Johan Rasmussen og frue
har skjenket kirkeklokke
til Eystein-kirken

Norges høyfjellskirke reises på Dovre

 

BILDE 1

 

(Brev fra sogneprest Martin Hegdal)

         Noe av en historisk dag var det på det sagnomsuste Dovrefjell søndag 6. oktober, da biskop, dr. theol. Kristian Schjelderup nedla grunnstenen til den enestående helligdom, E y s t e i n k i r k e n, nær den eldgamle kongevei og den historiske fjellstue på Hjerkinn.
         Kong Olav skulle ha foretatt denne høytidelige handling. Men da han var forhindret, var Hamar-bispen bedt om å gjøre dette, og å overbringe Kongens varmeste hilsener og ønsker ved denne høytidelige anledning. Ved høymessetider lød kirkeklokkene utover det vide, vakre, frodelige høyfjellslandskap. Og biskopen foretok grunnstensnedleggelsen, assistert av generalmajor Aage Pran og i nærvær av en rekke innbudte, en avdeling på 60 mann fra det militære og en god del andre. Ved den etterfølgende lunsj på Hjerkinn fjellstue ble det holdt hele 14 taler.Det ble her redegjort for den storstilte kirkeplan og for innkomne gaver. Og det ble gitt uttrykk for den glede og de store forventninger som knytter seg til dette særegne kirkebygg.

 

         «Med det første vil det bli rettet henvendelse til en rekke av Dovrefjellets venner om bidrag — kvinner og menn som man vet har interesse for nasjonale fellesoppgaver» — uttalte sogneprest Ingvald S k a a-r e, den formann i komitéen for reisning av Eystein-kirken på Dovrefjell — til en avis for ti år siden.

         At det ikke er for sterkt uttrykt å bruke betegnelsen en nasjonal fellesoppgave for reisningen av denne kirke, viser oppropet som kom i 1950, og som er underskrevet av: kirkestatsråd Moen. forfatterne Falkberget og Inge Krokann, fire fylkesmenn, biskopene i Hamar og Nidaros, professorene i kirkehistorie ved Universitetet og Menighetsfakultetet, en representant for Norges Statsbaner, generalsekretæren i Den Norske Turistforening m.fl.

 

         Oppropet nevner at det i gammel tid har stått kirke ved Hjerkinn fjellstue, og at pilegrimer søkte stillhet og sjelene hvile her, videre at navnet Dovrefjell har vært uttrykk for det faste urokkelige, som også forener folk og bygdelag – slik som det som frem i Eidsvolls-mennenes «Enig og tro til Dovre faller!» — Dette betagende høyfjell har blitt inspirasjonskilde til noen av våre skjønneste naturskildringer og er elsket av fjellvandrere, som søker naturgleden og merker slektskapet med evigheten her. «Derfor er krysset ved Hjerkinn også idag en naturlig plass for en norsk høy fjells kirke». Til slutt nevnes at «tilfredsstillelsen av et kirkelig behov kan her forenes med reisningen av et minnesmerke over den konge som ville gjøre det trygt for folk som ferdes her i landet. — Vi oppfordrer derfor alle nordmenn til å gi sitt bidrag til reisningen av den kirke hvis navn vil bli: Eystein-kirken på Dovrefjell».
         Det har dessverre ikke gått så glatt som en skulle vente med å få bidrag. Det er i første rekke høyfjellets få fastboende som har sluttet opp om denne landssak. Men foruten at det burde være selvsagt at det offentlige yter en vesentlig del her, bør «alle nordmenn» som har anledning, slutte opp om denne nasjonale fellesoppgave.
         Og skal vi gjennomføre denne storartede kirkeplan, som ovennevnte opprops gj eve menn har gitt oss — og det må vi!— da må de forskjellig stortenkte formål som denne helligdom skal tjene, være bestemmende både for dens størrelse, såvel som dens utseende, innredning og utsmykning. Her må vi ikke være knuslete!

         Dovrefjells gudshus skal for det første dekke et kirkelig behov for stedets folk.
         Dernest skal Eystein-kirken være et tilbedelsessted for fjellvandrere og andre naturelskere. Det fremholder oppropet særlig sterkt. Derfor er både Den Norske Turistforening og Norges Statsbaner med!
         Så skal den være et minnesmerke over den konge som har ilagt seg stor fortjeneste ved sin byggende virksomhet både på det kirkelige og på samferdselens område. Og dette kongenavn knyttet til kirkehuset på Hjerkinn er det gitt et klart uttrykk for hvor stor vekt de har lagt på det her nevnte formål. Følgelig må reisningen av Eystein-kirken bli en nasjonalsak, som biskop Schjelderup sa under grunnstensnedleggelsen.
         Endelig er Dovrefjells kirke tenkt å tjene som stevnekirke. Oppropet peker på stedets sentrale beliggenhet og at ferdselen over Dovrefjell er større enn over noe annet norsk fjellparti. Underskrifter av fire fylkesmenn (hvis embedsdistrikter strekker seg fra Nordmarka til Namdalen) taler for seg. Og så et lagelig sted med så vakre fredelige omgivelser i landets geografiske midtpunkt (der det forhåpentlig også snart blir nasjonalpark) vil, når vi får kirke der, sikkert bli et yndet møtested for landsomfattende sammenkomster, og kirkehuset også av den grunn bli noe av en nasjonalhelligdom!
         Måtte ikke manglende midler ytterligere forsinke dette ypperlige nasjonalkirkelige tiltak, og den dag ikke være fjern da hele Norges høyfjellskirke kan innvies og tas i bruk! Det tegner godt at det allerede er kommet inn flere verdifulle gaver; Under lunsjen på Hjerkinn fjellstue overrakte således (ifølge referat i Lillehammer Tilskuer og Gudbrandsdalen) ordfører i Opdal to store sølv lysestaker og en stor sølv blomstervase. En amerikansk redaktør har tidligere gitt 1000 dollar. Men den mest storstilte gave er kirkeklokken som allerede er på stedet. Den ble plasert i et midlertidig stativ og brukt ved grunnstensnedleggelsen. Den er gitt av Berit og Johan Rasmussen i hvalfangst- og skipsfartsbyen Sandefjord.
         Eystein-kirkens klokkeklang har altså allerede lydt utover det mektige Dovrefjell-heimen. Men ennu trengs bidrag for å få fullført denne helligdom i Norges hjerte.

Martin Hegdal