HALDOR VIRIK ble født i Sandar 3. juli 1880. Sin utdannelse som forretningsmann fikk han gjennom ansettelse ved forskjellige kontorer, bl.a. hos konsul Johan Bryde og ved Framnæs Mekaniske Verksted. Men i 1907 etablerte han sin egen meglerforretning i Sandefjord. Etter noen år solgte han meglerforretningen og gikk inn for sel- og hvalfangst.  Han kjøpte først bottlenosfangeren ESKIMO. Sammen med noen forretningsvenner overtok han i 1909 det tidligere oppløste selskap A/S OCEANA for kr. 215.000,- og startet et nytt selskap A/S OCEANA med en hel flåte av sel- og bottlenosfangere, nemlig S/S HERTHA, S/S FORTUNA, S/S CITO, S/S FRANKLIN, pluss skonnertene ARIES og FREMAD.
Fangstfeltet var Nordishavet.

 

 

 

 

            I 1910 startet Virik sammen med Ole Wegger m.fl. A/S ODD med det flytende kokeri S/S SOBRAON på 3800 tonn d.w. I 1911 ble aksjekapitalen forhøyet og 3 hvalbåter anskaffet, nemlig OLE WEGGER, ODD II og HVAL.  Fangsten ble drevet på Syd Shetland. Selskapet eide dessuten trankokeriet GONVIKEN.
            I begynnelsen av 1911 startet Virik også A/S NORMANNA for hvalfangst på Øst Afrika og andre felter. Selskapet eide da det flytende kokeri NORMANN på 4300 tonn d.w. og hvalbåtene NORMANN og NORMANN II. Endelig disponerte Virik denne tiden også seilskipet ALEXANDRA, et jernskip på over 2000 tonn d.w. og som gikk i fraktfart.
(Kilde: O.A.Hoffstad i "Norges Handel, Sjøfart og Industri" ved Einar Brun)

 

 

 

 

            I 1926 overtok Virik ledelsen av et rederi, Dampskipsaksjeselskapet KAP som ble startet i Sandefjord i 1916. Dette selskap hadde drevet dette rederiet i disse 10 årene med vekslende resultat, men ble etterhvert så dårlig ledet at aksjonærene var meget misfornøyde og ønsket en ny disponent. Det var da Haldor Virik kom inn i bildet. Han var på dette tidspunkt 46 år og en meget kjent forretningsmann i byen, helt siden 1910. Dessuten var han meget velstående og hadde på denne tiden betydelig ledig kapital etter at han en tid hadde vært litt passiv i forretningslivet pga deltagelse i politikken. (Han satt i Sandar Herredsstyre fra 1920 og var også på Stortinget i årene 1921-24.) Men nå var han innstilt på å gå aktivt inn for shipping igjen.
            Virik aksepterte tilbudet til KAP og overtok samtidig en stor aksjepost. Ved den avgjørende generalforsamling ble han enstemmig valgt til ny disponent. Senere ble hele det gamle styret og representantskap kastet. Virik ble enestyrer og fikk et representantskap på tre medlemmer; direktør Ole Aanderud Larsen (formann), høyesterettsadvokat P.Irgens Odberg og ordfører O.A.Hoffstad.
            Kontorene til KAP hadde hittil vært øverst i Storgaten. Nå flyttet Virik kontorene hjem til seg på hans store eiendom Aasly, i en sidebygning her.  (Anders Jahres Rederi overtok lokalene i Storgaten og holdt til her helt frem til de flyttet til "Hvalfangstens Hus" i 1959.) Virik overtok personalet til KAP, bl.a. kontorsjefen, Georg Moe. Men nå ble den unge Einar Brun ansatt som bokholder.
            Da Virik overtok selskapet, besto tonnasjen av følgende kullfyrte dampskip: KAPLANA på 3000 tonn d.w., samt KAPLANO, KAPOLNA og KAPARIKA, alle på 2400 tonn d.w. Virik solgte nå etterhvert de gamle dampskipene og kontraherte et 12.000 tonns tankskip ved Burmeister & Wain i Kjøbenhavn, et skip med dieselmotorer og moderne hjelpemaskineri. Dette skip ble Sandefjords første motorskip og ble sjøsatt i 1928 og fikk da navnet SANDAR, et navn som kom til å gå igjen i rederiet flere ganger. Gudmor var Viriks niese og adoptivdatter, May Virik. (Virik var ungkar hele livet, men han adopterte sin niese May, datter av Viriks eldre bror Jørgen som hadde giftet seg med en fra Isle of Man og var bosatt der. May kom til Sandefjord som ung tenåring under første verdenskrig.)
            Samtidig med sjøsettingen og dåpen av SANDAR, ble rederiets navn forandret til VIRIKS REDERI A/S.  Det lykkes for Virik å få sluttet skipet til en god rate for 10 år til det verdenskjente Anglo-Saxon Petroleum Co., London, en forretning som skulle bli særdeles bra for rederiet.
            I 1930 overdro Virik Hvalfangerselskapet FRANGO A/S som han hadde disponert en tid - til A/S THOR DAHL.  Etter en avtale mellom Virik og konsul Christensen, fulgte kontorsjef Georg Moe med over til A/S THOR DAHL. Heretter ble da Einar Brun den nye kontorsjefen i Viriks Rederi, og han ble senere også prokurist i rederiet pga Viriks arbeide med politikken og dessuten hans mange reiser til rytterstevner i inn- og utland.

