28. oktober 1927 forliste fullriggeren FORTUNA i et voldsomt vær i Irskesjøen, kom i brann og sank. Om bord var kaptein Olaf Larsen fra Virik og en besetning på 25 mann, forhyrt i Sandefjord. Skipet skulle til Grytvika på Syd Georgia med kull og stykkgods av forskjellige art. 5 mann omkom, de andre reddet seg inn til en liten Engelsk kystby. FORTUNA var den siste seilskuta i hvalfangstens tjeneste, riktignok under argentinsk flagg, men bemannet og drevet fra Sandefjord.

Les mer

Sandefjords blad 15. oktober 1877 av Vilhelm Møller.

Rett før jul i fjor leste jeg i Aftenposten en artikkel med tittel «Det siste havari», der det ble fortalt om Norges siste fullrigger i fraktfart, «Skaregrøm» av Grimstad, som i orkan sørvest for Madeira mistet nesten alle seil og rigg, men greide å komme seg inn til Azorerne. Denne hendelsen satte punktum for norsk kommersiell oversjøisk fart med seilskip …..

Da jeg hadde lest denne artikkelen, falt det meg inn at dette kanskje var en sannhet med modifikasjoner. For fullriggeren «Fortuna» havarerte da faktisk i 1927, altså et år senere enn «Skaregrøm», og burde vel registreres som siste seilskip i fart. Likevel hadde Aftenposten rett, «Fortuna» var nemlig ikke et norsk skip, selv om det seilte ed norsk mannskap, og gjorde tjeneste som transportskip på Syd Georgia, nærmere bestemt Grytvik. For Sandefjords Blads yngre lesere kan vi da fortelle at det var fem større landstasjoner på Syd Georgia, alle bemannet med norske hvalfangere: Husvik, Strømnes, Grytvik, Prinsehavna, Leith Harbour. De hadde sin storhetstid før den pelagiske hvalfangsten ble dominerende. Så vidt vites var Grytvik i drift helt til 1964. Hvor lenge «Fortuna» var transportskip for landstasjonen Grytvik, vet vi ikke bestemt, men Erling Haugen forteller at «Fortuna» ofte var i Sandefjord, og var da gjerne fortøyd ved Stub.

I det år vi her skal fortelle om, 1927, var den gloriøse seilskutetiden for lengst forbi. Jeg var selv på Syd Georgia 1926/27, og på de lange reisene så vi bare en eneste seilskute, det var utenfor Afrikas vestkyst. De seilskuter som fremdeles fløt på vannet, var gått i opplag. Noen ventet på å bli hogd opp, andre endte sine dager som lektere. At «Fortuna» fremdeles var i virksomhet, kom av at det var en usedvanlig fin skute som gjorde stor fart. Og driftsomkostningene var selvfølgelig små i forhold til steamskipene. Det var visst ikke vanskelig å få mannskap heller, noen av de eldre karene var erfarne seilskutefolk, som vanskelig kunne forsone seg nymotens skipsfart, en del yngre var kanskje drevet av eventyrlyst, og ville oppleve seilskute-romantikken før den for alvor døde hen. Så vidt vites, var besetningen på «Fortuna» det siste seilskutemannskap som mønstret ut fra norsk havn. De ble sendt fra Sandefjord som passasjerer 8. oktober 1927, og gikk om bord i «Fortuna» i Liverpool, der den lå nyoppusset og fin, klar til en lang, men forhåpentlig rask seilas ned til Antarktis.

