Rederi: Irvin & Johnson (S.A.) Ltd Tilbake til søk
Eier Irvin & Johnson (S.A.) Ltd
Etablert
Sted/By Cape Town
Fylke Utlandet
Land Syd-Afrika
Formål

Hvalfangst, selfangst og fiskerier

Tidligere rederinavn
Tilknyttede redere

Et klipp tatt fra Norsk Hvalfangst Tidendes Årbok av 1950:
Den 25. juni 1949 døde en av veteranene i den moderne hvalfangsten, Charles Ocean Johnson i sitt hjem i Cape Town i den høye alder av 83 år.

Vi gjengir av en artikkel som «The South African Shipping News and Fishing Industry Review» bragte i juli 1949 :

«I omkring 50 år øvet Johnson en sterk innflytelse på fiskeriindustrien i Syd Afrika og tok også etter hvert ivrig del i hvalfangsten. Charles Ocean Johnson var født i Hjelmeryd, Småland, Sverige, den 21. mars 1867. Han dro til sjøs i ung alder og kom i sitt yrke til mange steder i verden. Han oppholdt seg en tid i De Forente Stater, og da han i 1897 an­kom til Durban fra New York, var han i besittelse av 1. styrmanns-papirer. Johnson sluttet nå som sjømann og forsøkte seg på forskjellig virksomhet. Han arbeidet en tid i en kull mine, senere startet han en rickshaw-forretning. Deretter gikk han i gang med salg av sykler som han fikk sendt fra New York og for de penger han tjente på denne forretning, startet han linefiske. I Durban hadde man hittil ikke drevet nevneverdig med fiske, og det kan lyde nokså paradoksalt at det var her Johnson fant ut hvilke muligheter Syd Afrika hadde på dette område. Det var hans resultater i linefisket ved Durban som fikk ham til å dra til Sverige hvor han fikk bygd en 51 fots damptråler «Berea».
Johnson samlet et mannskap som besto av djerve eventyrere som var ivrige etter å skaffe seg et levebrød i Syd Afrika. Det lille fartøys dekk ble lastet med kull, og den første etappe på den lange tur til Cape Town ble påbegynt. «Berea» kom til Cape Town etter en 3 måneders tur hvor fartøyet oppholdt seg en kort tid, og ble en av de første trålere som drev i syd-afrikanske farvann. «Berea» var imidlertid for liten, og Johnson tok fartøyet til Durban hvor han startet linefiske.

Imens hadde George D. Irvin i firmaet Irvin & Sons, North Shields, England, etablert African Fishing & Trading Company, og to 115 fots trålere «Star of Peace» og «Star of the South» fulgte like i kjølvannet til «Berea», idet de ankom til Cape Town i de siste måneder av 1903. Senere kom «Star of the Isles», og disse tre fartøyer drev trålergrunnene og fiskemarkedet i Cape Town helt til Johnson bragte ut til Syd Afrika den 94 fot lange tråler «Bluff» fra Sverige i 1907. «Star of the Isles» forliste imidlertid etter «Bluff»s ankomst.
I 1909 slo disse seg sammen og etablerte firmaet Irvin & Johnson. To mer forskjelligartede mennesker skulle man lete lenge etter. Allikevel arbeidet de godt sammen og bygde opp firmaet til å bli det største fiskeforetagende i Syd Afrika. Mr. Irvin trådte ut av forretningen i 1922, og Johnson ble utnevnt til styrets formann i 1935, en stilling han innehadde til sin død. I dag har firmaet Irvin & Johnson (S.A.) Ltd. en nominell aksjekapital av £ 550.000 og driver 21 damptrålere og et antall linefiskere fra 5 syd-afrikanske havner.

Da trålerindustrien i Syd Afrika var stabilisert i 1909 begynte Johnson å se seg om sydover. Etter dannelsen av The Southern Whaling & Sealing Company uttok han lisens på Prince Edward Islands og utstyrte den gamle tråler «Victoria» for å bringe ned en selfangstekspedisjon. Det gamle fartøy gjorde tre mislykte forsøk på å komme til øygruppen inntil Johnson besluttet å gå ned selv. Få av dem som så «Victoria» legge ut på sitt 4. forsøk, ventet å se fartøyet igjen. Maskin og skrog var slitt av elde, og fartøyet hadde mindre enn 6 tommer fribord. Men få måneder etter kom «Victora» tilbake med en verdifull last av selolje og selskinn. Begeistret over sitt held sendte Johnson «Benedra» ned for å landsette 18 mann på Marion Island. De ble senere hentet med en fangst av selolje og 1000 selskinn.»