            Fra 1935 ble det opprettet et kontorfellesskap mellom Virik og hans venn, skipsreder Gustav B. Bull. De to rederiene skulle ikke ha noe med hverandre å gjøre, men ha felles kontor og kontorpersonale. Gustav B. Bull disponerte Bulls Tankrederi A/S som hadde tankbåten PEIK.  Videre disponerte Bull Skipsaksjeselskapet ROSE med dry cargo-skipet ROSE, senere fruktskipet GIUBA.  Einar Brun ble nå kontorsjef for begge rederier, og pga Gustav B. Bulls langvarige sykdom, fikk han også prokura i Bulls Tankrederi.  Bull døde i 1938.  Etter hans død ble Aksjeselskapet Rose overført til Anders Jahre, som også var medinteressent i Bulls Tankrederi.  Men Bulls Tankrederi fortsatte med Einar Brun som prokurist og daglig leder, dog med at skipsreder Hans Torgersen fra Tønsberg, en god venn av Bull, på familiens vegne hadde et overoppsyn.  Etter Torgersens død under krigen, overtok Bulls svigersønn, Jørgen Jahre sen, (gift med Rose) Bull rederiet.  Han var da disponent for Sandar fabrikker, så daglig leder var fremdeles Einar Brun.  Først i 1948 da Jørgen Jahre sen. - som var en nevø av Anders Jahre - ble opptatt i firmaet Anders Jahre, opphørte kontorfellesskapet.  Da tok Jørgen Jahre Bulls Tankrederi med seg til Anders Jahre.