«Fortuna» stevnet ut fra Liverpool 23. oktober. Efter fem døgn med kontrari vind og strøm befant skipet seg fremdeles i Irskesjøen. Vinden hadde økt til storm. Så hente det om kvelden 28. oktober:

Stuerten var kommet ut fra kahytten og bedt om et par mann til å hjelpe seg med noe. Det fikk han, men ikke før var de tre kommet inn i kahytten, før det smalt. En voldsom eksplosjon rystet skipet, dekksplankene ble revet opp og en rasende ild bredte seg hurtig. De to karene stuerten hadde fått til hjelp, kom seg ut igjen, stuerten ble sannsynligvis drept momentant.
Nå var skipet dødsdømt Kaptein Olaf Larsen samlet da hele mannskapet midtskips. De to livbåtene på babord side var slått i stykker i stormen, og de to på styrbord side lot seg ikke låre ned på vannet på grunn av den voldsomme krengningen. Men da skuta veltet med riggen i vannet, lyktes det noen av karene å få den ene livbåten løs.
En del av dem som var fordelt til den livbåten som hadde satt seg fast, måtte da hoppe i vannet. Vi lar Alf Helland Hansen fortelle:

Jeg var kokk, og befant meg i byssa, iferd med å stelle istand kveldsmaten. Da det smalt, forstod vi straks at det var alvorlig. Jeg var blant de mannskapene som var plassert i kapteinens livbåt, giggen. Det var full stor, og vi var redde for å bli viklet inn i riggen når skuta gikk ned. Skrikene fra de som lå i vannet rundt oss var forferdelige.

2. styrmann hadde brukket benet under eksplosjonen, men greide å svømme bort til oss. Jeg hørte dekksgutten Thoralf skrike, men så ble det stille. Erling Haugen, som satt i livbåten, greide å rekke en åre bort til sin bror Arthur, men en svær bølge feide ham vekk. Alt i alt var vi nå 21 i livbåten, 5 var borte. Klokka var 10 om kvelden.

I grålysningen neste morgen skimtet vi land. Vi satte seil, og nådde inn til kysten, til Chynnoc i Wales, ved 2-tiden middag. Av de savnede var tre fra Sandefjord: Stuert Gustav Hansen fra Grønli, ovennevnte Arthur, 19 år, og dekksgutten Thoralf år, 18 år.

Jeg hadde tidligere ikke fart med seilskuter før, fortsetter Alt Helland Hansen Men jeg fikk lyst til å prøve dette livet også, kanskje det var eventyrlyst. Så ble det altså bare disse fem dagene. Året etter, i 1928, begynte jeg i Thor Dahls rederi, og var på hvalfangst i 34 sesonger, slutter han sin beretning.

Kaptein Olaf Larsen, Virik, var en erfaren seilskutemann, født på Lingelem-Bergan 1872, død 1943. Han var i mange år ansatt i selskapet Argentina de Pesca, som drev hvalfangst i Grytvik, Syd Georgia, og førte lenge seilskipet «Tijuca» i transport mellom Syd Georgia og Buenos Aires. Selv så jeg «Tijuca» et par ganger der nede.

Når jeg aldri har glemt «Fortuna»’s forlis i Irskesjøen, skyldes det først og fremst at dekksgutten Thoralf Moe var min skolekamerat. Vi vokste opp i den tiden da de siste seilskutene ble tatt ut av fart. Det var få av oss som hadde lyst til å ta ut med slike oldtimere. Våre drømmer gikk mer i retning av nye, hurtiggående steamskip. Thoralf var roligere enn de fleste av oss, men han valgte altså å prøve seilskutelivet. Han ble 18 år.

Om noen skulle ha lest min beretning til ende, kan det kanskje synes som om «Fortuna»’s skjebne ble enestående dramatisk. Jo, det kan vel sies. Likevel var det bare en historie blant så mange hundre andre med tilknytning til vår by og vår skipsfartshistorie. Seilskutetiden kunne nok by på herlig seilas i passat og rolige dager over de store hav. Men det som huskes i dag, og som er registrert i de etterlatte dokumenter, er kanskje først og fremst tragediene, mange, svært mange av de vakre seilskutene endte sine dager i et voldsomt havari. Men la oss i år minnes «Fortuna»’s skjebne. Fordi det var den siste, og fordi det i disse dager er et halvt hundre år siden.
 

  • Totalt bilder i artikkelen: 5

    De overlevende fra fullriggeren Fortuna

   
https://www.lardex.net