Johnson kom til Sandefjord våren 1911, idet The Southern Whaling & Sealing Co. Ltd. da aktet å begynne hvalfangst. Selskapet hadde kjøpt en semitanker D/S «Restitution» — 3.290 brutto tonn — som ble ominnredet til kokeri ved Framnæs mek. Værksted i 1911. Johnson var meget ivrig etter alt nytt, og han installerte dieselmotorer i 2 hvalbåter som ble bygd ved Smith's Dock Company, Middlesbrough, samme år. Det var imidlertid i motorens barndom, og de nevnte to hvalbåter «G. D. I.» og «C. O. J.» skiftet ut sine motorer med dampmaskiner allerede året etter. The Southern Whaling & Sealing Co. Ltd. fikk lisens for fangst fra Syd Georgia og drev denne under firmaet Irvin & Johnson S.A.s ledelse til begynnelsen av 20-årene. «Restitution» forliste på den tid utenfor Irland, idet skipet mistet roret og ble forlatt. Like etter solgte firmaet Prince Olaf Harbour, Syd Georgia, til Unilever.
Irvin & Johnson S.A. drev også hvalfangst fra Afrikas kyster, idet de kjøpte Shepstone Whaling Company i Natal og overtok landstasjonen ved Donkergat i Saldanha Bay. Senere ble The Southern Cross Whaling Company, som drev landstasjon ved Cape Hangklip, overtatt.
I begynnelsen av 20-årene opptok firmaet fangst av sjøelefanter på Kerguelen og drev denne virksomhet i 4—5 år under firmanavnet The Kerguelen Sealing & Whaling Co. Ltd. I 1929 bestilte sistnevnte selskap et nytt flytende kokeri som fikk navnet «Tafelberg» på 21.000 tonn dødvekt. Selskapet drev fangst med dette kokeri til utbruddet av den 2. verdenskrig. Det ble da satt i tankfart og under kompasskorrigering gikk det på en mine og ble satt på land. Det støtte imidlertid på et skjær og brakk i to, men ble berget og slept til Falmouth hvor det ble bygd inn en seksjon slik at skipet ble atskillig større. Etter et år ble skipet satt i tankfart igjen, men ble torpedert og sank.
Siden har firmaet ikke drevet fangst, og Saldanha-stasjonen ble nedlagt og solgt midt i 1930-årene.

C. O. Johnson var ikke så lite av en ildsjel. På ett område var han litt av et geni, nemlig på kjemiens. Hva han visste om kjemiske spørsmål var imponerende. Også maskin-tekniske spørsmål var han fullt fortrolig med. Han var i det hele tatt en mann som man alltid hadde utbytte av å snakke med om de forskjelligste emner.
Som det hjertemenneske han var, var han avholdt som arbeidsgiver. Han hjalp en mengde mennesker i det stille.

I Charles Ocean Johnson har vi mistet en betydelig mann og en god Norges venn.-

 

In English

On 25th June 1949 one of the veterans of modern whaling, Charles Ocean Johnson, died at his home in Cape Town at the high age of 83.

We print below from an article which appeared in «The South African Shipping News and Fishing Industry Review» in its July number 1949 :

«For about 50 years Johnson exercised a great influence on the fishing industry in South Africa and in course of time took also a zealous part in whaling. Charles Ocean Johnson was born in Hjelmeryd, Småland, Sweden, on 21st March 1867. He went to sea at an early age and in the course of his voyaging visited many parts of the world. He stayed for a time in the United States, and when in 1897 he arrived at Durban from New York he was in possession of a first mate's certificate. Johnson now gave up his work as seaman and tried his hand at various activities. For a time he worked in a coal-mine. Then he started his own rickshaw-business. Next he began to seil cycles which he imported from New York and with the money he earned on these transactions he started line- fishing. In Durban no one had engaged in fishing-business to any great extent, and paradoxically enough it was in this sphere that Johnson discovered what possibilities South Africa offered. It was as a result of his line-fishing activities at Durban that he travelled to Sweden and ordered a 51 feet steam trawler «Berea».

To man this vessel Johnson collected a crew of hardy adventurers who were eager to gain a liveli-hood in South Africa. The deck of the little craft was loaded with coal, and the first stage on the long voyage to Cape Town was commenced. «Berea» arrived at Cape Town after a 3 months' tour and remained there for some time trawl-fishing. It was one of the first trawlers to operate in South African waters. However, «Berea» proved to be too small for the purpose, so that Johnson removed the vessel to Durban and started line-fishing again.