Tilbake til utviklingen i Viriks Rederi
            I 1936 ble tankskipet M/T HERBJØRN på 11.020 tonn, bygget i 1929, innkjøpt. Dette skipet ble omdøpt til M/T SANDEFJORD, også et navn som skulle gå igjen i rederiet. Dette skipet gikk også på en gunstig time-charter til Anglo-Saxon Petroleum Co.
            I 1938 flyttet Virik kontoret til Dølebakken 1.  Han hadde nå solgt "Aasly" til A.C.Olsen familien og hadde bygget opp den store "Granum" gård til seg.
            Under krigen 1940-45 gikk begge skip, med M/T SANDAR og M/T SANDEFJORD til alliert havn og var med i den store flåten drevet av NORTRASHIP.  Begge skip gikk senere tapt under krigen.
            Det ble en stille tid for rederiet under krigen. Kontorpersonalet ble derfor oppsagt, bortsett fra Einar Brun. Under hele krigen fortsatte rederiene å betale ut "trekk" til sjøfolkenes familier.  Det var et spent forhold mellom rederiene og okkupasjonsmakten, bl.a. fordi de fleste skip var gått i alliert tjeneste. Rederiforbundet ble oppløst og presidenten der arrestert. Et nytt "nazi-rederforbund" ble dannet, men her nektet omtrent hele den norske rederstand å være med.
            En gang under krigen fikk alle rederiene i Sandefjord innkallelse til et møte med sjefen for det tyske sikkerhetspoliti. En representant for hvert rederi skulle møte opp. Einar Brun møtte da for Viriks Rederi og Bulls Tankrederi. (Fra Thor Dahl møtte Hans Winge Sørensen, fra Anders Jahre møtte Anton Sivertsen og fra Rasmussen & Co. møtte Torger Moe.) En 10-mann tropp av tyske soldater med maskinpistoler klare, marsjerte inn. Stemningen var dyster, ingen ante hva innkallelsen gjaldt. Sjefen for det tyske sikkerhetspoliti kom inn. Spørsmålet gjaldt om noen av rederiene hadde lagre på norsk grunn av reservegods til skip, i så tilfelle ville det bli beslaglagt.  Samtlige svarte at det hadde de ikke, og dermed var møtet slutt, og rederienes representanter fikk gå, meget lettet!!
            Etter krigen var det å begynne på "nytt" igjen, med ingen skip.  Det var langvarige forhandlinger med myndighetene om erstatninger for de tapte skip. Som sin første båt etter krigen, kjøpte Viriks Rederi de utbrente restene av M/T KATTEGAT, en tidligere tysk motortanker på ca. 9000 tonn d.w., bygget i Danzig 1928. Den lå i dokk på Framnæs i påsken 1945 og ble truffet under et alliert flyangrep og lå og brant hele natten. Vraket ble overtatt av den norske stat etter krigen og ble solgt på auksjon sommeren 1946. Det var ikke lett å finne verksted som kunne reparere båten i disse etterkrigsårene, men rederiet fant tilsist et lite verksted i Immingham på østkysten av England. Skipet kom i fart høsten 1947 og fikk da navnet SANDAR (nr.2 av dette navn).
            I 1948, som kontorfellesskapet med Bulls Tankrederi opphørte og Jørgen Jahre ble opptatt i Anders Jahres Rederi og tok med seg Bulls Tankrederi dit, tok Virik opp sin mangeårige kontorsjef og daglig leder av rederiet, Einar Brun, som kompanjong og medreder i rederiet.
            På Gøtaverken hadde man like etter krigen kontrahert en nybygning som ble sjøsatt i oktober 1949 og fikk navnet SANDEFJORD (nr.2 av dette navn.)  Dette var en "lubricating tanker" på ca. 9000 tonn d.w.  Gudmor var fru skipsreder Ole Schrøder sen. (i og med at Ole Schrøder sen. var en storaksjonær i Viriks Rederi.)
            I 1953 ble også kaptein Torger Torgersen opptatt i rederiet som medeier.  Dette fordi Torgersen var gift med Viriks adoptivdatter May.  Torgersen som hadde vært kaptein i rederiet i mange år, ble ikke aktivt med i rederiets ledelse, men fungerte vesentlig som en inspektør for rederiet.

            Rederiet fikk en ny båt i 1955, ROLAND, en åpen shelterdecker på ca.12.000 tonn d.w., bygget ved Nordseewerke i Emden, Tyskland.  Gudmor var verkstedets direktørfrue.  Denne båten ble sluttet meget fordelaktig til Canadian Transport Co. Ltd., Vancouver.
            I disse årene utover nå hadde M/T SANDEFJORD en del samseiling med tankskip fra A.O.Andersen, Oslo (ved Ole Schrøder jun.), Erik Bugge i Larvik, Collingwood i London m.fl.  I 1964 ble derfor SANDEFJORDomdøpt til ANCO SAILOR.

