet inn de fleste midlene.

Landstads sønnesønn, forfatteren M. B. Landstad, takket på familiens vegne, og for den kjærlighet som dette monument var et bevis på. Han uttalte bl.a.: Det er noe gripende for oss, hans etterkommere, å se ham stå der, med salmeboken inderlig knuget til brystet. Det er ro og verdighet over skikkelsen. Vi vil ønske han må stå der manende i ferdselen, og vinke med dragende kraft på hver sliten sjel, vinke oss inn i salmenes lyse verden. Det var de små i samfunnet han tenkte mest på, og barna aller først. Derfor vil vi takke Sandars skolebarn og alle de 4000 bidragsytere. Landstadmonumentet er blitt et dikt i stein, i norsk stein.

Kilde: Kulturminner SANDAR HISTORIELAG, Sandefjord