Kinominne av Finn Angell Thorsen
Kinominner fra tidligere tider.
Det var en stor sak når vi var blitt så store at vi kunne gå på kino, noe som alltid skulle foregå på søndager. Så var det å få skranglet sammen femogsytti øre for å se dagens film. Dra de få hundre meterne til byen og stille i køen for billetter. Og den kunne være lang. Vi hadde to kinoer å velge mellom: Verdensteateret, eller Øvre som vi kalte den, og hvor Kino-Larsen regjerte. Eller vi hadde Kinoteateret eller Nedre som det het, og hvor Olsen var sjef. Nåde deg om du snek i køen, da var det rett ut. Eller om du ble tatt i å jukse på alderen. Voksen film kunne bare sees av folk over 16 år. Og nåde deg om du ble tatt når du forsøkte å snike deg inn. Larsen og Olsen hadde en veldig god hukommelse.
En ting med filmene den gang var at det nesten alltid ble kjørt forfilm foran hovedfilmen. Ofte på slutten av 1940-tallet var det musikkfilmer. Og det var topp. Storband som spilte flott og fengende, kanskje vi til og med kjente melodiene. Det beste var når de forskjellige orkestergruppene hadde solo og reiste seg opp. Trompeter, trombone og klarinetter. Du verden. Vi var jo sulteforet på slike ting under krigen, og få av oss fikk tak i plater. Men det hendte jo. Og de ble jo nesten spilt i stykker. Kanskje det går an å få høre ”Solitude” med Duke Ellingtons orkester, helst fra 1934. Det hadde vært topp, synes Finn Angell Thorsen i Kristiansand, oppvokst i Sandefjord.
Kilde: Sandbergs Samlinger
År: 1952
Se artikkel:
Bryggegaden 6
Kilde: sandefjordshistorie.no