            17. august 1958 døde Virik etter et hjerteanfall i en alder av 78 år.  Sandefjords Blad skrev bl.a. da at "hans navn er risset inn i Sandar og Sandefjords historie på en måte som tjener avdøde til stor ære."  Virik var ikke bare en kjent og stor skipsreder gjennom et langt liv, men han hadde også satt spor etter seg i politikken.  Han satt i Sandar Herredsstyre fra 1920-47 og var ordfører i Sandar fra 1938-40 og igjen fra 1945-47.  Dessuten var han på Stortinget fra Vestfold (for Høyre) i årene 1921-24.  Han var finsk konsul i en lang årrekke og frem til sin død. (Han ble derfor gjerne titulert som "konsul Haldor Virik".)  Forøvrig hadde han mange tillitsverv i banker og bedrifter.  Ellers var han en kjent hesteoppdretter og drev med hesteoppdrett i stor stil på sin vakre store eiendom, Granum gård.  Ved siden var han en god rytter med mange rytterpremier fra inn- og utland.

 

            Virik testamenterte den vesentligste del av sin store formue til et fond for "Naturens bevarelse". (Senere "Viriks Legat".)  Høyesterettsadvokat Frithjof Bettum ble bestyrer av dette.  Virik hadde dog bestemt at hans adoptivdatter, May Virik Torgersen, skulle få disponere Granum så lenge hun levde.

 

            Kort tid etter Viriks død overtok rederiet et skip av samme størrelse som ROLAND, også bygget ved Nordseewerke i Emden og sjøsatt i mars 1958 under navnet NEPTUN.  Skuta ble overtatt i oktober dette året og gikk også inn på time-charter for Canadian Transport.  Einar Brun og Torger Torgersen som nå drev rederiet sammen, ble enig om å hedre rederiets stifter, og døpte skipet om til HALDOR VIRIK.

 

            I januar 1960 døde Torger Torgersen av et plutselig hjerteanfall, og Einar Brun var nå alene om rederiet.  Siden Torgersens arbeide vesentlig var med den tekniske drift, forhyring og mannskapsspørsmål mm, ble kaptein Birger Christensen, mangeårig kaptein på rederiets båter, innkalt som inspektør.
            I 1962 flyttet rederiet fra lokalene i Dølebakken 1 og til større og mer tidsmessige kontorlokaler i Torvet 1.  Samtidig begynte Hans Jørgen Feen som kontorsjef her.
            Den gamle SANDAR (2) (tidligere KATTEGAT) gikk til opphugning i 1959, og i 1963 ble den tredje SANDAR sjøsatt på Marinens Hovedverft i Horten.  Gudmor var Maggi Brun, Einar Bruns kone.  M/S SANDAR var en lukket "shelterdecker" på 13.400 t.d.w. og ble også sluttet bl.a. til Canadian Transport i Vancouver.
            I 1964 kjøpte høyesterettsadvokat Frithjof Bettum en stor del av Ole Schrøder jun.'s aksjepost i Viriks Rederi. Heretter var Bettum rederiets største aksjonær. Etter en avtale mellom Frithjof Bettum og Einar Brun, ble Bettums sønn, Ole Bettum, opptatt i rederiet i 1965. Dette bl.a. fordi Einar Bruns eneste sønn var videnskapsmann og professor ved Universitetet i Tromsø og dermed ikke aktuell for noen stilling i rederiet. Ole Bettum som da var ansatt i Anders Jahres Rederi, ble fra 1965 medreder i Viriks Rederi sammen med Einar Brun som fortsatte frem til pensjonsalderen.

Før Ole Bettums inntreden i Viriks Rederi i 1965, var hans vitae som følger:

Etter realartium i 1950 med påfølgende stud fag kurs og fullført militærtjeneste i marinen, dro han til USA til Harvard Business School i Boston for et år.

Deretter oppholdt han seg flere år i utlandet, henholdsvis i Kiel, Hamburg og London, hvor han arbeidet både innen bank og shipping.

