Rederi: Den Norske Amerikalinje A/S

Den norske Amerikalinje (NAL) var et norsk rederi stiftet i 1910 på bakgrunn av den store norske utvandringen til USA. Det satte sine første skip i drift i 1913. Blant rederiets kjente skip var Kristianiafjord (1913), Stavangerfjord (1918), Oslofjord (1949) og Bergensfjord (1956). Rederiet drev også betydelig godstrafikk fram til det ble kjøpt opp av Wilh. Wilhelmsen i 1995.

Bakgrunn

De fleste norske utvandrere reiste over Storbritannia til USA. I 1871 opprettet Peter Jebsen Det Norsk Amerikanske Dampskibs-Selskab. Det skulle bringe norske utvandrere direkte fra Bergen til New York, og last til Storbritannia og Norge på returen. Ruten ble aldri lønnsom og lagt ned i 1876.

Fram mot århundreskiftet ble transatlantisk passasjerfart mer og mer spesialisert. Den ble vesentlig mer kapitalkrevende og de store og dominerende britiske og tyske rederiene organiserte seg i skipskonferanser (kartell) for å motvirke konkurranse og skape mer økonomisk forutsigbarhet. Norske redere hadde ikke erfaring med slik skipsfart og ingen nye initiativ for en norsk linje ble tatt med det første. Den eneste måten å reise direkte fra Norge til Amerika på, var med danske Thingvallalinjen (fra 1898, DFDS).

NAL grunnlegges

I 1908 var det to konkurrerende planer for norsk engasjement i transatlantisk passasjerfart: En egen norsk linje og et skandinavisk alternativ med danske DFDS og norske og svenske interesser, også kjent som «Birmaplanen». Initiativet må ses i sammenheng med unionsoppløsningen i 1905 og påfølgende nasjonsbygging, samt byggingen av Bergensbanen (1909). «Birmaplanen» ble skrinlagt og Den norske Amerikalinje A/Sble stiftet i 1910. Den nødvendige grunnkapitalen ble reist blant annet med betydelige bidrag fra den store norske befolkningen i USA og en statsubsidie på én million kroner. Subsidien ble begrunnet med at en direkte norsk rute ville gjøre det lettere for nordmenn i USA å vende tilbake til Norge og bidra til nasjonsbyggingen.

Ruten igangsettes

NAL var avhengig av en avtale med skipskonferansene, for ikke å bli utkonkurrert. En avtale ble inngått der NAL forpliktet seg blant annet til kun å frakte skandinaviske utvandrere på 3. klasse og ikke anløpe andre havner enn Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen i Europa. Billettprisen på 3. klasse måtte være minst 166 kroner.

Ruten ble igangsatt med Kristianiafjord i juni 1913, fra Kristiania, Kristiansand, Stavanger og Bergen til New York. Søsterskipet Bergensfjord ble satt i rute tre måneder senere. Begge skipene var med sine vel 10 000 bruttotonn Norges største skip.

Første verdenskrig og mellomkrigsårene

D/S Kristianiafjord avgår fra Kristiania under første verdenskrig.

D/S Kristianiafjord avgår fra Kristiania under første verdenskrig.

Av Narve Skarpmoen.

Lisens: Brukerspesifisert

Som følge av Norges nøytralitet, ble NAL en av Europas viktigste passasjerrederier under første verdenskrig, som bindeledd mellom øst og vest. Passasjerfarten ble stort sett opprettholdt gjennom hele krigen.

Kristianiafjord gikk på grunn og sank ved Cape Race i Canada i juli 1917. NALs tredje passasjerskip, Stavangerfjord, gikk inn i ordinær fart i september 1918.

I 1921 innførte USA en kvoteordning på europeisk innvandring. Dette betydde i praksis en slutt på den bortimot frie innvandringen til USA, og fikk følger for all transatlantisk passasjerfart. NAL tilpasset seg ved å satse på turisme og cruise deler av året, i tillegg til anløp av Canada.

I 1938 satte NAL et nytt passasjerskip i rute, Oslofjord.

Andre verdenskrig

Etter krigsutbruddet i september 1939, opprettholdt NAL passasjerfarten mellom Norge og USA fram til okkupasjonen i april 1940. Oslofjord ble rekvirert som troppeskip og gikk på en mine og sank i desember 1940. Også Bergensfjord ble rekvirert som troppeskip, og overlevde krigen. Stavangerfjord holdt seg i norske farvann og ble blant annet brukt som losjiskip for tyske soldater.

Etterkrigstiden

Reiserute for Den norske Amerikalinje i 1950.

Ved freden i mai 1945 var NAL i gang med å skaffe et nytt passasjerskip. Bergensfjord ble solgt, mens Stavangerfjord gjenopptok ruten våren 1946. Nye Oslofjord (1949) ble brukt både i ordinær rute og som cruiseskip. Det samme ble nye Bergensfjord i 1956. 1950-årene var på flere måter en storhetstid for NAL. Høye passasjertall skyldtes dels anløp av Danmark, som på den tid ikke hadde egen amerikalinje. Blant passasjerene var det mange norskamerikanere som besøkte gamlelandet.

Stavangerfjord gikk i ordinær rute fram til 1963 da det ble solgt til opphugging.

Cruisefart

I 1960-årene ble NAL mer og mer et cruiserederi, idet jetfly overtok mye av den ordinære trafikken over Atlanteren. Sagafjord (1965) gjennomførte noen få ordinære turer, men ble bygget primært for cruisefart. Vistafjord (1973) ble kun brukt som cruiseskip. Den siste ordinære transatlantiske turen ble gjennomført i 1971.

NALs cruisefart opphørte i 1983 da det solgte eierinteressene i Sagafjord og Vistafjord til britiske Cunard Line, som var eid av britiske Trafalgar House.

Godstrafikk

NALs lastedamper D/S Trondheimsfjord, som ble levert i 1922.

Fra 1914 hadde NAL også en rekke lasteskip, i starten primært engasjert i linjefart mellom Norge og USA. I 1921 overtok rederiet Den Skandinaviske Øst-Afrika Linje. Ett av lasteskipene gikk tapt under første verdenskrig, mens to lastedampere og samtlige av rederiets tre nye motorskip gikk tapt under andre verdenskrig. Godstrafikken fortsatte etter krigen, og i 1986 gikk NAL inn i bilskipsmarkedet. Det var også en kort periode i bulkfart.

I 1995 ble NAL kjøpt opp av Wilh. Wilhelmsen.

Kilde:Store Norske Leksikon