In the meantime George D. Irvin of the firm Irvin & Sons, North Shields, England, etablished the African Fishing & Trading Company, and two 115 feet trawlers, «Star of Peace» and «Star of the South» followed close on the heels of the «Berea», arriving at Cape Town in the last months of 1903. Later they were joined by «Star of the Isles», and these three vessels worked the trawling grounds and the fish-market in Cape Town until Johnson brought out to South Africa the 94 feet trawler «Bluff» from Sweden in 1907. However, «Star of the Isles» was wrecked shortly after the arrival of «Bluff».

In 1909 these two became partners and established the firm Irvin & Johnson. Two more dissimilar men it would be difficult to find. Nevertheless they worked well together and built up the firm to become the largest fishing concern in South Africa. Mr. Irvin retired from the business in 1922, and Johnson was elected chairman of the board in 1935r a position he held until his death. Today the firm Irvin & Johnson (S.A.) Ltd. has a nominal share capital of £ 550,000 and operates 21 steam trawlers and a number of line-fishing boats from 5 South-African harbours.

When the trawler industry in South Africa had become stabilised in 1909, Johnson began to turn his eyes toward the South. After the formation of the Southern Whaling & Sealing Company he took out a licence for operations on the Prince Edward Islands, and fitted out the old trawler «Victoria» to convey a sealing expedition thither. The old vessel made three unsuccessful attempts to reach the archipelago, and then Johnson decided to go him-self. Few of those who saw the «Victoria» set out on its fourth attempt expected ever to behold her again. The engine and hull were worn with age, and the vessel had less than 6 inches of freeboard. Some months later, however, «Victoria» returned with a valuable cargo of seal oil and sealskins. De-lighted by his success Johnson sent «Benedra» down to land 18 men on Marion Island. They were later fetched home with a catch of seal oil and 1000 sealskins.»

Johnson came to Sandefjord in the spring 1911 in connection with Southern Whaling & Sealing Co. Ltd.'s plans for taking up whaling. The company had bought a semi-tanker, S/S «Restitution» — 3.290 gross tons, which was refitted as factory ship at A/S Framnæs mek. Værksted in 1911. Johnson was very keen on everything that was new, and he had installed diesel motors in 2 whale catchers which were built at Smith's Dock Company, Middlesbrough in the same year. It was, however, the childhood of the motor, and the said catchers «G.D.I.» and «C.O.J.» replaced their motors with steam engines in the following year. The Southern Whaling & Sealing Co. Ltd. obtained a licence for whaling from South Georgia and ope-rated under the management of the firm Irvin & Johnson S.A. until the beginning of the 1920's. About that time «Restitution» lost her rudder and had to be abandoned off Ireland. Shortly afterwards the firm sold Prince Olaf Harbour, South Georgia, to Unilever.

Irvin & Johnson S. A. also carried on whaling operations from the African coast, having bought the Shepstone Whaling Company of Natal and tåken over the land station at Donkergat in Saldanha Bay. At a later date the firm also took over the Southern Cross Whaling Company, which ope-rated from a land station at Cape Hangklip.

At the beginning of the 1920's the firm com-menced the catching of sea elephants on Kerguelen, and carried on this activity for 4 or 5 years under the style The Kerguelen Sealing & Whaling Co. Ltd. In 1929 this company ordered a new factory ship, which received the name «Tafelberg», 21,000 tons dead weight. Whaling was done with this vessel until the outbreak of the Second World War. It was then put into tank traffic and during compass correction ran into a mine and had to be beached. Unfortunately it struck a reef and broke in two, but was salvaged and towed in to Falmouth, where a section was built in which made the ship considerably larger. A year later it was put into tank traffic again, but was torpedoed and sunk.

Since that date the firm has not engaged in whaling and the Saldanha station was closed down and sold in the middle of the 1930's.

C. O. Johnson was a man of ideas and enthusiasm. In one sphere he was something of a genius, namely the chemical. What he knew about chemical matters was quite impressive. Also in technical engineering questions he was perfectly at home. He was on the whole a man with whom it was profit­able to discuss the most different problems.

By reason of his natural kindliness he was much liked by his employees. In an unobtrussive way he rendered assistance to many persons.

In Charles Ocean Johnson we have lost a considerable personality and a good friend of Norway.

  • Irvin & Johnson (S.A.) Ltd

    Irvin & Johnson (S.A.) Ltd
  • Irvin & Johnson (S.A.) Ltd

    Irvin & Johnson (S.A.) Ltd

Følgende skip er lenket til rederiet:

Navn Bygget Innkjøpt Bilder Type Disponent
FREY 1908/10 1908 1 DS/HVB Hvalfanger-A/S Sydhavet
SOUTHERN KING 1906/03 1935 3 DS Chr. Salvesen & Co.
TRAVELLER 1912 1912 0 DS/HVB A/S Mangoro
ROOIBERG 1923/09 1923 0 DS/HVB Skips-A/S-Southern Queen