I 1959 vendte han tilbake til Norge og ble ansatt i firma Anders Jahre. Der fikk han ansvar for befraktning og operasjon av firmaets tørrlasteflåte, samt vurdering av nye foretninger.

I mars 1965 ble han medinnehaver av firmaet Haldor Virik som var enestyre i Viriks Rederi A/S, og på generalforsamlingen den 19. Mars 1965 ble han formelt medlem av styret i Viriks Rederi.


            I løpet av 1965 ble tre av båtene til rederiet solgt, slik at man bare hadde M/S SANDAR tilbake. Samtidig ble det kontrahert en 35.000 tonns bulkcarrier ved Nippon Kokan Kabushiki Kaisha, Tokyo, for levering i 1968. Jotun var med på 1/6 del av dette.  Einar Brun, Ole Bettum og Odd Gleditsch jr. var tilstede i Tokyo under overleveringen. Gudmor var Mrs. Knight, gift med sjefen i meglerfirmaet Dodwell i Tokyo, og som var i familie med Elsa Bettum. Navnet ble M/S SANDEFJORD, (nr. 3 av dette navn).
            May Virik Torgersen som etter Torgersens død i 1960 hadde bodd alene på "Granum", døde våren 1968.  "Granum" ble da solgt til Jørgen Jahre jr.

 

            M/S SANDAR fra 1963 ble solgt i 1968 og en ny 35.000 t.d.w. bulkcarrier ble kontrahert fra A/S Fredrikstad mek. Verksted.  Viriks Rederi hadde her ca. 50% andel av skipet som også skulle disponeres av Viriks Rederi.  Skipet ble sjøsatt i mai 1969 og gudmor var Einar Bruns datter, Aase Linaae.  Navnet ble atter SANDAR, den fjerde i rekken.
            Et søsterskip til den fjerde SANDAR, en 36.000 t.d.w. bulkcarrier, ble også bygget på Fredrikstad mek. Verksted og sjøsatt i 1970.  Navnet ble M/S SANDVAAG og gudmor var fru Selvaag, i og med at Selvaag var medeier i båten.  Også her eide Viriks Rederi ca.50% og skulle disponere skipet.

Etter Ole Bettums inntreden i rederiet, ble det etter hvert innledet et fast samarbeid med Lorentzen Chrtering i Oslo v/ skipsmegler James Stove Lorentzen. Dette samarbeide skulle vise seg å bli meget gunstig for Viriks Rederi og resultere i flere nybyggings kontrakter.

I 1974 ble så en ny M/S Sandefjord, den 4 i rekken, en OrO Carrier på 125 000 tonn sjøsatt i juni ved Fredrikstad mek. Verksted. Gudmor var Hanne Bettum.

 

Årsberetningen for 1970 i Viriks Rederi slutter slik:

 

"Etter 44 års tjeneste i rederiet, de siste 23 år som ansvarlig medlem av firmaet Haldor Virik, har skipsreder Einar Brun etter eget ønske trådt ut av firmaet fra 1.januar 1971.  Skipsreder Ole Bettum er eneinnehaver fra denne dato."

 

            Einar Brun var da fylt 67 år og følte at han forlot rederiet i "godt gjenge".  1970 hadde det beste og mest solide regnskap hittil i rederiets historie med sterkt forøket utbytte og oppskrivning av aksjekapitalen med 50% uten innbetaling fra aksjonærene.

 

I sin avskjedstale under generalforsamlingen sa Einar Brun bl.a.:

 

"Det er med god samvittighet at jeg slutter, for jeg vet at rederiet under Ole Bettums ledelse er i de beste hender."

 

(Kilde: Bl.a. Einar Brun: "Viriks Rederis historie" ved Einar Bruns datter Aase Linaae.)

 Da skipsfartskrisen meldte se for alvor på 70 tallet, ble skipene etter hvert solgt, og rederiet deltok da i passive investeringer, som K/S Nordic Apollo, noen tømmerbåter i Russland og fast eiendom.

Selskapet forble økonomisk solid, men ble avviklet etter Ole Bettums død i 2003.